Lukt på kuben min! – Brettspillanmeldelse: Konario
0

Lukt på kuben min! – Brettspillanmeldelse: Konario

Alle har vel spilt en eller annen form for Memory. Spillet der man skal bruke hukommelsen, snu kort og finne to like. Det geniale med Memory er hvor enkelt det er, den enorme gjenspillbarheten og den rimelig enkelt hopper over generasjonskløfta. 

Lukt på kuben, finn paret.

Konario er brettspillet som tar dette konseptet et steg videre. I tillegg til synet skal du også bruke dine andre sanser til å finne par. 

Spillet er bygget opp av kuber med forskjellige egenskaper. En kube skal du stikke fingeren nedi og føle. En annen kube skal du lukte på. En utfordrer smakssansen, mens den siste kan du riste og lytte på. 

I utgangspunktet er Konario en kjempeide. At det ikke har kommet Memory for sansene tidligere er egentlig ganske utrolig. 

En av forutsetningene for at spillet skal fungere er at alle som spiller må vite hva som skjuler seg under boksen når man snur den. Det betyr at alle rundt bordet må kjenne/lukte/smake. Og det tar tid når man er flere. Det kan kanskje argumenteres for at det gir et ekstra sosialt aspekt til et spill som i stor grad spilles med konsentrasjon i stillhet, men for oss ble det mer et irritasjonsmoment etterhvert.

Spillet er enkelt å sette opp, men krever litt forberedelser første gang.

Det er også et element av spillet at man kan stjele par ved å si “Konario” når noen er i ferd med å velge feil kube. Nok et konsept som fungerte bedre i teorien enn i praksis. 

For meg fungerer Konario best når vi bare er to. Da slipper man unødvendig ventetid og det blir lettere å konsentrere seg. 

Neida, du trenger ikke å slikke på selve kuben. Det er sukkertøy inni.

Å smake gjør man ved hjelp av små sukkertøy og smakene er ganske greie å skille fra hverandre (cola, appelsin, jordbær og mint). Lukt gjøres ved hjelp av klistremerker som man klør litt på. Her kom vi over et annet problem, at jasmin og sandeltre ikke var umiddelbart lett å skille fra hverandre. 

Designet er enkelt, men fungerer.

Når jeg skriver anmeldelser foretrekker jeg å snakke om hva spillet er og ikke hva det burde ha vært. Her gjør jeg et lite unntak. Konario kunne vært artigere i sosiale sammenhenger hvis to av luktene og smakene var noe litt ekkelt. Det samme med følekubene.

Fordelene med Konario er at det er så utrolig enkelt å lære seg og sette opp. Det kreves så og si ingen forberedelser eller forklaring. Jeg liker også det enkle designet. 

Kommer jeg til å spille det igjen? Ikke når vi er en gjeng samla for å spille brettspill, men vi kommer sikkert til å dra det fram når vi bare er to. Eller når vi har nevøene i (mer eller mindre) barneskolealder på besøk, for som med vanlig Memory spiller det liten rolle hvor gammel man er for å kunne spille det. 

About Kjell-Arne Jørgensen

Journalist fra Drammen som bor og jobber i Skedsmo. Relativt altetende når det kommer til spill. Har fortsatt til gode å spille noe som er bedre enn The Witcher 2.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.