Det var interessant å se reaksjonene da Naughty Dog-toppen Neil Druckmann avslørte i en spørsmålsrunde på nettstedet Reddit at det var 50% sjanse for at The Last of Us kom til å få en oppfølger. Det postapokalyptiske eventyret blir unisont regnet som et av fjorårets aller beste spill, og ble en braksuksess på grunn av sin kombinasjon av en gripende historie, uovertruffen karakterutvikling, vakker grafikk og velfungerende spillbarhet.

Likevel var meningene som sjansene delte; det var selvsagt noen som ville ha mer av det Naughty Dog bød på i eventyret til Joel og Ellie, men mange mente også at de hadde fått nok. The Last of Us var såpass gjennomført at det ikke trenger noen oppfølger mente de, og inntrykkene av den soppinfiserte verdenen og menneskene i den syntes de bare skulle komme fra den nærmest perfekte postapokalypsen fra 2013. 

Som oftest er det annerledes. Vanligvis er vi sultne på oppfølgere, vi lurer på når de kommer når rulletekster ruller nedover skjermen, og utålmodig venter vi på at utviklere skal annonsere en ny bit av kaka på de store spillmessene. Det er nemlig ikke rent sjelden at det viser seg at spill får oppfølgere, og grunnen til at vi begynner å snakke om potensielle oppfølgere til spill som knapt har kommet ut, er nettopp det at utviklere og utgivere ikke hviler særlig på laurbærene de heller. Oppfølgere er alt annet enn uvanlige, og dermed er det heller ikke helt feil at vi forventer oss dem.

Men hvor sunn er egentlig en slik tankegang for spillbransjen? Det er som sagt ingen unaturlig tendens det er snakk om her, og oppfølgere i både spill og andre underholdningsmedier har eksistert siden tidenes morgen, men at den blir mer tydelig er heller ingen hemmelighet. Det har blitt mer og mer vanlig med hyppige utgivelser i populære serier, og tar man f.eks. bransjemastodonten Ubisoft som et eksempel, gikk de i fjor ut og sa at de ikke kom til å lage spill uten seriepotensiale. Det er åpenbart at studioet og utgiveren er mest på jakt etter penger med en sånn markedsstrategi, men er det direkte skadelig for spillbransjen at oppfølgere blir en såpass stor selvfølge?

Det første som er viktig å poengtere er at det finnes svært mange forskjellige typer oppfølgere. Et nytt spill med Mario i hovedrollen er noe helt annet enn et nytt eventyr med Master Chief, og mens vi får vann i munnen av myter rundt Half-life 3, fnyser de fleste på nesa over melkingen i Call of Duty-serien. Vi har oppfølgere som kommer naturlig på grunn av det historiske aspektet, vi har serier som bare bygger rundt konsepter, mens noen, spesielt i den japanske rollespillsjangeren, er enorme bunter med spill man kun ser subtile sammenhenger mellom.

Men alle serier har likevel det til felles at de i bunn og grunn består av videreføringer av en merkevare. De kan være gode eller dårlige, fullverdige eller veldig uinspirerte, men bak enhver av dem ligger som oftest et ønske om å skape et anerkjent navn folk vil kjenne igjen i butikkhyller i årevis fremover. Som oftest virker det ganske naturlig, og det er en modell som tvinger utviklerne til å finpusse og innovere med spillene de gir ut for å holde interessen oppe blant fansen. 

Det er alt annet enn negativt, og også grunnen til at jeg ikke begynner å snakke om at det er en pengegrisk markedsstrategi. Flotte og underholdende serier finnes i fleng, og de kjipe og dårlige av dem er i et mindretall. Dermed blir det også feil å trekke fram surmelken hos serier med alt for hyppige utgivelser som de mest representative, selv som det ofte er de dårlige tilfellene som skriker høyest.

Så hva er det jeg egentlig vil fram til med denne kommentaren? Jeg er jo overhodet ingen direkte motstander av at det utvikles spillserier, og jeg er som de fleste andre alltid spent på hva som skal skje videre i mange av dem. Jeg ble også glad når Neil Druckmann avslørte at det var en sjanse for at The Last of Us skulle få en oppfølger, men når kommentarene for det andre meningsspekteret dukket opp fikk de meg til å tenke meg om: Trenger vi virkelig en oppfølger til The Last of Us? Kan vi ikke bare nøye oss med det fantastiske eventyret fra 2013, og la det stå på egne bein som en milepæl i spillhistorien? Må det virkelig som de fleste andre spill skal få drahjelp fra et knippe oppfølgere?

Tankegangen jeg hadde før jeg leste gjennom kommentarene til Druckmanns uttalelse er jeg nemlig ikke alene om, og i ettertid er dette noe som bekymrer meg litt. Tar man f.eks. den nevnte Ubisoft-strategien i betraktning, i tillegg til hvor få suksessfulle spill som faktisk har endt opp alene, kan man nemlig begynne å lure på hvor mye ideer om oppfølgerløse spill luftes. Det kan virke som om det er en uskreven regel at spills seriepotensiale alltid overgår muligheten deres til å stå alene, enten det dreier seg om penger eller mangelfull idemyldring.

Derfor blir jeg nok litt glad inne i meg også om det viser seg at The Last of Us ikke får noen oppfølger. Vi hadde kanskje fått et minneverdig eventyr, men utviklerne i Naughty Dog hadde også vist at man burde klare å sette pris på ett eneste spill for det det er. De hadde også vist at de er fornøyde med det de klarte med The Last of Us, og at tanken var å skape et eventyr som sto på egne bein uten at det måtte ha hjelp fra noe annet. Målstreken hadde blitt trukket der de hadde ment det var nødvendig å trekke den, og ønsket om å lage ett fantastisk spill hadde stått over alt annet.

For meg hadde det først og fremst vært et steg i retning en mer allsidig spillbransje. Jeg kan åpenbart ikke tale for alle oppfølgere og alle spillstudioer, men det kan nesten se ut som mange glemmer muligheten for at et spill kan stå helt alene. Jeg er som sagt ingen motstander av at mange spill får oppfølgere, men går utviklingen mot at spill selvfølgelig skal ha oppfølgere, kan det gå utover kvaliteten på enkeltspill. Spill kan rett og slett ikke bli for avhengige av de andre de har med å gjøre.