Hitman 3 – Strålende avrunding for World of Assassination trilogien
0

Hitman 3 – Strålende avrunding for World of Assassination trilogien

jan 22 Anders Lønning  

Før IO Interactive stikker til Ian Flemmings verden for å lage James Bond spill har de en siste tråd å nøste opp først. Hitman 3 leverer ikke bare på nesten fem år med oppbygging for World of Assassination trilogien, men også på studioets over tyve år lange historie sammen med Agent 47.

Når Hitman: World of Assassination kom ut i 2016 var det få, selv blant de av oss som holdt Hitman: Blood Money høyt, som hadde troen på at det ville bli en suksess. Square Enix hadde tilsynelatende klørne dypt i det danske studioet og med den vonde smaken av Hitman Absolution fortsatt tilstede og den litt rotete kommunikasjonen rundt lanseringsmodellen var det liten grunn til å tro at dette nye forsøke skulle ta Agent 47 til nye høyder.

Så feil kunne man altså ta. Hitman fra 2016 leverte så til de grader på alle fronter, og kanskje spesielt for min egen del på måten den oppstykkede, episodiske lanseringen av innholdet passet sammen med fantasien om å være en myteomspunnet internasjonal leiemorder når jeg jevnt fordelt mellom mars og august 2016 fikk tilsendt informasjonen om de kommende målene via epost fra utviklerne som om de skulle ha vært selveste International Contract Agency.

Etter å ha fått kjøpt seg fri fra den japanske utgiveren klarte IO Interactive å imponere oss nok en gang med Hitman 2 i 2018, selv om det tilsynelatende ble laget på et strammere budsjett. Denne gangen satte studioet også en presedens for hvordan spill-som-tjeneste burde håndtere innholdsoverføring når de går fra utgivelse til utgivelse, ved å la deg gå tilbake til alle nivåene fra det første spillet med de tekniske og spillmekaniske nyvinningene til oppfølgeren.

Som sin forgjenger fortsetter Hitman 3 der hvor det forrige spillet slapp. Agent 47 og handleren Diana Burnwood har nå slått seg sammen med den mystiske «skyggeklienten» fra tidligere i trilogien i hans krig mot den Illuminati lignende organisasjonen Providence. Krigen vil denne gangen ta dem fra Dubai til Dartmoor, Berlin og Chongqing for å nevne noen, og oppdragene som venter der tar i beste IO Interactive ånd seg friheten til å låne konsepter og ideer fra popkultur og filmverdenen. Forvent referanser til Mission Impossible, Knives Out, John Wick og mer.

Så lenge jeg kan huske har Hitman serien hatt det vanskelig for å finne en fin balanse mellom den åpne strukturen de er så kjent for og hvordan de skal avslutte historiene de ønsker å fortelle. Dette har manifestert seg i nivåer som det forferdelige Meet Your Brother nivået i Hitman: Codename 47 og hvordan hele strukturen til Hitman Absolution var så begrenset, da nivåene ble oppstykket til infiltrasjon, selve oppdraget og så eksfiltrasjon for å lage dramatiske sekvenser som kun var i tjeneste til historien og lite annet.

I Hitman 3 har IO Interactive endelig funnet denne balansen med å kunne gjøre et oppdrag actionfylt gjennom forhåndsregisserte hendelser, uten å ta deg ut av hva en tradisjonell Hitman opplevelse etter min mening skal være. Ved å leke med etablerte elementer setter utviklerne opp scenario hvor man må gå fra å være den jaktede til den som jakter, eller plasseres i en situasjon hvor man må tenke utenfor boksen når man blir møt med overveldende odds.

Det har vært fascinerende å se hvordan utviklerne i løpet av disse siste fem årene har klart å bruke det etablerte rammeverket de satte på plass helt i starten til å lage opplevelser jeg genuint ikke så komme. Som et resultat av dette satt jeg med munnen på vidt gap flere ganger i ren forbauselse

Det kommer ikke som en stor overraskelse på de som er kjent med serien når jeg sier at nivåene nok en gang er mesterlig satt sammen. Med unntak av gjerne det siste oppdraget byr spillet på den samme gjenspillbarheten her som vi har sett tidligere i serien, med flere både morsomme, dramatiske og spennende parallelle historier fortalt på kryss og tvers av hvert kart, samt muligheten spilleren har til å utfordre seg selv gjennom Challenge og Mastery systemet ved å utføre oppdragene med både spill- og selvpålagte restriksjoner.

Eskaleringsoppdragene og spillerskapte kontrakter vender også tilbake så her er det mye innhold man kan ta seg over, for ikke å nevne muligheten til å importere nivåene og overføre progresjonen fra de to foregående spillene inn i denne nye innpakningen, noe som gjør både gamle og nye nivåer spennende å utforske med utstyr man ikke ellers ville hatt tilgjengelig.

En av de store trekkplasterene for min del var nok annonseringen av PlayStation VR støtte for Hitman 3, og nettopp derfor har jeg brynet meg på både PlayStation 4 og PlayStation 5 versjonen av spillet, begge spilt på min PS5, da kun førstnevnte har støtte for VR funksjonen. For utenom denne distinksjonen la jeg ikke merke til store forskjeller mellom den ene og den andre versjonen, sett bort fra selvfølgelig at PlayStation 5 versjonen ser bedre ut og at den bruker variabel trykk funksjonen til DualSense kontrollerens triggere.

VR funksjonen var dessverre litt skuffende for min del. Mens det på den ene siden er storveis å kunne utforske moteshowet i Paris eller klinikken i Hokkaido fra et helt nytt perspektiv, ser valget om å bruke DualShock 4 kontrolleren som eneste alternativ til å spore hendene til 47 ut til å være det som drar ned opplevelsen med sin unøyaktighet og tendens til å henge miste sporingen.


Dette kan selvfølgelig ha med lyssettingen her i loftstuen min å gjøre, så jeg velger å ikke klandre spillet for det helt ennå, for ideen om Hitman i VR er fortsatt svært god. Men som en PSVR entusiast skulle jeg helst sett at vi fikk muligheten til å bruke PlayStation Move kontrollerne som et alternativ.

Både i og utenfor VR ser Hitman 3 helt fantastisk ut og det flyter som en drøm, da spesielt PlayStation 5 utgaven. Jeg overlater det til de langt mer kompetente folkene hos Digital Foundry til å gi dere de tekniske dataene bak spillet, men jeg kan gledelig annonsere at hakkingen som alltid oppstod i det man ankommer selve moteshowet i Paris nå endelig er borte, og med unntak av en ørliten dypp på en av spillets mer travlere nivå føltes det ut som om bildefrekvensen var stabil hele veien gjennom.

Med Hitman 3 setter IO Interactive en sløyfe på en trilogi de uten unntak bør være stolt av fra ende til annen. Det er ikke en rent liten bragd å klare å holde kvalitetsnivået så sinnsykt høyt som de har gjort gjennom tre spill som er så pass design og systemmessig omfattende. Man kan trekke en tråd fra Hitman: Codename 47 frem til i dag og det er rett og slett beundringsverdig hvor langt studioet har kommet.

Selv på egne ben er IO Interactive et studio i verdensklasse. Nå gleder vi oss til å se hva de kan få til når Agent 47 trekker seg tilbake og Agent 007 får komme på banen.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.