Medal of Honor: Above and Beyond – Slik har du aldri stormet strendene på Normandie før
0

Medal of Honor: Above and Beyond – Slik har du aldri stormet strendene på Normandie før

des 11 Anders Lønning  

Få vil bestride at folkene bak Titanfall 2 kan det med å lage gode skytespill, men kan den samme typen popkorn spillopplevelsen som gjorde Call of Duty serien så populær også fungere i VR?

For å unngå å bare gjenta meg selv, er denne anmeldelsen skrevet som en slags Del II til inntrykket som ble postet på mandag. For å få hele bilde over hva Medal of Honor: Above and Beyond tilbyr, forslår jeg at du leser den

Medal of Honor serien er for meg som kongelig å regne når det kommer til førstepersons krigsspill. Den har kanskje ikke vært like revolusjonerende for skytespill sjangeren som Wolfenstein 3D, Doom, Quake eller Half-Life å regne, men når det kom til det å fange følelsen av en andre verdenskrig film er det få spill som for meg har kunne målet seg med de første Medal of Honor spillene

Jeg kan ikke ha vært alene om det heller. Når Activision kom på banen med det som skulle bli spillindustri bautaen som er Call of Duty, var det nettopp Medal of Honor seriens kokebok de kopierte leksene sine fra. En gang var de arge konkurrenter, men nå er det kun Call of Duty som står igjen på toppen av haugen mens Medal of Honor frem til nå har blitt relegert til historiebøkene.

Nå er serien som startet den filmatiske militære førstepersonskytespill subsjangeren tilbake, og denne gang på en måte du aldri har sett det før. Medal of Honor har flyttet beite over til den virtuelle virkeligheten, og klarer seg faktisk fordømt bra der.

Medal of Honor: Above and Beyond er nemlig akkurat den typen skytespill man skulle tro det var basert på navnet, hvor det eneste som skiller det fra sine kontemporære brødre og søstre er at det er satt i VR.

Som jeg nevnte inntrykket vi postet tidligere denne uken befinner VR seg på et sted som minner meg mye om hvor spill var på slutten av 90 og begynnelsen av 2000 tallet. Akkurat i disse dager foregår det så mye herlig eksperimentering innenfor VR plattformen som gjør at veldig få spill er like hverandre, samtidig som de større aktørene som Electronic Arts og Valve på nytt prøver å sette sine merker på det som etter hvert kommer til å bli standarden gående fremover.

I Medal of Honor: Above and Beyond blir vi plassert i skoene til en navnløs løytnant i de allierte styrkene. Etter å ha blitt hardt skadet i Tunisia blir du, den litt grøffe ‘sjanten din og en engelsk unggutt ved navn Ollie rekrutert inn i det som etterhvert skal bli CIA, for å kunne bidra til krigsinnsatsen og frigjøringen av Europa på forskjellige fronter, deriblant en liten svipptur innom Telemark for å være med på å sprenge Norske Hydros fabrikk på Rjukan.

Det hele fortelles i form av operasjoner som igjen deles inn i vignetter. For eksempel i Tungtvannsaksjonen i Telemark, eller Operation Norway som det heter i spillet, blir oppdraget delt inn i infiltrasjon via fallskjerm og sabotasje av tyskernes radio utstyr, en actionfylt skitur ned til selve anlegget, infiltrering og sabotering av turbinene, sprenge opplastet tungvann klart til eksportering og så til slutt eksfiltrering via spark, av alle ting.

Historien som blir fortalt er langt mer The Great Escape enn den er Band of Brothers da spillets historie tar seg svært kreative friheter med det historiske grunnlaget den er bygd på.

Likevel er historien på en måte bare et virkemiddel til å få plassert spilleren på steder og i situasjoner hvor historie ble skrevet under andre verdenskrig, så om selve historien om denne skyteglade gjengen fra OSS ikke traff meg så godt som den kunne ha gjort hadde den vært mer i tråd med virkeligheten, oppfyller den sin funksjon.

For det som virkelig er kronen på verket i Medal of Honor: Above and Beyond er nettopp hvordan det klarer å plassere deg i disse situasjonene i løpet av historiens løp. Jeg har vært bak fiendens linjer i Frankrike for å gi støtte til motstandsfolket, stormet Omaha stranden i Normandie og senket ubåte protoyper fra innsiden mens den ennå var under vann.

Alt man gjør er gjengitt i VR med et ekstremt øye for detalj i både områder, kjøretøy og fartøy som er utstyrt med alt av knapper, ventiler og annen utsmykking som selv ville fått min 61 år gamle far som ikke ellers er særlig interessert i spill, men veldig interessert i andre verdenskrig, til å gå av hengslene.

Det er også her en av de mest betydelige stegene Above and Beyond tar for VR plattformen kommer til syne. For potensiale til tross har spill i VR så langt hatt større fokus på å «finne morroa» med VR enn det har det å bruke plattformen til transportere deg til tider og steder du ikke ellers kan få oppleve. Ikke bare gjør Medal of Honor dette, men det gjør det også i et spill som er så påkostet i alle ender, at selv hvis du hadde tatt bort selve VR elementene av spillet så hadde du fortsatt sittet igjen med et solid produkt, om kanskje ikke et like gøy produkt.

For Medal of Honor: Above and Beyond er gøy. Skikkelig gøy, og det er i det hele tatt før jeg begynner å snakke om flerspilleren som er skikkelig, skikkelig gøy. Til VR spill å være er det ikke overkomplisert med noe av det du trenger å gjøre med verken hendene eller kroppen, men med det sagt vil du belønnes for innlevelsen du selv legger i det.

Mens dette på papiret er et spill som kan spilles sittende, eller innenfor en såkalt Stasjonær Grense er det en tam erstatning for å spille det innenfor et område hvor du i dramatisk ånd kan kaste deg ned bak cover, begynne prosessen med å lade våpnene mens du har et øye på når fienden har skutt ferdig magasinet sitt for så å poppe opp fra gjemmestedet ditt å pepre fienden full av så mye bly som du bare kan.

Jeg har hatt det så moro mens jeg har spilt dette spillet, at hver gang Oculus Quest head-settet minnet meg på at det nærmet seg tomt for batteri (jeg spilte det trådløst via Virtual Desktop) så var jeg litt bitter på at jeg måtte ta meg en pause.

Flerspilleren, som jeg dessverre måtte spille med Oculus Link kabel i fra en PC som ikke likte det konseptet noe særlig, er også helt latterlig gøy å spille. Med fem moduser, bestående av Deathmatch, Team Deathmatch, Domination, Blast Radius og Mad Bomber som du kan lese mer om i inntrykket, tilbyr flerspilleren i Medal of Honor: Above and Beyond intense og raske kamper hvor du enten samarbeider med andre eller hvor det er alle mot alle, som med hånden på hjertet er noe av det mest gøye jeg har vært med på i en flerspiller siden Titanfall 2.

Under flerspiller-testen jeg deltok på med andre spillanmeldere og PR-folkene fra Respawn Entertainment og Oculus insisterte jeg på at vi måtte spille en kveld mer enn hva som var satt opp, ikke fordi jeg ikke hadde fått spilt nok til å forme et vurderingsgrunnlag, fordi jeg bare syntes det var så forbaska gøy.

Det er noe med det å føle at du presterer over evne selv når du ikke har konvensjonelle hjelpemidler som en helseindikator, hårkors eller siktehjelp til å lene deg på. For ikke å glemme hvordan VR gir deg en følelse av å være på plass i selve kampen som er med på å simulerer det rushet man føler når man er på en paintball bane, bare med langt mindre skrubbsår og at færre ser hvor elendig kondis du har.

Hvis Half-Life: Alyx er det beste VR har å by på, er Medal of Honor: Above and Beyond en god nummer to. Begge er godt påkostede titler som er ambisiøse på hver sine måter. Mens Half-Life Alyx sier «Dette her har du ikke sett før», sier Medal of Honor «Dette her har du ikke sett sånn før».

Og det har helt rett. Slik har du aldri stormet strendene i Normandie, for opplevelsen Medal of Honor: Above and Beyond leverer, kan på lik linje med Half-Life Alyx kun leveres i VR.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.