Om du noen gang har drømt om å titte inn i vinduene til dine venner og bekjente, familie, kjendiser og historiske skikkelser, kan du nok fort beskrives som et relativt perverst og voyeuristisk vesen. Sannheten er dog at vi alle, i varierende grad, nyter å komme backstage hos andre mennesker. Samtidig er det også slik at en ikke liker å få andre mennesker bak sitt eget sceneteppe, noe som kan føre til kluss og krangel når man mister kontrollen over sine egne kjødelige lyster. Heldigvis kan man nå tilfredsstille nevnte lyster med Tomodachi Life på 3DS, et spill som ikke bare stagger ens nysgjerrighet, men som også kiler lattermusklene.

Tomodachi Life er altså en livssimulator til 3DS, hvor du bruker Mii-karikaturene vi har kjent siden 2006 til å representere venner, familie og kjendiser. Du stiller inn fødselsdato, stemme og til og med personlighet, og lar Mii’ene flytte inn i et leilighetskompleks på ei øy. I leiligheten kan du besøke Mii’ene du har lagt inn, hjelpe de med problemer, servere mat eller gi nye klær og interiører i gave til dine beboere. 

Ordet «Tomodachi» er japansk og betyr venn, og det er når beboerne samhandler med hverandre at spillet virkelig blir interessant, og til tider le-høyt-morsomt. Mii’ene blir venner, krangler, sprer rykter eller ber hverandre med ut på date. Går det riktig så godt kan to karakterer ende opp med å gifte seg. Min far flørter i spillet med den mexikanske malerinnen Frida Kalo, mens min egen Mii er gift med en etterligning av Arya Stark fra Game of Thrones. De har en sønn, Stanley, som reiser rundt i den store verden via Streetpass. Stanley besøker altså andre folks øyer, og sprer samtidig ordet om øya han kommer fra.

Kustomiseringsmulighetene spillet byr på er også en viktig del av dets sjarm, og gleden man får fra spillet hviler nok mye på ens egen kreativitet. Det å kle opp Satoru Iwata som en hamster, eller å tvinge norsklæreren inn i et ballerinakostyme, er så surrealistisk og merkelig at man ikke kan unngå å smile med rekyl. Videre får man enda større mulighet til å skape sin egen moro gjennom å skrive egne sangtekster Mii-karakterene kan opptre med. Her er mulighetene uendelige, og jeg har selv stått bak storproduksjoner som «Wii U Promo #1», hvor Nintendos toppledere sang om en turbulent Wii U-lansering, eller operaen «Pepsi Maximus» hvor jeg og min bror sang om store mengder brus kjøpt på en svipptur over svenskegrensa.

For å få penger til å kjøpe nevnte klær og diverse mat, er man nødt til å gjøre ting med beboerne, som regelrett kaster penger etter deg om du gir litt oppmerksomhet tilbake. Enda viktigere er det dog å sørge for at innbyggerne er glade og fornøyde, og hver karakter har sitt eget lykkelighetsnivå. Hver gang en karakter blir glad nok til å gå opp i level, får du velge om du vil gi dem enten en ny sang de kan synge, en gave de kan bruke i leiligheten (som for eksempel en Wii U, 3DS XL eller kjæledegger), en catchphrase, et standardinteriør eller lommepenger for å spare til en tur ut i verdensrommet. Å tilbringe tid med karakterene er altså spillets viktigste komponent, og det er dette som til enhver tid driver opplevelsen av øya framover.

Jeg tror jeg må ha noen sovende tvangstanker som våkner opp når spill som Tomodachi Life dukker opp. Et så enkelt grep som å vise meg hvor mange typer klær og matretter jeg har ervervet og, kanskje enda viktigere, hvor mange som er igjen, gjør at jeg føler en trang til å komme innom hver dag for å se hva som er nytt i butikkene. Spillet har over litt over 100 typer interiør, over 200 matretter, rundt 150 hatter og mer enn 400 typer klær. Medregnet ulike farger på klær og hatter er det mer enn 4500 enheter å kjøpe i butikkene, og man er i så måte sikret å måtte shoppe daglig over ganske lang tid.

Etter hvert som man når ulike milepæler låser man også opp flere deler av øya. Ei ekstraordinær nyhetssending blir arrangert med en tilfeldig beboer som nyhetsanker, og man låser gravis opp både strand, konserthus, café og fornøyelsespark. Mii’ene besøker tidvis disse attraksjonene på egen hånd, og det blir avholdt ulike tilstelninger på disse stedene til ulike tider på døgnet. På denne måten lønner det seg å ha med Game Boyen når man er på farten, for å sikre seg muligheten til å delta på alt spillet har å by på.

Samtidig kan kanskje akkurat dette være en svakhet for spillet. I en travel og rutinestyrt hverdag kan det være enkelte deler av døgnet man er opptatt og ikke har mulighet til å sjekke hva som foregår på sitt virtuelle øyparadis. Enda verre er det om du, som meg, har sommerferie og derfor har en mildt sagt ødelagt døgnrytme. Særlig dersom man ikke har mer enn ti Mii’er på øya kan dette bli et problem, ettersom mange av innbyggerne velger å legge seg til mer fornuftige tider på døgnet. I dette tilfellet blir man sittende opp hele natta med det å se på sovende replikaer av omgangskretsen, eller de helts sinnssvake drømmene de tidvis har. Når Martha Jones fra Doctor Who drømmer at hun er ei nikkedukke på dashbordet i bilen til Marilyn Monroe og Mr. Miyagi fra Karate Kid kan du være sikker på at du har med sær japansk humor å gjøre.

Som jeg har vært innpå før er det altså humoren og den komplette mangelen på selvhøytidelighet som gjør Tomodachi Life til nettopp en så fornøyelig affære. Det er tydelig at det er WarioWare-skaperne som står bak mye av denne humoren, ettersom den ofte ligger særdeles langt ut på særhetsskalaen. Jeg må dog vise litt skepsis til spillets levetid som en selvforsynt underholdningsfabrikk. Det har seg nemlig slik at, selv om jeg ler både godt og ofte av det spillet byr på og jeg fremdeles møter på mye nytt innhold, har jeg også oppdaget mye innhold og vitser som har dukket opp flere ganger. Jeg skal kanskje ikke klage, for spillet har allerede underholdt meg i 50-60 timer, men jeg må likevel sette skepsis ved om dette er en livssimulator som kan ha en like lang levetid som for eksempel Animal Crossing, hvor jevnlig utskiftning av innbyggere fra spillets side til enhver tid har ført til at nytt innhold har dukket opp.

Til tross for litt resirkulering av humoristisk materiale, er det lite å utsette på Tomodachi Life som en helhetlig opplevelse. Å trekke fram Game Boyen i sosiale lag for å vise frem folks eksentriske, og tidvis svært så treffende, digitale karikaturer, har i min erfaring ofte falt i god jord, og dette er et spill som kan by på både en god latter og faretruende mange timers prokrastinering (noe som også har ført til denne anmeldelsens noe sene publisering. Beklager det inntrufne). Dette er et spill som føles nytt, lett og ledig, selv om det definitivt ikke er for den gruppen spillere som kun er opptatt av at begrepet dataspill skal være synonymt med «høyrealistisk» virtuell krigføring. I sterk kontrast er dette en surrealistisk virtuell siesta.