Legend of Zelda: Tri Force Heroes er den nyeste installasjonen i hovedserien, og finner sted flere år etter hendelsene i A Link Between Worlds. Spillet kjører litt den samme stilen som Four Swords Adventure, i den form at den i motsetning til tidligere installasjoner fokuserer på flerspillermodus i stedet for enspillermodus. Spillet bruker et minimalistisk og attraktivt utseende hentet fra A Link Between Worlds, og føles generelt ut som ALBW, men med en ny mekanikk; totem-funksjonen. Spillerne kan stables i høyden, noe som kreves for en god del av de høydebaserte utfordringene. Spillerne kan også kaste hverandre over høyder og utfor klipper, noe som har bragt både stor glede og frustrasjon til meg og mine venner de gangene vi har spilt sammen.

Historien i spillet foregår i kongeriket Hytopia, som er intet mer enn bare en liten by med et stort slott. I Hytopia er innbyggerne opptatt av klær og mote, og lite bringer mer glede enn når prinsesse Styla viser seg frem i sin elegante kjole. Kongeriket snus derimot på hodet idet prinsesse Styla blir forhekset av en heks kalt The Lady, og prinsessen får sin nydelige kjole erstattet med en tettsittende, svart tights som dekker alt unntatt ansiktet. Det er opp til Link, sammen med tre andre Link-er, å redde prinsessen og kongeriket fra denne grufulle skjebnen.

I motsetning til tidligere Zelda-spill, som i stor grad benytter seg av en åpen verden med mulighet for utforsking, er dette spillet mer «låst» i den forstand at man kun har en liten by å bevege seg rundt i, og 32 baner å velge mellom fra pidestallen bakerst i slottet. Disse banene utgjør hovedkampanjen, hvor spilleren(e) må bekjempe bosser, løse problemer, og til syvende og sist bekjempe den onde heksa The Lady. Dette er derimot ikke en hindring, siden de forskjellige banene har mye å by på, og også en del gøyale easter eggs man kan finne, som blant annet grafitti-Link fra A Link Between Worlds.

 I stedet for å utforske sumper og fjell på et episk eventyr, er kampanjen i dette spillet heller noe lineært. Man drar ut på oppdrag ved å velge mellom fire baner i fra totalt 8 forskjellige områder, med kun ett område tilgjengelig i starten. Nye områder blir tilgjengelige når bossen i enden av hvert område blir bekjempet. I enspillermoduset velger man bane selv, mens i flerspillermoduset avgjøres valget ved at spillerne velger bane ved en avstemning. Dersom resultatet ikke er enstemmig, blir valget avgjort ved at en av de tre banene blir tilfeldig valgt. De 4 banene i hvert område åpnes øyeblikkelig når et nytt område blir gjort tilgjengelig, noe som betyr at man med en gang kan gyve løs på bossbanen, dersom man ønsker det. Dette gjør at spillet kan fullføres på enten 4 timer eller 40 timer, avhengig av hvem du spiller med og hvilke baner du velger å fullføre. Dette er fint for de som ønsker å skippe igjennom historien raskest mulig, men det går på bekostning av potensielle premier man kan samle opp i de andre banene, og introduksjonen av nye redskaper som vil være nyttige for å løse puzzles. Dette er derimot ikke noe problem for de mer erfarne Zelda-spillerne, siden dette spillet benytter seg av redskaper allerede kjent fra tidligere Zelda-spill, som f. eks bomber og buer.

Blant de andre flerspillerfunksjonene finner vi colosseumet, som fungerer likt StreetPass-funksjonen i A Link Between Worlds. Spillerne slåss her mot hverandre og konkurrer om å ta minst mulig skade. Dette er en grei funksjon for å koble av og ta en pause fra kampanjen. 

Når det gjelder enspillermoduset, er ikke denne like imponerende. Spillet fokuserer i stor grad på flerspillermoduset, og dette vises ganske godt med sine utallige multispillerfunksjoner. I enspillermoduset er det kun kampanjen som er mulig å gjennomføre, og her styrer man alle karakterene selv. Dette gjøres ved at man bruker to figurer kalt «doppels», som man aktiverer ved å bruke touchskjermfunksjonen på 3DS-en. Systemet fungerer greit et godt stykke, men så fort du nærmer deg de siste områdene blir dette rett og slett for innviklet og kronglete. Svært ofte finner du deg selv i hektiske og stressende situasjoner hvor du må skifte mellom hver enkelt helt raskt for i det hele tatt prøve å løse problemene, og dette føles mer ut som en byrde enn en utfordring. Det hadde vært en betydelig fordel om doppelsene hadde hatt en AI som kunne styrt disse selv til en viss grad.

Spillets lydspor er fantastisk og atmosfærisk, og bærer et fransk preg over seg. Lydsporet er i tillegg dynamisk, og endrer seg blant annet avhengig av hvor høyt oppe i totemet man er. I flerspiller-lobbyen finnes det en gøyal liten easter egg i form av en musikkball, som kan spille av 23 forskjellige melodier, hentet fra tidligere Zelda-spill så vel som fra Tri Force Heroes. Ved bruk av et bestemt antrekk kan musikken også spilles av i 8-bits stil.

Som den nyeste installasjonen i hovedserien til The Legend Of Zelda-serien, skulle jeg heller ønske at dette spillet var en spin-off. Spillet prøver seg på en vri fra den velkjente formelen fra tidligere spill, med et større fokus på flerspillermodus enn enspillermodus, og det funker til en viss grad. Selv om banene er svært korte gjør spillet sitt beste for å gi en større gjenspillingsverdi, ved å introdusere interessante og morsomme utfordringer med nye premier, for å lokke spillerne tilbake. Selv har jeg aldri vært stor fan av kostymer og cosplay, men å kle opp Link i forskjellige antrekk er allikevel en funksjon jeg liker svært godt og gjerne kunne tenke meg å se i fremtidige spill. Antrekkene byr på forskjellige fordeler, og disse skaper variasjon og en større følelse av lagarbeid i flerspillerfunksjonen. I flerspillermoduset kan nemlig hver enkelt deltaker kle seg ut i forskjellige antrekk, men i enspillermoduset kan dessverre kun én helt kle seg opp i et antrekk.

Den til dels useriøse historien i spillet er svært kort og tynn, og kan lett gjennomføres på bare noen timer. Dersom du er completionist-typen har du derimot utallige timer med spilletid foran deg, siden utdelingen av premiene i stor grad er flaksbasert, og denne skribenten ikke er spesielt godt likt av RNG-gudene. Fokuset på klær og mote i dette spillet gjør at historien virker svært overflatisk, og har fått mange spillere til å heve et øyenbryn. Flerspiller kan være både givende og frustrerende med sine begrensede kommunikasjonsmuligheter, siden man kun har noen simple symboler å velge mellom for å signalisere til de andre spillerne. Dette skaper vinglete øyeblikk når man beveger seg frem og tilbake for å vise hva som må gjøres, samt bruke disse symbolene, men den andre spilleren likevel ikke forstår hva som må gjøres. Enspillermoduset fungerer greit frem til den siste halvdelen av kampanjen, hvor den så bare blir svært frustrerende og tungvint uten en fungerende AI på doppelsene. Dersom du ikke har noen å spille med, eller mulighet til å spille over internett, anbefales det helst å unngå dette spillet. Har du derimot mulighet til å spille med andre eller over internett er dette spillet et fantastisk tidsfordriv fylt med glede, tårer og humor.