apr 11
Martin Moen
Dag 8
Jeg er våken, jeg lever. Aesop kom antageligvis i siste sekund med en pille. Jeg aner ikke hvordan den hunden gjør det, eller hvorvidt han faktisk er en hund. Han bare forsvant, jeg var sikker på at han skulle stikke av, løpe og finne noen som fremdeles var levende. De døde er ikke så godt selskap, og jeg har alltid sett for meg at om jeg skulle dø ville han fortsette reisen for å finne noen andre å være med. Det var da en stor overraskelse når han plutselig dukket opp igjen ut av det blå, med en liten pille som han la forran meg. med mine siste krefter svelget jeg pillen ned, og kollapset til det jeg var sikker på var min død. Til min store overraskelse våknet jeg, med Aesop ved min side. Jeg føler meg fin i formen, noe sulten bare, men overraskende fin. Det er vel på tide å komme seg avgårde igjen, fortsette ferden mot det mystiske; fortsette å leve.
Dag 9
Weirdest. Encounter. Ever.
Jeg stoppet innom en gammel leirplass i dag, forventet det samme gamle; enten møter jeg på ulver og løper, eller så kanskje jeg finner noe brukbart her. Jeg møtte på mennesker, for å være mer presis: Jeg møtte på to barn. Jeg så dem ikke i starten, men Aesop sniffet dem frem fra gjemmestedet deres. Jeg prøvde å ha en samtale med de, men det var ikke enkelt skal jeg si deg. Det er tydelig at de har vært alene ganske lenge, for de snakket ikke veldig godt. Dårlige setninger og ord jeg aldri hadde hørt før. De virket også ganske skeptiske, og nesten litt farlige. Jeg vet ikke om de noen gang har møtt på mennesker med gode intensjoner, om de har møtt mennesker i det hele tatt. Tross kommunikasjonsproblemene, så var det et hyggelig avbrekk å finne noen mennesker å snakke med. Like vanskelig som å holde samtalen gående var det å skulle si hade til de søte små. De klamret seg om beina mine og fortalte hvor mye de ville at jeg skulle bli. Etter litt gråting fra oss alle tilbød de meg en “stikkende kjepp” og dro frem en pil. Med det ba de meg være forsiktig og overleve, og håpet på at vi en dag skulle møtes igjen! Jeg håper det jeg også….
Bortsett fra møtet med barna, så er det ikke så mye som er hyggelig for tiden. Det å nesten dø tærer godt på en person, og jeg nærmer meg slutten på maten jeg har. Det blir bare vanskligere og vanskligere å finne mat, spesielt når jeg må oftere og oftere fange eller drepe dyr. Utrolig nok hadde jeg et øyeblikk her for leden hvor jeg faktisk klarte å drepe en ulv! Desverre er det kun en kortvarig glede siden de ikke inneholder så veldig mye mat, jeg håper jeg klarer meg videre.
Dag 10
Endelig!
Jeg fortsatte nedover elven som vanlig helt til jeg kom til en sperring. Elven videre var blokkert av en stor sluse, og jeg ble tvunget til å gå i land. Der møtte jeg på en kar som kalltte seg for Flimflare. Jeg fortalte han om min reise så langt, og hva jeg ønsket videre; og han sa at han med glede skulle åpne slusen, men han trengte hjelp til å slå på aggregatet på toppen av det lille fjellet vi sto ved. Det var en kort tur opp, men i det jeg kom på toppen fant tydeligvis radioen endelig et signal! Ut av radioen spraket det plutselig klokkeklart; “Alle som hører dette, kom dere til Angel Yardsl! Hjelp finnes her”. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte, er egentlig fremdeles ikke sikker på om dette er drøm eller virkelighet. Nå vet jeg i allefall hvor jeg skal og hva som er målet mitt! Etter å ha snakket mer med Flimflare fikk jeg vite at Angel Yards var lenger nede langs elven, så det var bare å fortsette.
Jeg begynner derimot å bli mer bekymret for turen videre. Kveldene blir kaldere og matlageret blir mindre. Jeg må bare gjøre mitt beste for å holde motet oppe og fortsette ferden!
Dag 12
Regn, regn og atter regn….
Jeg kom meg akkurat i ly før en storm traff, og det har regnet nå i en hel dag. Jeg fant ly i en skolebuss og tenkte jeg kunne sove meg igjennom det, men det fortsetter bare å bøtte ned her. Det har som sagt blitt kaldere i luften, spesielt om natten, så jeg er nødt til å bare vente her til regnet har gitt seg.
Det er to dager siden jeg fikk radiosignalet. Jeg mistet det igjen så fort jeg hadde kommet meg ned fra fjellet, og det er kun skurring igjen. Aesop er en nydelig og fantastisk hund, men han kan desverre ikke snakke. Man savner fort bare det å kunne høre en menneskestemme. Ikke lenge etter jeg hadde kommet meg gjennom slusa kom jeg til det som tydelig en gang var et industriområde. Mange forlatte fabrikker og lagerbygninger, rør og stål er overalt. Det er også praktisk talt nesten ikke mat her, det nærmeste jeg finner er ulver, villsvin og slanger; og alle ønsker å drepe meg like mye som jeg ønsker å kunne spise på dem.
Håpet om å komme seg gjennom dette i livet svinner, jeg merker jeg spør meg selv oftere og oftere om hvorfor jeg i det hele tatt dro. Ville det vært bedre om jeg bare ble igjen?
Dag 14
Bjørn!
Jeg trodde virkelig jeg hadde møtt på det verste, tross at; har blitt angrepet av alt fra små maur, til slanger og til store ulver. Men nå har jeg virkelig sett det! Jeg gikk i land for å lete etter noe mat, eller i det minste noe brukbart. Jeg hørte noe skikkelige brøl og hyl, men skjønte ikke hva det var; tenkte kanskje det var et ekstra sint villsvin eller noe. Men i det jeg runder rundt en sving ser jeg han står der. Et gigantisk, brunt beist som allerede har tatt ut et villsvin. Jeg tror at villsvinets død er det som gjør at jeg fremdeles er i livet, for han var altfor opptatt med det til å tenke på meg. Bjørnen fortsatte med å labbe bortover mot hiet sitt, og jeg så en mulighet til å stjele meg et gratis måltid! Jeg løp så stille som jeg kunne bort, grep tak i villsvinet og løp avgårde igjen. Jeg aner ikke om bjørnen noen gang la merke til meg, eller brydde seg; for jeg bare løp! Jeg fikk startet et bål og stekt opp kjøttet. Endelig et skikkelig godt måltid! Det har blitt mange maiskaker og bær i det siste.
Men i det jeg finner en løsning på et problem, så har et annet allerede presentert seg selv. Flåten min er ikke helt det den var da jeg startet på denne reisen. Jeg har hatt en del uhell, og den har fått seg noen slag. Det er såvidt den fremdeles henger sammen, og hver gang jeg finner en liten mulighet til å fikse den mangler jeg delene som trengs. Det skal ikke så mye til nå før den bare går i oppløsning og tar både meg og Aesop med seg til en sikker død. Jeg føler jeg har kommet så langt nå, men det er mulig at jeg faktisk ikke kommer noe særlig lenger. Only time will tell.
Dag 8
Jeg er våken, jeg lever. Aesop kom antageligvis i siste sekund med en pille. Jeg aner ikke hvordan den hunden gjør det, eller hvorvidt han faktisk er en hund. Han bare forsvant, jeg var sikker på at han skulle stikke av, løpe og finne noen som fremdeles var levende. De døde er ikke så godt selskap, og jeg har alltid sett for meg at om jeg skulle dø ville han fortsette reisen for å finne noen andre å være med. Det var da en stor overraskelse når han plutselig dukket opp igjen ut av det blå, med en liten pille som han la forran meg. med mine siste krefter svelget jeg pillen ned, og kollapset til det jeg var sikker på var min død. Til min store overraskelse våknet jeg, med Aesop ved min side. Jeg føler meg fin i formen, noe sulten bare, men overraskende fin. Det er vel på tide å komme seg avgårde igjen, fortsette ferden mot det mystiske; fortsette å leve.
Dag 9
Weirdest. Encounter. Ever.
Jeg stoppet innom en gammel leirplass i dag, forventet det samme gamle; enten møter jeg på ulver og løper, eller så kanskje jeg finner noe brukbart her. Jeg møtte på mennesker, for å være mer presis: Jeg møtte på to barn. Jeg så dem ikke i starten, men Aesop sniffet dem frem fra gjemmestedet deres. Jeg prøvde å ha en samtale med de, men det var ikke enkelt skal jeg si deg. Det er tydelig at de har vært alene ganske lenge, for de snakket ikke veldig godt. Dårlige setninger og ord jeg aldri hadde hørt før. De virket også ganske skeptiske, og nesten litt farlige. Jeg vet ikke om de noen gang har møtt på mennesker med gode intensjoner, om de har møtt mennesker i det hele tatt. Tross kommunikasjonsproblemene, så var det et hyggelig avbrekk å finne noen mennesker å snakke med. Like vanskelig som å holde samtalen gående var det å skulle si hade til de søte små. De klamret seg om beina mine og fortalte hvor mye de ville at jeg skulle bli. Etter litt gråting fra oss alle tilbød de meg en “stikkende kjepp” og dro frem en pil. Med det ba de meg være forsiktig og overleve, og håpet på at vi en dag skulle møtes igjen! Jeg håper det jeg også….
Bortsett fra møtet med barna, så er det ikke så mye som er hyggelig for tiden. Det å nesten dø tærer godt på en person, og jeg nærmer meg slutten på maten jeg har. Det blir bare vanskligere og vanskligere å finne mat, spesielt når jeg må oftere og oftere fange eller drepe dyr. Utrolig nok hadde jeg et øyeblikk her for leden hvor jeg faktisk klarte å drepe en ulv! Desverre er det kun en kortvarig glede siden de ikke inneholder så veldig mye mat, jeg håper jeg klarer meg videre.
Dag 10
Endelig!
Jeg fortsatte nedover elven som vanlig helt til jeg kom til en sperring. Elven videre var blokkert av en stor sluse, og jeg ble tvunget til å gå i land. Der møtte jeg på en kar som kalltte seg for Flimflare. Jeg fortalte han om min reise så langt, og hva jeg ønsket videre; og han sa at han med glede skulle åpne slusen, men han trengte hjelp til å slå på aggregatet på toppen av det lille fjellet vi sto ved. Det var en kort tur opp, men i det jeg kom på toppen fant tydeligvis radioen endelig et signal! Ut av radioen spraket det plutselig klokkeklart; “Alle som hører dette, kom dere til Angel Yardsl! Hjelp finnes her”. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte, er egentlig fremdeles ikke sikker på om dette er drøm eller virkelighet. Nå vet jeg i allefall hvor jeg skal og hva som er målet mitt! Etter å ha snakket mer med Flimflare fikk jeg vite at Angel Yards var lenger nede langs elven, så det var bare å fortsette.
Jeg begynner derimot å bli mer bekymret for turen videre. Kveldene blir kaldere og matlageret blir mindre. Jeg må bare gjøre mitt beste for å holde motet oppe og fortsette ferden!
Dag 12
Regn, regn og atter regn….
Jeg kom meg akkurat i ly før en storm traff, og det har regnet nå i en hel dag. Jeg fant ly i en skolebuss og tenkte jeg kunne sove meg igjennom det, men det fortsetter bare å bøtte ned her. Det har som sagt blitt kaldere i luften, spesielt om natten, så jeg er nødt til å bare vente her til regnet har gitt seg.
Det er to dager siden jeg fikk radiosignalet. Jeg mistet det igjen så fort jeg hadde kommet meg ned fra fjellet, og det er kun skurring igjen. Aesop er en nydelig og fantastisk hund, men han kan desverre ikke snakke. Man savner fort bare det å kunne høre en menneskestemme. Ikke lenge etter jeg hadde kommet meg gjennom slusa kom jeg til det som tydelig en gang var et industriområde. Mange forlatte fabrikker og lagerbygninger, rør og stål er overalt. Det er også praktisk talt nesten ikke mat her, det nærmeste jeg finner er ulver, villsvin og slanger; og alle ønsker å drepe meg like mye som jeg ønsker å kunne spise på dem.
Håpet om å komme seg gjennom dette i livet svinner, jeg merker jeg spør meg selv oftere og oftere om hvorfor jeg i det hele tatt dro. Ville det vært bedre om jeg bare ble igjen?
Dag 14
Bjørn!
Jeg trodde virkelig jeg hadde møtt på det verste, tross at; har blitt angrepet av alt fra små maur, til slanger og til store ulver. Men nå har jeg virkelig sett det! Jeg gikk i land for å lete etter noe mat, eller i det minste noe brukbart. Jeg hørte noe skikkelige brøl og hyl, men skjønte ikke hva det var; tenkte kanskje det var et ekstra sint villsvin eller noe. Men i det jeg runder rundt en sving ser jeg han står der. Et gigantisk, brunt beist som allerede har tatt ut et villsvin. Jeg tror at villsvinets død er det som gjør at jeg fremdeles er i livet, for han var altfor opptatt med det til å tenke på meg. Bjørnen fortsatte med å labbe bortover mot hiet sitt, og jeg så en mulighet til å stjele meg et gratis måltid! Jeg løp så stille som jeg kunne bort, grep tak i villsvinet og løp avgårde igjen. Jeg aner ikke om bjørnen noen gang la merke til meg, eller brydde seg; for jeg bare løp! Jeg fikk startet et bål og stekt opp kjøttet. Endelig et skikkelig godt måltid! Det har blitt mange maiskaker og bær i det siste.
Men i det jeg finner en løsning på et problem, så har et annet allerede presentert seg selv. Flåten min er ikke helt det den var da jeg startet på denne reisen. Jeg har hatt en del uhell, og den har fått seg noen slag. Det er såvidt den fremdeles henger sammen, og hver gang jeg finner en liten mulighet til å fikse den mangler jeg delene som trengs. Det skal ikke så mye til nå før den bare går i oppløsning og tar både meg og Aesop med seg til en sikker død. Jeg føler jeg har kommet så langt nå, men det er mulig at jeg faktisk ikke kommer noe særlig lenger. Only time will tell.
