Inazuma Eleven GO: Light/Shadow er de første spillene i Inazuma-serien som er utviklet til 3DS, og disse spillene representerer derfor en ny generasjon av sære fotballrelaterte JRPGer. For de som ikke allerede er kjent med denne serien, kan den beskrives som ungdomsskolefotball med «superdimensjonale» trekk. Spillerne bruker teknikker som lar dem skyte ballen så hardt at den brenner (denne kalt «Fire Tornado»), stjele ballen ved å bruke magi («Black Magic») eller keeperen kan redde et skudd ved å mane fram guds hånd («God Hand»). Det eneste spillerne ikke gjør, er å bite motstanderne i skuldra. Dette er med andre ord et litt mer alternativt fotballspill enn det en kjenner fra FIFA eller PES.

Videre byr disse spillene på et rekrutteringssystem hvor man selv kan speide etter gode spillere, og med et overraskende dyptgående system av stats har man mye å bedrive selv etter historiens slutt i spillet, dersom man ønsker å perfeksjonere laget sitt for å spille mot andre (men dessverre ikke over nett).

Inazuma Eleven GO er som sagt seriens forsøk på å tre inn i den nye generasjonen, noe det for det meste klarer å få til. GO foregår ti år etter at landslaget Inazuma National i seriens tredje installasjon vant verdensmesterskapet Football Frontier International, og verden er blitt et hakk mer dystopisk. Fotball ble så populært at sporten manipulerte andre instanser i samfunnet. For eksempel ville en skole med elever som var gode i fotball fikk flere elever og bedre økonomi. Det var derfor i den hensikt å forhindre kollaps av flere mindre skoler at organisasjonen Fifth Sector ble opprettet: for å kontrollere og herske over ungdomsskolefotball. 

Selv om Fifth Sectors hensikter var gode, utvikler de seg fort til å bli et diktatorstyre hvor den hellige keiseren Alex Zable har total makt, og bestemmer snart over alt som har med fotball å gjøre, selv resultatene av kamper. Laget ved Raimon Ungdomsskole ser seg lei av dette totalitære maktregimet, og bestemmer seg for å, i fotballens navn, føre en revolusjon for å få den gamle, virkelige sporten tilbake.

For å si det mildt er historien altså helt vill, selv om ikke dette er noe nytt for serien (i det andre spillet måtte man spille fotball mot aliens for å redde jorda). Siden ti år er gått, er selvfølgelig spillerne på den gamle trilogiens fotballag for lengst vokst ut av fotballskoene de brukte på den tida, men flere gamle kjenninger gjør opptredener i spillets historie. Den første trilogiens hovedperson, Mark Evans er trener for ditt lag, Raimon Eleven, og vi får også møte fanfavoritter som Jude Sharp, Nathan Swift, Axel Blaze og Shawn Frost. Etter å ha vært gjennom tykt og tynt i et tresifret antall timer sammen med dette merkelige persongalleriet, setter man pris på å få se de i et nytt lys.  

Likevel er det ikke hos den eldre garde fokuset ligger. De nye karakterene introduseres på en god måte, og de aller fleste utvikles gjennom sine egne subplott, og oppmerksomheten blir fordelt mellom lagets elleve-pluss-noen-ekstra spillere i løpet av historiens gang. Arion Sherwind er spillens nye hovedperson, men også kanskje en av lagets minst spennende karakterer. Kapteinen Riccardo di Rigos mangel på selvtillit som kaptein, stjernespissen Victor Blades familiære problemer eller keeper Samghuk Khans betraktning av sin mor som lykkeamulett er alle mye mer interessante plottpoeng enn det Sherwind noen gang tilbyr.

For å gi karakterene mer dybde er det inkludert en Twitter-parodi kalt iNattr, hvor spillerne diskuterer aktuelle hendelser (i spillet, ikke fra verdensbildet). Dette gjør de på like slitsomt vis som virkelige mennesker. Én legger ut mange poster etter hverandre, én annen bruker intetsigende hashtags etter alt han skriver (#AwesomeReviewIsAwesome), mens en siste SKRIVER ALT I CAPS LOCK OG HELT UTEN TEGNSETTING I DET HELE TATT. Parodien er slående, og det er åpenbart at oversetterne har hatt det moro med å lokalisere teksten i spillet, ikke bare i iNattr, men også i replikkene ellers.

Skriptede hendelser har alltid vært en stor del av Inazuma-seriens historiefortelling, og akkurat dette har aldri vært noe som virkelig har overbevist meg som et godt trekk. De aller fleste kampene i spillet bestemmer at motstanderlaget skal score på et bestemt tidspunkt eller at en av dine spillere skal miste ballen så fort de kommer på motstanderlagets banehalvdel. Så klart lar det manusforfatterne skape trangere situasjoner hvor man må slåss hardt for å overvinne et annet lags enorme ledelse. Selv om dette kan føles billig og urettferdig, kan jeg ikke se noen annen måte å få til en så stram regi på, spørsmålet er om stram regi er verdt en påtvungen følelse av linearitet.

Det skal dog sies at de skriptede hendelsene denne gangen er gjort bedre ved at man faktisk er nødt til å arbeide for å komme seg gjennom disse. Eksempelvis kan man bli utfordret med å måtte krysse ei linje på motstanderens banehalvdel, eller å få en spesifikk spiller til å ha ballen i sin besittelse innenfor et avgrenset område. Sistnevnte løsning har dog noen problemer med AI-en, og dersom en spesifikk spiller kreves, kan denne fort ende opp med å løpe etter ballen hele banen på tvers flere ganger, noe som sliter ut spilleren slik at det blir vanskeligere å få vedkommende dit han skal. 

Forbedringer preger resten av gameplayet også, og spillet føles helt klart raskere og mer presist enn før. Vanskelighetsgraden er merkbart økt vesentlig og en ny mekanikk introduseres for å gjøre spillsystemet mer avansert. Man kan nå mane fram såkalte «Fighting spirits» som bortsett fra å se fryktinngytende og cheesy ut, også gjør spilleren mye sterkere. Disse tar i all hovedsak inspirasjon fra mytologiske vesener og skikkelser, og selv om jeg ikke er helt overbevist av karakterdesignet, føles det bra å knuse en egyptisk sarkofagdemon med Arions åndelige muskelpegasus. 

Også grafisk er det gjort mange forbedringer, noe som definitivt ikke er overraskende. GO kjører på en ny motor, og dette er som allerede nevnt det første spillet utviklet til 3DS. Selv om det var forventet, er det likevel stilig å se igjen gamle fjes, plasser og spesialangrep i mer skinnende drakt. Takket være større lagringskapasitet på 3DSens kassetter er det også langt flere filmsnutter, hentet fra den svært populære animeserien, i høy kvalitet og med god 3D-effekt.

Stemmeskuespillerne er på samme måte hentet fra tegneserien, og holder en relativt høy kvalitet, selv om det er enkelte jeg synes fungerer bedre enn andre. Her også tror jeg den økte lagringskapasiteten har vært heldig, ettersom det nå er langt flere stemmeklipp som blir brukt i løpet av historiens gang.

Takket være at spillet nå føles raskere og mer utfordrende, er det vanskeligere å legge fra seg spillet, og jeg kjedet meg aldri i løpet av historiens 35 timer eller de ekstra timene jeg brukte på å speide etter flere å få med meg på laget eller for å låse opp flere spesialmanøvrer og «Fighting Spirits». Selv etter å ha gått gjennom historien er det flere ting å foreta seg, og man kan blant annet velge om man vil samle alle spillets spillere, trene verdens beste fotballag eller følge bonusplottet som låses opp etter man har vunnet revolusjonen.

Inazuma Eleven GO: Light/Shadow er nok et godt tilskudd til 3DSens bibliotek, og vil nok kunne skaffe seg status som en aldri så liten kulthit. For gamle fans er det mer enn nok av referanser å trekke på smilebåndet av, og om du fremdeles ikke har prøvd serien er nok dette det beste tidspunktet å hoppe på. Særlig med tanke på at fotball, med VM og stort brasiliansk kalas, er i vinden for tiden. GO skuffer ikke, og er den polerte, nye starten serien begynte å behøve. Japanerne har fortsatt to spills forsprang på oss, så mer Inazuma er nok snart i vente.

Anmeldelsen er basert på «Shadow»-versjonen av spillet, men man kan også velge «Light»-versjonen. Forskjellene er minimale; noen plottlinjer og to lag varierer, men enda merkeligere er det at Mark Evans’ kone er forskjellig fra spill til spill (men hun er i begge tilfeller en gammel flamme fra den første trilogien. Spørsmålet blir hva som skjedde med den andre i hvert spill).