Ikke mye nytt

Call of Duty-serien har alltid vært en stor suksess, og en av titlene som har definert action-sjangeren og formet den til hva den er i dag. Det er derfor trist å se en slik storslagen tittel har stått på det nøyaktig det samme stedet de siste to årene.

Siden det kreves ressurser for å komme ut med en tittel hvert år har serien gått i syklus mellom Infinity Ward og Treyarch. Nå har også San Fransisco-selskapet Sledgehammer hoppet inn og kommet ut med sin første tittel. Det heter Advanced Warfare og sjokkerende nok foregår det i fremtiden. Rettere sagt 2054.

Jeg har tatt litt tid på å reflektere hva Call of Dutys egentlige identitet er. Jeg har stor respekt for det Infinity Ward gjorde med det første Modern Warfare. Det turte å bryte ut av et oppbrukt mønster av historier som foregikk i andre verdenskrig, samtidig som det kastet ut alle klisjéene som eksisterte i spillhistorier ned toalettet og la grunnlaget for en ny måte å fortelle en historie på. Det er ikke tvil om at mange spill, både innen action og andre sjangere, skylder Modern Warfare mye. Derfor er det trist å se at det nå har blitt en generisk franchise som pumpes ut hvert år. Et hederlig unntak med Black Ops II har nemlig ikke serien beveget seg i det hele tatt siden det revolusjonerende førstespillet. Bunnen ble riktignok nådd med Ghosts i fjor, og årets tittel er et lite, men synlig, steg fremover. Dessverre er det fortsatt tydelig at serien fokuserer på flerspilleraspektet og historiedelen er mer et nødvendig aspekt for å tiltrekke seg et sekundært segment. Naturlig evolusjon av et marked som krever konstant spenning kanskje, men likevel veldig trist.

Samme historie som før

Vi befinner oss 50 år frem i tiden, hvor Kevin Spacey fremdeles er like ung og sprek og Nord-Korea endelig har bestemt seg for å invadere Seoul. Du tar rollen som Mitchell, en ung marine-infanterist i de forente staters hær som får oppdraget å beskytte sørkoreanere. Etter at du fullfører oppdraget med svært store tap blir du rekruttert til selskapet Atlas. Herfra begynner en svært uinteressant historie som var rundt fem timer og hvor en av de timene brukes til å gjenta QuickTime-events, fordi du kan umulig se første gang hvilke knapper du skal trykke på siden de gjemmer seg i bildet og har svært kort reaksjonstid. Jeg døde seriøst flere ganger med å finne hvilke knapper jeg skulle trykke enn hva jeg gjorde i kamp. Dessverre er slike situasjoner overalt i spillet. Nesten hver eneste scene som er nødvendig for historien skal gå videre, skjer ved av å trykke på knapper raskt nok. Gøy for dem som spilte Track ‘n’ Field på nitti-tallet, men for meg ga det bare unødvendig frustrasjon og mange gjentagelser av noe jeg bare ville bli ferdig med.

Videre har vi de samme klisjeene som vi har sett før. Din trofaste kamerat som kjemper ved din side (mest fordi noen må føre dialogen utenom kuttscenene), den tøffe (og eneste) kvinnelige soldaten og din lojale gamle mentor fra gode gamle dager som plutselig dukker opp. Bland det med oppdrag hvor du kjører med bil og båt rett frem mer regissert enn en Michael Bay-film, og store eksplosjoner, så har du Advanced Warfare. Som gullrekka på NRK en fredagskveld, så vet du hva du får.

Kevin Spacey i fremtiden

Da Bruce Willis lånte stemmen og ansiktet sitt til PlayStation-spillet Apocalypse i 1997, markerte det en begynnelse i tradisjonen med at kjente skuespillere ble brukt som en hoved-gimmick til å promotere videospill. Nå har Kevin Spacey tatt dette et skritt videre. I rollen som Jonathan Irons er han overalt i historien. Riktignok gjør han jobben sin glimrende, men det er tydelig at den litterære historien ikke er godt nok gjennomført, og de mange plotthullene er veldig synlige gjennom hele fortellingen. Det hele toppes med en lite konkluderende og skuffende slutt, som gir avsmak.

Det er likevel en forberedning fra fjoråret. Da jeg snakket med Sledgehammer i Stockholm for et par måneder siden snakket de om hvordan de ville skape større og mer varierte brett. Det føltes det faktisk som de til en grad klarte. Det er noen oppdrag som er i så stor grad åpne at man kan faktisk velge en helhetlig strategi om hvordan man vil komme seg til målet. Store variasjoner er det riktignok ikke, men mer spennende enn hva vi vanligvis har sett i sjangeren. 

Siden det er fremtiden så har du superkrefter, i form av et exo-skjelett som så å si er kopiert fra filmen Elysium. Dette gir deg mulighet til å trykke to ganger på en knapp for å hoppe høyt, superstyrke som bare brukes i QuickTime-events og mange andre ting som du bare får tilgang til i et oppdrag eller to før det forsvinner igjen. Det blir vanskelig å finne et system i hvordan man spiller når man fjerner og bytter egenskapene sine etter hvert eneste oppdrag.

Fokusert på flerspiller

Jeg trivdes i de kampene jeg spilte i flerspillermodusen. Det er tydelig at ressursene er blitt brukt for å skape en plattform for neste generasjon av online-spillere. Mange av brettene har en dynamisk følelse og skaper balanse og nødvendighet av å raskt tilpasse seg i henhold til hva som skjer. Det minner meg veldig om de få kampene jeg spilte i Titanfall.

Jeg liker de nye aspektene ved spillbarheten som er blitt innført. For første gang på lenge føler jeg at det er få personer som kan utnytte brettene til å skape seg en urettferdighet fordel. Dobbelhoppene og de mange teknologiske duppedingsene gir deg mange taktiske muligheter, samtidig som man alltid har mulighet til å forsvare seg mot dem hvis man vet hva man gjør. Det finnes også et belønningssystem som det skriker mikrotransaksjoner av. I tillegg opplevde jeg tilkoblingsproblemer og mange andre rare ting som ødela opplevelsen flere ganger.  

Neste generasjons grafikk er også i stor grad utnyttet i hele spillet. Det er vakre scener som utspiller seg og man føler at man noen ganger vil bare stoppe opp og utforske. Dette gjaldt både flerspiller og historiedelen. Når man går nærmere på detaljene ser man dessverre at det sprekker opp. I likhet med sine forgjengere liker ikke spillet at man utforsker og prøver å gjøre egne valg. Utenom noen bærebare PC’er som man kan plukke opp gjemt her og der, er det svært lite man kan gjøre utenom å følge strømmen av fiender. Det fører meg til annet estetisk problem jeg opplevde. I noen brett hvor du har både allierte og fiender som kjemper rundt deg var det vanskelig å vite hvem som var hvem. Både dine allierte og dine fiender liker å kle seg i svart. Et par ganger opplevde jeg at spillet måtte starte fra siste sjekkpunkt fordi jeg hadde puttet noen kuler i det som var mine kamerater.

Her er også mitt største problem med Advanced Warfare. Det virker som Sledgehammer har veldig lyst til å videreutvikle serien, men hver gang de begynner å tenke kreativt er det som en magnetisk kraft trekker dem tilbake i det generiske havet av hva vi kjenner fra de tidligere titlene. Om dette skyldes kreative restriksjoner fra andre aktører, eller om Sledgehammer tar det forsiktig i sin første tittel gjenstår å se.

Et segregert kapittel

For første gang i serien føler jeg ikke at flerspiller-delen er en naturlig progresjon etter man er ferdig med historien, men mer to forskjellige segmenter som appellerer til forskjellige type spillere. Derfor er det også forståelig at mange bedømmer de forskjellig. Jeg er likevel av den konservative typen som mener at det fortsatt er en sammenhengende tittel og det bør finnes en balanse. Hvis du er en del av dem som kjøper spillet fordi du liker å spille mot andre på nett er dette en sterk firer, på vei mot en femmer når de obligatoriske patchene kommer. Dessverre tilfører historien så lite nytt, utenom noen få elektroniske nyvininger som så kun brukes på faste bestemte steder at det havner på en svært svak treer.

Jeg er en nostalgiker, og de få progresjonene kombinert med en generisk historie som vi har sett så mange ganger før, gjør at terningkastet havner på et solid tretall. Nå venter vi bare på at Treyarch neste år skal gi oss Black Ops III.