Jeg anser meg selv som en ganske så enkel mann: Jeg liker fart, jeg liker spenning, og jeg liker å se dyre biler bli redusert til skrapmetal på grunn av en feilberegnet sving i et travelt veikryss. Jeg er på ingen måter ondsinnet (tror jeg), og det ligger heller ingen sadistiske hensikter bak denne gleden. Jeg finner det bare vanvittig rensende å se velkoreograferte eksplosjoner av plast og metal som lyser opp skjermen, og til dette formålet var Burnout-serien helt enestående.

Det har seg slik at når det kommer til bilspill, til tross for å være en ganske så stor tilhenger av både Forza og Gran Turismo, finner jeg de fleste av disse spillene alt for seriøse og kjedlige i lengden til at jeg får den «Nå skal jeg bare spille en liten halvtime før leggetid, og så –whoops! Skulle man sett! Snart på tide å dra på jobb, jo!»-følelsen jeg pleide å få med mer arkadebaserte bilspill, som for eksempel Burnout 3, Ridge Racer, Auto Modellista og de gamle Need for Speed-spillene.

Det er i disse dager hele 10 år siden Burnout Paradise kom ut, en av de siste store arkadebilspillene jeg kan huske å ha forelsket meg skikkelig i. Dette 10 års-jubileet var noe EA mente det ville være på sin plass å feire med en nyutgivelse, til tross for at de nå har relegert serieutvikleren Criterion Games fra å lage solide arkadebilspill (et nesten utappet marked nå om dagen) til å være et supportteam for spill som Battlefield Hardline, Star Wars Battlefront, Need for Speed: Rivals og Payback.

Akk ja, Criterion som vi kjente det er dessverre en saga blott. Bare nok en gravsten på den gamle kirkegården til Electronic Arts.

Når utgivere annonserer en nyutgivelse av et høyt elsket spill, bare en liten måned før de planlegger å slippe den, føler jeg at det er på sin plass med litt sunn skepsis. EA har ikke det beste ryktet på seg om dagen, etter at de i 2017 både drepte Mass Effect, tvang mikrotransaksjoner inn i så å si alt de hadde av spill, og hadde en katastrofelansering av Star Wars Battlefront II som følge av denne higen etter mikrotransaksjoner i spill.

Så å si ingenting har gått EA sin vei i det siste, og det desidert verste de kunne gjøre nå, var å rote til en remaster av et så høyt elsket spill som Burnout Paradise.

Heldigvis …

gikk dette bra.

Allerede i det Slash slår den første strengen i introen til Paradise City av Guns ‘n Roses følte jeg meg transportert igjennom tid og rom, nesten 10 år tilbake. Tilbake til en tid da jeg ikke var tobarnsfar. En tid da jeg så vidt trengte å følge med på skolen, og hadde hele kveldene på meg til å cruise rundt i Paradise City. Da jeg bare kunne slappe helt av.

Burnout, for de av dere som ikke har spilt det, er et videospill med store bokstaver. Serien var på en måte bilspillsjangerens svar på Tony Hawk Pro Skater. Ingen kan si at Tony Hawk Pro Skater 3 er et særlig realistisk spill, men det var heller ikke meningen at det skulle være. THPS’ første bud var helt fra starten å bare være et ufattelig gøy spill å spille. Criterion hadde tilsynelatende samme mål med Burnout. La spill som Forza og Gran Turismo ta seg av realismen. Opplevelsen Burnout prøvde å skape er utemmet spillglede, og der leverer Burnout Paradise i bøttevis.

Spillet har, heldigvis, for det meste fått lov til å være akkurat slik man husker det fra 360- og Playstation 3-dagene, men nå med alt av det nedlastbare innholdet til spillet samt 4K/60Fps-støtte på Xbox One X, Playstation 4 Pro og PC (hvor det på sistnevnte lanseres først litt senere i år).

Burnout Paradise Remastered føles ut som nøyaktig det samme spillet jeg spilte for nesten ti år siden, og for meg som har vendt tilbake til dette spillet gang på gang over alle disse årene, er det uten unntak en positiv ting.

Men denne trofastheten til slik ting var for ti år siden, betyr nødvendigvis også at alle nyvinninger vi har sett i sjangeren i det samme tidsrommet (både gode og dårlige) ikke får anledning til å dukke opp her. Et eksempel på funksjoner moderne bilspillentusiaster kanskje vil savne er muligheten til å spole tilbake når noe går galt i et løp.

Bilspill kan være svært tidkrevende, og det er ingenting som er like surt som når det går skeis i siste sving. Dette har utviklerne av bilspill funnet ut av de siste årene, og nå er det nesten unormalt å se at denne funksjonen mangler. For de som kommer til Burnout Paradise for første gang via denne remasteren, tror jeg dette er noe som kan være en deal-breaker

Jeg håper ikke det, for Burnout Paradise er en av de spillene absolutt ingen bør gå glipp av, Fikk du ikke anledningen første gang det ble gitt ut så skylder du nesten deg selv å få prøvd dette mesterverket. Det er langt fra perfekt, men det er pokker så nært