Kan ikke redde verden på tom mage
0

Kan ikke redde verden på tom mage

nov 24 Stian Koxvig  

Sakuna of Rice and Ruin er et merkelig spill, her spiller du som en bortskjemt unge av en gudinne, som blir bannlyst til en øy full av monster for å kvitte deg med dem, og for å overleve må du dyrke ris. Ja. Ris. I dagens spillsamfunn er det akkurat noe slikt vi trenger.

Viktig å passe på avlingen din

Sakuna er et 2D sideskrollende actionspill men som lener mer imot Farm Simulatorer. For for å overleve på denne monsterøya må Sakuna og vennene hennes plante ris og lage mat. Spillet er laget av et japansk indiestudio kalt Edelweiss og markerer seg sterkt med denne tittelen.

For å få denne lille sivilisasjonen din til å gå må du finne frø i kamper, plante de og passe på at det får nok vann, nok sol, gjødsle og trekke opp ugresset før du etter ett år i spillet kan høste risen din. Detaljnivået her er relativt imponerende for kvaliteten på risen bestemmes på hvor mye sol det har fått, hvor mye vann det har fått og temperatur. Tidlig i spillet spiller ikke dette noe rolle da du klarer å bevege deg fremover i historien med «Boil in bag» kvalitet ris, men når du kommer litt lengre ut begynner utfordringen i å få den perfekte risåkeren.

Man møter mange fargerrike vesen på øya

Spillet er kjempe pent. Spilt på en PS4 Pro og det er bare koselig å se fargene og høre på musikken. Det narrative sliter litt, men det spiller egentlig ingen rolle. Sakuna har noen menneske venner som hun sitter og spiser middag med før hver dag skifter. Disse karakterene er sjarmerende og fantastisk stemmeskuespill både på engelsk og japansk. Hver enkelt karakter har egen funksjon, egen personlighet og flere oppdrag som de kan hjelpe deg med å bli bedre.

Sakuna må som nevnt tidligere også sloss litt, og kampsystemet er relativt morsomt, hun er bevæpnet med en stav som er tre ganger så lang som henne, og en gripekrok hun kan bruke til å komme seg bak fiender med skjold. Resultatet blir et artig kampsystem i 2D hvor du må passe på at kroken treffer der den skal. I segmenter med ekstremt mange fiender er det utrolig morsomt. Fiendene blir utrolig mye sterkere på nattestid i spillet, så til man mestrer kampsystemet er det greit å holde seg hjemme med en god rismiddag når natten kommer.

Sakunas nye familie

Det er en imponerende karakterutvikling her, og selv om historien ikke er alt for dyp eller overkomplisert merker man at Sakuna gjennomgår en utrolig karakterutvikling. Hun er en gudinne. Ekstremt kraftig og som ikke liker mennesker, men denne nye familien hun møter varmer henne og i løpet av historien får man et par veldig rørende øyeblikk som man kjenner i hjertet.

Spillet føles veldig levende. For det er mye man må huske i løpet av en in-game dag. Sjekke avlingen, sjekke om menneskene på øya trenger noe, og gå på utforskning for å samle ressurser, visse matvarer kan bare finnes i visse huler så det er mye frem og tilbake mellom verdenene. Ressursene du finner blir dårlig om du glemmer å bruke de.

I dagens 2020 som for mange føles litt ubalansert føles Sakuna of Rise and Ruin som et veldig balansert spill. Du må balansere risproduksjonen din, vite når du skal utforske eller når du skal prøve å hjelpe familien din med oppgaver, og når du får tid til å slappe av. Etter syv måneder i lockdown har jeg kost meg litt for mye med spill og en del andre plikter har forfalt litt.

Jeg liker Sakuna of Rise and Ruin bedre enn jeg trodde jeg skulle gjøre, fordi det føles så fullkomment og fredelig. Det er et spill som er lett å plukke opp og ta et par timer med, men som er vanskelig å mestre.

Sakuna er et enkelt spill. Fordi det ikke er overkomplisert. Kampsystemet er enkelt, risplantingen er relativt enkelt og kartet er lite, men resultatet i seg selv når man legger det sammen til et spill er en positiv overraskelse og en sjarmerende avling. Det var definitivt ikke hva jeg forventet at det skulle være, og det på en positiv måte.

About Stian Koxvig

Nyhetsredaktør med forkjærlighet for spill og film. Lidenskapelig opptatt av japansk spill og kultur