Det er ikke lenger så veldig ofte man får prøve seg på JRPG’er av ypperlig kvalitet, men de som husker de japanske rollespillenes glansdager på 90-tallet, minnes nok også utgiveren Square som publiserte mange fantastiske RPG-serier, som Final Fantasy, Chrono Trigger, Dragon Quest og Secrets of Mana. Dagens Square Enix har dog skiftet fokus vekk fra denne typen spill, og selv Final Fantasy føles ikke lengre som riktige JRPG-spill. Med Bravely Default til 3DS har de dog gått tilbake til disse røttene, og leverer et spill som har akkurat den følelsen av magiske japanske rollespill jeg har savnet de siste årene.

Bravely Default har kanskje ikke den mest originale historien, men dette er likevel en god fortelling. Vi møter den unge gutten Tiz, som har fått hjembyen sin slukt av et magisk juv som har oppstått fra intet. Han møter snart Agnés, som er vindens vestalinne. Hun kan fortelle at mørke krefter har inntatt krystallene for vind, vann, ild og jord, og at dette har ført til forferdelige konsekvenser i naturen, som at hav råtner og at vinden har stoppet.

Tiz og Agés slår følge, og snart slår ytterligere to karakterer seg til truppen: En casanova med hukommelsestap ved navn Ringabel, og ei jente ved navn Edea, som har skiftet side fra krystallvestalenes fiender. Karakterene, kanskje særlig Ringabel, er herlige å bli kjent med, utvikler seg godt gjennom historien og er sjeldent velskrevne. Mange av replikkene er særlig godt skrevet, og spillet byr på en god slump humor, som er med og styrker inntrykket av karakterene.

Man får selv velge hvilken klasse de fire karakterene skal spille som, og utvalget er enormt. Med over 20 forskjellige klasser man kan bytte fritt mellom, sørger spillet for at en kan bytte taktikk med jevne mellomrom, og man låser opp stadig flere etter hvert som man slår bossene både i hovedhistorien og sideoppdragene. For å gi enda bredere variasjon i klassene, kan man mikse evner og spesialiteter fra andre klasser man har mestret med den man for øyeblikket har, og det gjelder derfor å utnytte seg av de fordelene man kan ha opparbeidet seg, skal man slå bossene effektivt nok.

Her møter jeg dog på et problem med strukturen i spillet, for det hendte at jeg er måtte trene opp karakterene mine ved å «grinde», altså slå mange ordinære fiender for å komme opp i høy nok level, før jeg klarte å slå enkelte av bossene. Dette er ikke noe som hendte veldig ofte gjennom spillets gang og som oftest klarte jeg å slå bossene ved å skifte taktikk for å slå de. Likevel er det alltids surt når progresjonen i spillet stopper opp på denne måten.

Kampene byr på klassisk, rundebasert strategi, men med en liten twist. Bravely Default serverer nemlig ett nytt system, hvor man kan velge å bruke enten «Default» eller «Brave» for å spare opp eller bruke flere runder på en gang. Om man sparer en runde, beskytter man seg, og tar kun halv skade i neste runde, men hvis man bruker flere runder enn man har oppspart, må man stå over en runde, og lar forsvaret stå åpent. Det byr altså på høy risiko, men også høy belønning. De føles tilfredsstillende å la alle på laget angripe med fire angrep på rad, når bossen faller på det siste angrepet, og du får en bekreftelse på at dine kalkulasjoners treffsikkerhet.

I tillegg til dette systemet, har de lagt inn en annen funksjon som lar deg ta en ekstra runde når som helst, selv mens motstanderen er midt i et angrep, og man gjør dette ved å fryse tiden. For å gjøre dette, må man bruke såkalte «Sleep points», som man skaffer ved å lukke Game Boy’en mens man spiller spillet, og man får et poeng for hver åttende time. Dette er altså ikke noe man får sjansen til å bruke veldig ofte om man følger systemet tradisjonelt, men Square Enix har her lagt inn muligheter for mikrotransaksjoner, og man kan kjøpe seg eliksirer som gir flere «Sleep points» for ekte penger. For meg virker dette som en grådig måte å tilby folk en «pay to win»-mulighet på, og jeg har ikke veldig mye respekt for akkurat dette valget. Likevel er systemet i seg selv godt, men jeg skulle ønske det ikke var riktig så skreddersydd mikrotransaksjoner som det er.

Spillets musikalske innslag er symfoniske storverker, med sirlig skrevne stykker som lyder særdeles søtt i løpet av spillets gang. Stykkene som spilles fanger på perfekt vis følelsene i scenene de akkompagnerer, og gir ekstra kraft i dramaet som preger historien. Musikken svøper fjellandsbyen i en rolig atmosfære, eller farger eksotiske, avsidesliggende miljø med østlige toner. Absolutt noe av det flotteste jeg har hørt i et spill i det siste.

Stemmeskuespillet er sørgelig nok en litt annen historie, og mange av stemmene er slitsomme og vonde å høre på. De fire hovedpersonene har heldigvis levelige stemmer, men flertallet av bossene høres for overdrevne og karikerte ut. Man kan selv bytte mellom japanske og engelske stemmer, noe jeg synes er et velkomment valg, men som ikke hjelper min oppfatning av stemmeskuespillet særlig. Jeg vekslet mye mellom de to språkene i løpet av spillet, men oppdaget at de jeg ikke likte den engelske stemmen på, ofte var nesten like ille på originalspråket. Slike overdrivelser høres dog litt mer hjemme på japansk. Til stemmeskuespillets forsvar, må jeg innrømme at det ble bedre etter hvert, og etter en ti-femten timer irriterte jeg meg ikke over dette; i hvert fall ikke i like stor grad.

Vi får også servert en unik og spesiell grafisk stil, hvor alle bakgrunner later til å være omhyggelig tegnet for hånd. Detaljene er mange og pene å se på, og man får se det pent malte bildet i sin helhet om man står i ro en stund; da zoomer nemlig spillet ut for å vise et helutsnitt av området man er i. Karakterdesignet er også slående, og hver karakter har ulike kostymer til hver klasse. Hver gang jeg låste opp en ny klasse, ble jeg pirret til å se hvordan hver av de fire karakterene ville se ut i den nye drakten.

Som sagt tidligere, er dette et spill som oppleves som en av de kjære klassikerne vi elsker å mimre tilbake til, og det har vært en fornøyelse å gjenoppdage denne nå nesten utdødde sjangeren. Jeg håper flest mulig vil gi Bravely Default en sjanse, for selv det byr på litt slitsomt stemmeskuespill og tidvis noe grinding, er dette mer enn 50 timer (opp i 200 om du sikter etter å fullføre alle oppdrag) med flott musikk, artige karakterer og varierte klasser å oppdage, utforske og kombinere. Et stort rollespill til en liten konsoll, og absolutt verdt et andre øyekast om du først overså et i hylla på butikken.