!NB SPOILERS

The Beginner’s Guide var det spillet i 2015 som delte spillere og anmeldere i størst grad. Fra skaperen av The Stanley Parable, Davey Wreden, kom nok et spill som stort sett handlet om å tråkke rundt, men tematikken i The Beginner’s Guide var en ganske annen. Spillet ble presentert som en dokumentar hvor Wreden viser fram en knippe småspill, laget av en utvikler som kalles Coda, som aldri har blitt gitt ut. Wreden forteller om spillene og analyserer hvordan disse på mange måter er et speil av Codas personlighet.

For min del var aldri The Beginner’s Guide noen stor opplevelse. Jeg følte spillet ikke var rettet mot meg og at jeg var en del av et slags pretensiøst kunstprosjekt. Samtidig tar spillet opp interessante temaer, som er verdt å diskutere.

Jeg tok derfor kontakt med Anders Hillestad, daglig leder for det norske spillstudioet Antagonist, som i disse dager holder på med sitt debutspill Through the Woods. Han hadde gitt inntrykk av at han var fascinert av The Beginner’s Guide. Vi tok oss derfor en prat om spillet.

(For enkelhets skyld, AH er Anders Hillestad, mens KJ er undertegnede)

AH: – Jeg visste at det kom til å være noe spesielt, men visste ikke hva det var. Og det ble tidlig åpenbart at dette var noe interessant, som jeg også kunne relatere meg litt til. Siden jeg nylig har gått inn i spillutviklerbransjen sjøl, sier Hillestad, som syns det er et spill det er interessant å snakke om.

KJ: – Første gang jeg spilte det gikk jeg lei etter ett kvarter og tenkte at dette var et spill for spillutviklere. Det var ikke det jeg hadde forventa.

AH: – Hvorfor slutta du å spille etter 15 minutter?

KJ: – Jeg syns ikke dette var et spill som fortjente tiden min, men etter hvert forsto jeg at det var et spill jeg burde spille gjennom uansett. Det tar jo bare 90 minutter og tiden min er ikke så dyrbar. Jeg syns fortsatt ikke det er et bra spill og det er ikke noe gøy å spille gjennom. Spørsmålet er om det er et spill i det hele tatt, men det er interessant fordi det legger opp til diskusjon i etterkant.

AH: – Ja, der må jeg si meg enig. Det er ikke så mye spill i det, sånn ludologisk sett. Det er jo en opplevelse. Det var heller ikke så mye gameplay i The Stanley Parable heller.

KJ: – Men der kunne du jo ta et valg. Her blir du bare geleida gjennom historien.

Diskusjonen dreide seg deretter over på innholdet. Spillet presenterer seg som en dokumentar, eller som en slags dagbok for forholdet mellom Coda og Wreden. Nå kan det synes åpenbart at det ikke er en virkelig hendelse, men Hillestad innrømmer at han satt og funderte på spørsmålet, også etter han var ferdig å spille.

AH: – Når jeg blir presentert en historie må jeg velge å tro på den, før jeg får vite noe annet. Det hørtes jo troverdig ut. Når man kommer til avsløringen trodde jeg fortsatt det var reelt, og det ser jeg flere tror. Det gikk opp for meg seinere at dette ikke var ekte.

KJ: – For meg ville det vært en bedre opplevelse hvis jeg kunne tro på at det var ekte, men etter et visst punkt i historien slutter jeg å tro på det. Fram til da hadde spillet holdt på oppmerksomheten min, som noe utrolig personlig og ekte. Spesielt det «sammenbruddet» Wreden har mot slutten tok virkelig lufta ut av ballongen for min del.

Vi kan ikke snakke om The Beginner’s Guide uten å analysere hva det betyr. For Hillestad er det åpenbart at dette handler om Wreden selv, i kjølvannet av suksessen til The Stanley Parable. En suksess han ikke var helt klar for. Det var veldig lite oppmerksomhet rundt The Beginner’s Guide, som kom ut bare få dager etter første annonsering.

AH: – Hvis man har plukket opp noe av den kommunikasjonen som har kommet ut både fra og rundt Davey, etter The Stanley Parable, så får vi jo vite hvor mye han har måttet slite med depresjon. Det så man også på PR-biten, både før og etter. Alt han fokuserte på etter The Stanley Parable var oppmerksomhet, og ingenting annet betydde noe. Han endte opp i terapi. For meg er det Davey selv som er Coda. Det han snakker om er hvorfor han hadde lyst til å jobbe med spill. Å skape noe, som ikke nødvendigvis er for et publikum, men for seg selv. Noe jeg vet at veldig mange spillutviklere starter med. Og fortsetter med. De er egentlig ikke interessert i det kommersielle aspektet. Jeg tror han savner å ha den siden også.

KJ – Diskusjonen om et spill må være spillbart syns jeg er interessant. Hva definerer et spill? At Davey er Coda er vel oppfatninga til folk flest. Når vi blir introdusert for skapelsesmaskinen, og hvordan den har slutta å fungere, er jo ganske på ballen. Der snakker han jo om oppmerksomheten suksess gir og hvor stort presset er for å komme opp med nye ideer. Da sier han også «jeg føler at jeg har feilet, og jeg forstår ikke hvorfor». Jeg sa tidligere at dette er et spill for spillutviklere, men det er et spill for alle som skaper noe innenfor kunst og kultur. Det handler om den kreative prosessen og hvem man egentlig skaper noe for.

AH: – Jeg tror nok aller først det var et spill for Davey. Et forsøk på å være ærlig med seg selv. En slags terapi. Presentasjonsformen resonerte nok ekstra med en god del spillutviklere, men om flere kreative personer setter seg inn i det vil de nok kjenne seg igjen.

Da har vi vært gjennom den mest brukte tolkninga, men The Stanley Parable var aldri åpenbar. Og i The Beginner’s Guide er jo et av problemene til Davey at han tolker altfor mye inn i spillene til Coda. At spillene skal være et slags speil av Codas personlighet. Er det da ikke mulig at Wreden faktisk gjør narr av de som overanalyserer spillene hans?

Hillestad drar litt på det.

AH: – Hmm, kanskje. Nå kjenner ikke jeg Davey, men jeg kjenner noen av de personene rundt ham. Det er veldig mange i det miljøet som liker å lage spill man skal analysere. Han har tidligere uttalt at han vil lage spill som folk snakker om, som betyr noe for folk. Det kan hende han ville gjøre litt narr av det, men jeg tror ikke det var hovedpoenget. Hvis du er en «artiste» så vil du jo at folk skal analysere det du driver med, selv om det kan være  litt irriterende om de kommer med noe helt annet enn det som var intensjonen.

KJ: – Men du mister vel fort litt av grepet om ditt eget verk så fort du publiserer det? Da er det mottakers ansvar å finne ut hva det handler om.

AH: – Jo, absolutt. Men nå er det ikke alle som er like forberedt på å gi slipp. Særlig ikke i indiemiljøet, hvor det gjerne er mye svette og tårer og få personer involvert. De har sett for seg alt i hodet, men hvis det blir mottatt på en annen måte er det ikke alle som klarer å ta det like bra.

Hillestad får spørsmålet om The Beginner’s Guide er et viktig spill. Han tar seg en god tenkepause før han svarer.

AH: – Kanskje man skulle tro at siden jeg må tenke meg om, så er det ikke det. For meg så var det en av de mer interessante opplevelsene i hele fjor. Jeg syns det er veldig spennende å se at man eksperimenterer med mediet. Ja, jeg syns egentlig det er et viktig spill. Kanskje ikke for alle, men for bransjen? Kanskje ikke så mye for de vanlige mottakerne.

KJ: – Jeg har et litt rart forhold til dette spillet nå. Det var ikke noen god opplevelse å spille gjennom og har ikke sett på det som et viktig spill. Men jeg har brukt mye tid på det, for å finne ut hva det egentlig handler om. Gjør man det med spill man ikke syns er viktige?

AH: – Det er spørsmålet. Det er jo et spill som fortsatt vekker diskusjon blant folk.

Det er egentlig litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som ikke fungerer for min del i The Beginner’s Guide. En ting som imidlertid gjør det til en dårligere opplevelse er at du får en statistrolle i det hele. Du blir som spiller satt fullstendig på sidelinja. Jeg prøvde meg på en sammenlikning med Gone Home, hvor du også blir fortalt en historie, uten å være så voldsomt involvert. Der fungerte det, men den sammenlikninga fikk lite gehør.

AH: – I Gone Home skal du oppleve en historie som utviklerne har skapt, men The Beginner’s Guide blir noe helt annet. Se på premisset i spillet. I Gone Home er det mye usikkerhet. Du vet ikke hva du skal forvente. «Er det et horrorspill?» var et spørsmål jeg stilte meg lenge. I The Beginner’s Guide er det klart fra begynnelsen at dette er en dokumentar, og du skal bare følge med. Det var ikke sånn at jeg ble sur, men jeg følte meg på en måte litt lurt på slutten av Gone Home, når jeg innså hva slags spill det var.

KJ: – Jeg følte meg også litt lurt etter å ha spilt The Beginner’s Guide.

AH: – Men det var ikke lurt på en negativ måte i Gone Home, altså. For min del syns jeg det var greit at du ikke var så involvert i The Beginner’s Guide, men jeg liker at man prøver på noe nytt. Du har ikke sett så mange dokumentarspill.

AH: – Mer enn mockumentar i så fall. Du har jo en fortellerstemme du ikke kan stole på i det hele tatt.

Da er det tid for oppsummering. Hillestad får ordet.

AH: – Det er en krangel mellom post- og pre-Stanley Parable-Davey og hans behov for selvvalidering. Og det med å treffe den kreative veggen. Nå griper jeg kanskje etter strå her, men da er det godt å bare lage et spill der du skal rydde og vaske opp, med behagelig musikk, som går for evig.