Keiserens nye toga
0

Keiserens nye toga

jun 09 Anders Lønning  

I diskusjoner om spill, er det alltid noen titler som blir husket spesielt godt som banebrytende og sjangerdefinerende. For fightingspillsjangeren er det vanskelig å komme på noe bedre eksempel enn Street Fighter II: The World Warrior, et spill som i praksis etablerte sjangeren for et bredere publikum. Et like imponerende vitnemål må det være at spillet fremdeles er mer enn spillbart den dag i dag, og nyversjonen Ultra Street Fighter II: The Final Challengers er nettopp lansert til Nintendo Switch, som det første fightingspillet til plattformen.

Teknisk sett er spillet dog mer en nyversjon av en nyversjon. Spillet er egentlig en oppdatert versjon av Super Street Fighter II Turbo HD Remix, en remake av Super Street Fighter II Turbo lansert i 2009 til PS3 og Xbox 360 (det er greit om du ikke henger med; jeg sliter selv). Denne versjonen, og den nye Switch-lanseringen, har oppdatert grafikk med nye karaktersprites i så høy kvalitet at de nesten ser håndtegnede ut. Ultra Street Fighter II (det er altså Switch-versjonen), har også to nye karakterer: Evil Ryu og Violent Ken. Om du ikke er en turneringsspiller vil du sannsynligvis ikke legge særlig merke til forskjellen mellom de originale karakterene og de nye som prøver å være litt mer tøffe i trynet, men de har altså minimalt annerledes moveset og andre farger på klærne.

Selv om denne stilen definitivt har høyere oppløsning, må jeg si at jeg personlig foretrekker den gamle stilen. Heldigvis lar Switch-versjonen av spillet deg gå tilbake til gamledager, og du kan spille spillet som om kalenderåret er 1994.

I tillegg til en selvfølgelig versus-modus, finner vi arkademodus, hvor du får se et kort historieklipp for hver av de 19 karakterene etter du har banket M. Bison på slutten av turneringa. Også onlinemodusen fungerer som den skal, og jeg har ikke opplevd noen problem med verken servere eller matchmaking. Fundamentet for Ultra Street Fighter II på Switch er altså ganske solid, men de nye modusene kunne trengt litt mer kjøtt på beina.

Buddy Fight er et nytt tilskudd hvor du spiller to-mot-en med enten en venn eller en datastyrt spiller på samme lag som deg. Her skal dere ta ut Evil Ryu, Violent Ken, Akuma og M.Bison, men fire kamper er ikke helt nok til å fylle ut en ekstra modus. Etter å ha bekjempet de fire lømlene blir du belønnet kun med en steril «Game Over»-skjerm, og det hele går i glemmeboka like fort som det går å komme seg gjennom en gjennomspilling.

Den andre nye modusen er – og jeg bruker full patos her – et hundre prosent ræv (er ikke dette den typen nyansert diskusjon kritikk av spill og andre kunsformer skal benytte seg av?). Way of The Hadou lar deg styre plakattryne Ryu i førsteperson, og din oppgave er å bekjempe horder av fiender ved hjelp av ikoniske spesialangrep utført via Joy-Con-bevegelseskontrollere. Det kunne funket hvis det ikke var for at kontrollene på det beste føles tilfeldige, og særlig Tatsumaki-sparket er umulig å få til, kanskje særlig om du følger de instruerte bevegelsene.

Samtidig er dette et spill for Street Fighter-fans som vil ha et gjensyn med seriens proveniens, og er du en del av denne kjernen er The Final Challengers mye enklere å anbefale. En bunnsolid samling konsepttegninger er prikken over i-en for fans som kun er ute etter å spille den utvilsomt beste versjonen av Street Fighter II akkurat hvor de vil. Kanskje må det påpekes at spillet selges betydelig dyrere enn hva den litt slankere, digitale versjonen gjorde da den dukket opp på 360 og PS3 for nesten åtte år siden (selv om det også er circa halvparten av ordinær fullpris for et Switch-spill). Om spillet er verdt prisen må du nesten avgjøre selv. Det er et spørsmål som avhenger av om du har penger å avse, og hvor langt akkurat din kjærlighet for denne legendariske fightingspillserien strekker seg.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill i et tiår nå, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.