Little Nightmares – Herlig grøss uten overdreven gørr
0

Little Nightmares – Herlig grøss uten overdreven gørr

jan 08 Anders Lønning  

En god grøsser har jeg alltid satt pris på, enten den er i form av en film, en bok eller et spill. Flere av spillene jeg ser tilbake som mine favoritter gjennom tidene har vært skrekk spill, ofte da av survival horror sjangeren som Resident Evil, Dead Space, Alone in the Dark eller Silent Hill. Men det er også oftest disse som blir nevnt når vi snakker om skrekkspill, og jeg skal innrømme at toleransen min for den nye bølgen av skrekkspill som har vært de siste ti årene som Outlast, Amnesia og *sukk* Five Nights at Freddy’s gjerne ikke har vært så høy som den burde for jeg har sikkert gått glipp av noe ved å stå over dem.

Jeg vet ikke helt hvorfor Little Nightmares har klart å gå under radaren min så pass som det har gjort inntil nå. I følge Wikipedia var spillet en stor suksess, såpass så at folkene bak de beste filmene Marvel universet har hatt å by på skal være involvert i å lage en TV-serie basert på det. Men av en eller annen grunn har spillet gått meg hus forbi, for utenom et skjermbilde her eller at jeg har sett det på fremsiden av Steam.

Spillet er utviklet av svenske Tarsier Studios fra Malmø, og etter å ha jobbet som støttestudio for utviklingen av spill som LittleBigPlajnet serien, Tearaway og Rag Doll Kung Fu: Fists of Plastic er Little Nightmares deres første egenutviklede spill.

I Little Nightmares spiller man som en jente i en gul frakk ved navnet Six som må ta seg gjennom en fremmed og veldig fiendtlig verden som ganske tydelig ikke er skapt for henne. Eller, det er i det minste det jeg tror er historien. Little Nightmares er veldig komfortabel i å ikke fortelle deg mer enn du trenger å vite, og for å være helt ærlig, hadde jeg ikke visst at karakteren var ei jente, eller at hun het Six, om jeg ikke hadde lest meg opp på det.

Gjennom utforskningen av disse skummle omgivelsene Six befinner seg i må spilleren ta seg frem ved hjelp av å klatre på invetaret, løse fysikkbaserte oppgaver og gjennom kløkt finne løsningen til hvert rom. Underveis vil spillet vise, men ikke direkte fortelle, hva slags sted man er på og hva det er som skjer rundt heltinnen vår, noe det gjør gjennom et rett og slett nydelig visuelt design.

Assosiasjonene til Limbo og Inside fra danske Playdead lot seg ikke vente på da jeg først satte meg ned med spillet, og i likhet med de to forannevnte spiller Little Nightmares mye på vår barndommelige frykt for det ukjente. Omgivelsene og modellene til de man prøver å unngå å bli lagt merke av er så pass guffent og nifst at selv om de er fremstilt som claymation figurer, kjente jeg at jeg ble utilpass i deres nærvær grunnet deres groteskhet.

Den største forskjellen fra Limbo og Inside er at Little Nightmares spiller seg ut i tredimensjonale omgivelser, og selv om man i stor grad tar seg frem fra venstre siden av skjermen til den høyre, er det en dybde her som ikke var å finne i Playdead sine spill. Denne ekstra dybden gjør spesielt snikingen man må ty til for å overleve litt ekstra spennende da man får muligheten til å improvisere litt rundt hvordan man tilnærmer seg en oppgave.

Vanligvis legger jeg meg ikke så mye opp i hva slags aldersgrense et spill har fått, men her må jeg likevel nevne det da jeg finner det litt… merkelig. Spillet har fått anbefalt aldersgrense 16 år fra klassifiseringsorganet vi bruker her til lands, PEGI, som begrunner det med at spillet fremstiller vold mot menneskelige karakterer.

Mens jeg ikke kan benekte at spillet tidvis gjør det, syntes jeg likevel 16 er litt høyt og jeg sier det fordi jeg tror at nettopp den typen grøsser dette spillet er også passer til et litt yngre publikum. Det er ingenting spesielt voldelig som fremstilles i spillet. Det er en slags eksistensiell skrekk over det hele som gjerne er for moden for enkelte, og noen av de visuelle referansene er makabre hvis man setter dem i sasmmenheng. Likevel er ikke dette et spill jeg personlig hadde skydd bort fra å spille sammen med sønnen min på åtte, ikke mer enn jeg hadde skydd bort fra å ikke vise han Tim Burton filmer for eksempel.

Little Nightmares er et spill som er komfortabelt nok med seg selv at det ikke trenger å være best i klassen på noe individuelt punkt, men som skjønner at så lenge man treffer der det gjelder så kan man se mellom fingrene på andre ting. Hvis man skal bryte det ned del for del er gjerne ikke plattformer elementene spesielt presise, ei heller de fysikkbaserte oppgavene man må løse spesielt gode, og mer enn ofte nok følte jeg at katt og mus snikesekvensene var litt for nøysomt planlagte og rigide i forhold til hva jeg personlig liker å se i sånne sekvenser.

Little Nightmares gambler på at du kommer til å like settingen, spillets utseende og oppgavene nok til å holde ut de 3 – 4  timene det tar å fullføre spillet, og belønner deg for den innsatsen med et spill som jeg, i likhet med Playdead’s Inside kommer til å gå å tenke på i en lang stund fremover. Og med oppfølgeren like rundt hjørnet er jeg spent på å se hvordan de bygger videre på grunnlaget de har lagt her.

Bra gjort, Tarsier Studios.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.