Lever i skyggen av forgjengerne
0

Lever i skyggen av forgjengerne

14. september 2018 (PC, Xbox One, PS4) kom det tredje spillet i den nye Tomb Raider-serien, nemlig Shadow of the Tomb Raider. Det er utviklet i samarbeid mellom Eidos Montréal og Crystal Dynamics, og publisert av Square Enix. Spillet fortsetter der Rise of the Tomb Raider slapp, og tittelen på det nye spillet er svært passende fordi det lever nemlig i skyggen av de forrige spillene.

 

La oss begynne positivt  

Slik som før er grafikken vakker å se på. Landskapene er spektakulære med et detaljnivå som det står stor respekt i. Spillet er proppfullt av utrolig godt design både når det kommer til landskap, arkitektur, mennesker, krypter og ulike verdisaker. Her har man brukt både tid og research til å gjøre alt troverdig og ekte. Det er altså ikke her problemene ligger. Lydbilde og musikken er heller ingenting å klage på. Sammen med grafikken bygger det opp en autentisk atmosfære som lar deg lett gli inn i Lara Croft sin

verden.

Jeg setter også pris på at man kan velge ulik vanskelighetsgrad på combat, exploration og puzzles. Om man vet at man kanskje ikke er den beste på å utforske, men at man er god til å skyte skurker så er det perfekt.

 

Historien er slettes ikke dårlig, men den er heller ikke svært interessant. Det hele minner om et bra B-filmplot som tar deg med i rykk og napp. Hovedkarakterene Lara Croft og Jonah Maiava har en interessant dynamikk sammen, men er også sterke karakterer på egenhånd. Vi får rikelig med god bakgrunnshistorie på begge to, og dette er noe Shadow of the Tomb Raider gjør bedre enn sine forgjengere. Skurken (Pedro Dominguez) er også en fyldigere karakter enn vi har sett tidligere med en klar motivasjon og logikk som i løpet av spillet kommer frem mer og mer. Når det kommer til biroller så er det noen interessante, og andre ikke. Det som får meg til å kalle dette et B-filmplott er det faktum at eksposisjonen er tung og tørr, mange sidekarakterer er flate og kjedelige, og at historien tar mye større plass enn gameplayet.

 

Så hiver vi oss ut i det negative

 

Før vi dykker ned i den store Tomb Raider ranten så vil jeg gi litt kontekst for det jeg her vil påstå. Folk flest vil ikke egentlig ha en åpen verden, men illusjonen av en, vel det får man ikke her. Det har spillene i serien blitt dårligere og dårligere på fordi de vil være over hele verden, og de har en nøyaktig planlagt

Det er her vår egne historier lages.

historie de vil fortelle, men historiene vil vi se og høre er de vi lager selv. Når vi utforsker en gjemt hule vi fant på vei til hovedoppdraget, en sti vi aldri har gått før, et punkt høyt oppe vi gjerne vil klatre til. Dette er historiene jeg fikk ut av det første spillet i serien, men historiene blir færre med oppfølgerne.

Den største klagen her er altså definitivt gameplayet, og her vil jeg legge til at jeg var helt forelsket i gameplayet fra det første Tomb Raider-spillet i den nye serien. Jeg vil nærmest kalle det perfekt. Hovedproblemet i Shadow of the Tomb Raider er at du stadig blir avbrutt av cutscenes og såkalt “scripted gameplay”, og friheten man trodde man hadde blir tydelig brutt. Selv om dette spillet kanskje føles større ut på noen områder så føles det også ganske tomt og lite ut på

Man blir kontinuerlig avbrutt.

andre. De forrige spillene hadde selvfølgelig også disse elementene, men de var mindre synligere og avbrytende. Jeg vil til og med tørre å påstå at det ikke er noen åpen verden i Shadow of the Tomb Raider. Spillet er utrolig lineært, og jeg har ikke noe imot lineære spill, men i kontekst av de forrige spillene virker det helt merkelig.

 

For å bli mer spesifikk

 

Når det kommer til gameplay så er det mange nye mekanikker og nytt fokus. Spillet har større fokus på stealth selv om dette bare lar seg vise på overflaten. Du kan smøre deg inn i gjørme og kline deg inntil veggen, og det er stort sett det. Flere steder kan du vente timesvis uten å finne noen åpning blant fiender, og redskapene er utrolig få for å bare snike seg rundt. Sammenlignet med Metal Gear Solid for eksempel hvor man kan velge om man skal drepe fienden, forvirre dem, eller bare lure seg rundt dem (og dette kom ut på PSX).

I Shadow kan man stort sett bare gå for å drepe. Om du vil gjøre det med å snike deg rundt og kvele folk eller plafre løs får være opp til deg. Det er stort sett ingen stor forskjell. Sånn sett vil jeg si av personlig erfaring at dette er mindre stealth i kjernen enn det første spillet i den nye serien. Andre nye elementer er ulike teknikker for å klatre rundt og gjøre Nathan Drake ting. Det er helt greit, men det hever ikke akkurat kvaliteten noe særlig.

Square Enix smørte godt på når de sa de hadde fokus på stealth.

 

Ellers er det et helt vanlig Tomb Raider-spill. Du hopper rundt, klatrer, slår deg (ekstremt mye), skyter på folk, finner skatter, og alt dette funker like fint som før, men med en  historie som hele tiden avbryter deg så blir det veldig raskt gammelt. Noen av utviklerne har også tenkt at det var en god idé å ha flere nivåer

Bli vant til å se mye av dette!

under vann, og jeg kan nok snakke for alle spillere der ute å si at undervannsnivåer er noe herk. Det føles ut som de bare er kastet inn for å drøye tiden, og det er sjeldent et godt tegn. Nå ble det ganske mye negativt, men spillet fungerer fortsatt veldig godt mange steder, men det er uten tvil det svakeste i serien.

Crafting and all that jazz

Det var helt genialt å knuse den nye Lara Croft og ta fra henne absolutt alt i Tomb Raider. Hver eneste gjenstand, del, eller våpen du fant betydde så mye. Enhver pil til buen din, hver eneste leirbål betydde så utrolig mye. Det å oppgradere buen eller pistolen din ble et skikkelig høydepunkt. Du var rett og slett i samme skute som Lara, det var drep eller bli drept. Du måtte finne veien sammen med Lara, og du kunne gå i alle retninger. Alt dette mangler Shadow of the Tomb Raider. Joda du kan oppgradere våpnene dine, det er leirbål, og alt som før, men de gir ingen glede. Det er ikke noe høydepunkt, man tar det for gitt. På et tidspunkt hadde jeg plukket opp så mye greier at jeg aldri gikk tom, og dette var ikke langt uti spillet. Menyene har også blitt mer kompliserte uten noen stor grunn, og spillet har rett og slett gapt over for mye på en gang. Det funker greit, men et veldig godt spill må levere mer enn “greit”.

 

Det er “mye” å gjøre, men det føles så tomt og meningsløst.

 

Og ellers…

Jeg vil avslutte med å si noe om hele denne nye Tomb Raider-trilogien. Det begynte så utrolig bra, og ble bare svakere og svakere, men jeg tror jeg vet hvorfor. I det første spillet skjedde alt som kunne gå galt med Lara. Hun ble mørbanket av naturen og hadde ingenting igjen. Du/hun måtte jobbe knallhardt for å komme et og et steg videre. For å gjøre overlevelsen littegrann lettere. Da var ikke det å samle ressurser noe som man gjorde på måfå, det var en nødvendighet, det føltes viktig. Hver gang du fikset noe på pil og buen din  ble du glad og stolt.

Det var en stor ting. Disse tingene ble mindre og mindre verdt med oppfølgerne, og de ble rett og slett vannet ut med andre mekanikker de bare slengte på.

Detaljene var viktige i Tomb Raider, men når bildet skal bli større og større så blir detaljene dårligere og dårligere. Det kan hende det bare er meg, men det er iallfall det jeg tenker. Shadow of the Tomb Raider funker greit for både nye og gamle spillere, men jeg er redd for at oppfølgeren til dette kommer til å gjøre det svakt, iallfall hos kritikere.

Hva tenker du? Hvilken av spillene er din favoritt, og hvorfor?

 

About Mathias Johannessen

Filmstudent ved Universitetet i Bergen. Elsker indie-spill, gamle klassikere, og B-spill.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.