Det er få ting som er mer tilfredstillende enn å drepe pikselerte nazister, og i «The Saboteur» får man snike seg rundt og hånflire hver eneste gang man smeller opp noe som tilhører okkupasjonsmakten. Og notat til alle nazister: ikke slipp hevnlystne irer løs neste gang dere prøver på verdensherredømme.

Voksent
Det har vært endel skriblerier i de tabloide dagavisene angående det relativt voksne innholdet i «The Saboteur», noe som faktisk er korrekt, men det er ikke nødvendigvis de få scenene med litt toppløse burleskjenter som setter standarden. Det er fyll, spetakkel og sexhentydninger over en lav sko, og da har vi ikke en gang begynt å snakke om all volden. I motsetning til en rekke andre spill som har prøvd seg på voksent innhold, føles ikke «The Saboteur» påtatt. Alt som skjer er en helt naturlig del av historiefortellingen, og det føles aldri spekulativt eller tullete, det er bare sånn voksne mennesker konverserer og lever.

På taket av Paris
En rekke av sniktittene som har blitt skrevet de siste månedene har trukket frem «Assassin’s Creed 2» som sammenligning, noe egentlig kun gjelder sekvensene hvor hovedperson Sean Devlin klatrer seg rundt på takene i Paris. Det har imdlertid vesentlig flere fellestrekk med  «Uncharted»-serien når det gjelder klatreteknikk og intuitiv utførelse. Spillet som helhet vil nok appellere i stor grad til alle fans av «Grand Theft Auto»-spillene, med de helt åpne landskapene, sandkasse-action nok til å holde ut 2009, og den ganske røffe, voksne stilen. Den største overraskelsen er spillets dybde, og selv om man kan komme seg gjennom spillet relativt raskt, finnes det massevis av områder å utforske, nazister å ta livet av og andre finurligheter man kun finner hvis man leter.

Kontroller fra himmel og helvete
Det er ytterst få tredjeperson actioneventyr som har klart å få skikkelig orden på kontrollene. Det fungerte utmerket i spill som «God of War», men det er også blant unntakene. Her har Pandemic gjort en halvveis godkjent jobb med «The Saboteur». Sean er tidligere racerkjører, så store deler av spillet handler om grovt biltyveri fra både nazister og sivilbefolkningen, og her fungerer kontrollene utmerket. Det er fullstendig uten realisme, men moro og skulle du føle for å kjøre ned fotgjengere er det ingen som hindrer deg. Når det gjelder hoppesekvensene har imidlertid Pandemic rotet det til. Når et spill baserer seg på store deler hopping og spretting fra vinduskarmer og hustak, må kamera fungere. Du er dømt til å falle ned ofte, og følelsen av å bli skutt i ryggen mens du prøver å orientere deg hvor i allverden du er, blir mildt sagt frustrerende.

Halvferdig?
Det er åpenbart at Pandemic ville ha ut «The Saboteur» før det var fullstendig kroken på døren, og tidvis skinner det gjennom i spillet. Det er tonnevis av grafisk småhikke, PC-versjonen er høyst ustabil, og det er uvisst om det vil komme oppdateringer som retter på endel av problemene. For PC-brukere er det så langt hovedsaklig grafikkort-problemer som er rapportert, men det meste kan løses med å oppdatere drivere. Både Xbox 360 og PS3-versjonen flyter ganske greit.

Konklusjon
«The Saboteur» er et ytterst underholdende spill, til tross for en rekke problemer. Det har en god historie, lekker grafikk, oppfinnsomme oppdrag, og sørger rett og slett for mye moro. Selv om mange nok vil føle at Pandemic har stjålet vel mye fra Rockstar, så er det en knakende god spillopplevelse. De aller fleste oppdragene er morsomme, intuitive og spillet byr på stor variasjon. Det er faktisk enorm dybde
i «The Saboteur», og alle som har spilt «Crackdown» til Xbox 360 vil kjenne seg igjen i kombinasjonen av ultralette rollespillelementer og heftig action, samtidig som man får litt av den samme eventyrfølelsen fra «Uncharted», og sandkassevolden fra «Grand Theft Auto»

«The Saboteur» lanseres 3. desember til Playstation 3, Xbox 360 og PC. Vi har ikke hatt mulighet til å teste flerspillerdelen, men kommer tilbake med en oppdatering så snart som mulig.