Jakten på en god oppfølger
0

Jakten på en god oppfølger

Mange har prøvd, men vi har fortsatt til gode å få en verdig oppfølger til Jagged Alliance 2. Kanskje litt raseri er det som skal til?

Hvis noen ber meg om å lage ei liste med spill fra oppveksten som jeg har best minner fra, så vil definitivt Jagged Alliance: Deadly Games bli nevnt. Det er liten tvil om at JA 2 objektivt sett er et bedre spill, men man får alltid et spesielt forhold til det første spillet man oppdager i serien.

Nå er Jagged Alliance: Rage en direkte oppfølger til JA 2, så det er vel mer naturlig å si litt om det.

For dere som ikke kjenner spillet så er Jagged Alliance turbasert strategi med isometrisk perspektiv. Noe lignende XCOM. I begge de første JA-spillene får du ansvaret for å hjelpe rebellene med å bekjempe en hensynsløs diktator. Til din disposisjon har du tilgang på noen av verdens beste (og verste) leiesoldater. De koster selvfølgelig penger, så det blir et ressursspørsmål, og du kan ikke hyre inn de beste til enhver tid.

RUTENETT: Du har et rutenett å bevege deg på, og det begrenset antall actionpoeng.

JA: Rage er lagt 20 år etter det første spillet. Denne gangen er det en øy som skal befris fra en narkotikabaron. Her treffer vi igjen noen gamle favoritter, men de har eldre og har sine problemer å stri med. Noen har blitt alkoholikere andre har blitt skrøpelige, men til forskjell fra forløperne velger du her to stykker du skal ha med deg gjennom hele spillet.

Jeg valgte å ta med meg snikskytteren som knapt klarer å bære sitt eget våpen og snikesoldaten som får feber og infeksjoner ved den minste skramme. Ikke ideelt i jungelen.

Dette var også den første skuffelsen med Jagged Alliance: Rage. Et av de beste aspektene ved spillet er sjongleringen av ressurser. Hvilke leiesoldater du skal ha med på hvert oppdrag og hva slags utstyr du skal gi dem. Dette handler mest om at dette ikke er det spillet jeg så for meg, men det er greit med en forventningsavklaring.

SOLDATER: Denne gangen har du bare et lite utvalg av leiesoldater. Flere av dem vil du nok dra kjensel på hvis du har spilt tidligere spill.

Skal man dømme etter JA-oppfølgerne som har kommet de siste årene var det liten grunn til å være optimistisk, men Rage er en hyggelig overraskelse når det kommer til selve kjernespillet. Det er solide spillmekanikker som de fleste som liker turbasert strategi kan nikke anerkjennende til. Hva du kan gjøre per tur er enkelt å forstå. Både dekning og skjul fungerer bra. Det største ankepunktet er at sniking som oftest er den beste ruta. Noe som er naturlig når du kun har to leiesoldater mot en armé.

Denne gangen kan du heller ikke kjøpe utstyr til leiesoldatene dine, men er nødt til å ta til takke med det du finner rundt på kartet eller på dine døde fiender. Når du har rydda kartet for fiender starter en langtekkelig loot-fase, hvor du må trykke på hver enkelt kropp, kiste eller gjenstand for å kunne plukke den opp. Samtidig som du driver det utrolig kjedelige minispillet inventartetris. Hvorfor man ikke bare kan få opp en oversikt over alt som ligger igjen på kartet er vanskelig å forstå. Da hadde også inventartetrisen blitt enklere å forholde seg til.

Historien starter tregt, i likhet med spillet, men tar seg opp etter hvert. Den er ikke noe revolusjonerende bra, men helt ok. Grafikken er funksjonell, selv om jeg har sett bedre av denne typen retroaktig tidligere. Animasjonene kan være i overkant mekaniske og hakkete.

Noe jeg virkelig liker er lyddesignet. Stemmeskuespillet er vel hva du kan kalle en tilvent smak, men lyden av kuler som flyr forbi hodet til en av soldatene dine er imponerende. Det samme er kuler som treffer og våpenlyd.

*GISP*: Snikdrap er ofte den beste måten å løse oppdrag på.

Alle leiesoldatene har en spesialegenskap. Og det er her Rage-navnet kommer til sin rett. For å bruke disse egenskapene må du nemlig samle Rage-poeng. Det gjøres enten ved å bli truffet av kuler eller å drepe fiender. Sistnevnte er absolutt å foretrekke, men førstnevnte er en god måte å balansere på når man i ferd med å tape.

Feil blir straffet rimelig hardt, men det er alltid mulig å komme tilbake. Likevel kan det lønne seg å prøve på nytt fordi man tar med seg skadene videre. Kurven på vanskelighetsgraden er grei, helt til de siste oppdragene som plutselig er voldsomt brå. Noe som er med på å ta bort mye av gleden.

KART: Du har også et taktisk kart du må ta hensyn til.

I tillegg til det taktiske i kampene har du også et oversiktskart som også krever noe taktisk planlegging. Du har stadig fiendetropper i hælene, men soldatene dine trenger også hvile og muligheten til å slikke sine sår. Ganske overfladisk, men det gir iallfall et ekstra element.

Mitt største problem med Jagged Alliance: Rage er at hele spillet føles som en eneste lang intro. Jeg venter hele tiden på at noe mer skal skje. Men det gjør ikke det. Det gjør at Rage ikke er noe mer enn grei tidtrøyte. Hvis du klør etter mer Jagged Alliance vil ikke dette stilne kløen.

Ved at du kan bruke ulike kombinasjoner av leiesoldater legger spillet opp til flere gjennomspillinger, men jeg kjenner at det holder lenge med en.

 

About Kjell-Arne Jørgensen

Journalist fra Drammen som bor og jobber i Skedsmo. Relativt altetende når det kommer til spill. Har fortsatt til gode å spille noe som er bedre enn The Witcher 2.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.