Monster Hunter Rise  – Det beste av alle verdener?
0

Monster Hunter Rise – Det beste av alle verdener?

mar 31 Anders Lønning  

Etter braksuksessen Monster Hunter World, og dets utvidelse Iceborn, fikk Monster Hunter endelig anerkjennelsen hos det brede publikum i den vestlige verden serien fortjener. Nå vil prøvelsen for Capcom være å holde på den oppmerksomheten mens de ennå har den.

Helt siden glansdagene til PlayStation Portable har Monster Hunter vært en skikkelig svær greie hjemme i Japan, men i det store og hele har serie vært forbigått i mange av de andre markedene. Mitt første møte med serien var Nintendo Wii versjonen av Monster Hunter Tri, men det var ikke før det fantastiske Monster Hunter 4 Ultimate til Nintendo 3DS jeg har kunne regnet meg som en ordentlig Monster Hunter entusiast.

En liten introduksjon til de uinnvidde: Monster Hunter er en serie med ganske så tekniske action spill, som enklest kan forklares som en langt mer arkade-følende versjon av noe ala Dark Souls. Spillets kjerne består av at spilleren tar på seg oppdrag om å jakte på et spesifikt monster, forbereder seg på selve jakten, reiser ut i søken på monsteret, prøver å beseire det og så høster deler av monsteret som de kan ta med tilbake til landsbyen for å lage nytt og bedre utstyr, for så å legge ut på en ny jakt.

På grunn av at så og si alt spillet gjør er i tjenesten av denne sløyfen om å ta på seg oppdrag, beseire monster, lage nytt utstyr og så ta på seg et nytt oppdrag har serien en usedvanlig høy gjenspillbarhets faktor, som ikke er gjort mindre av at alle våpnene i spillet er sin helt egen greie med forskjellige angrep, strategier, spillestiler og så videre.

En helt ny verden

Som nevnt kom seriens virkelig store gjennombrudd i form av Monster Hunter World. Et spill som, både på grunn av at det ble lansert til hjemmekonsollene PlayStation 4 og Xbox One i stedet for å bli lansert på en av Nintendo sine langt svakere håndholdte konsoller og ikke minst på grunn av evangeliseringen fra de som har vært tilhenger av serien i årevis, endelig klarte å bringe inn et langt større publikum enn hva serien hadde klart før.

Men selv etter den unektelige suksessen til Monster Hunter World, det solgte mer enn alle andre spill i serien i løpet av bare fire dager, ble Capcom’s raskest selgende spill noensinne og er nå på fjerdeplass av mest solgte spill i Capcom’s over førti år lange historie, gjenstod det for noe av oss som var tilhengere av serien fra før av å se om World, med alle sine nyvinninger både gode og… mindre gode, kom til å bli retningen serien ville ta fremover og om oppmerksomheten serien nå så veldig fortjent fikk kom til å vedvare.

Jeg likte Monster Hunter World godt nok når det kom ut, men det hang ikke like lenge med meg som Nintendo 3DS spillene 4 Ultimate og Generations gjorde i sin tid, og mye av det tror jeg hadde med at dette var første gang i min tid med serien at den ikke eksisterte på en håndholdt konsoll som tilrettela for «pick-up and play» måten jeg har lært meg å like serien.

Og hvis jeg er helt ærlig med meg selv var jeg kanskje ikke så begeistret for mye av tidtrøyten som World tilførte serien innimellom, som det å lete etter spor, drive «research» på monstrene og så videre.

Noe gammelt, noe nytt, noe lånt, noe blått

Jeg har nå spilt i overkant av tyve timer med Monster Hunter Rise, som er langt fra å si at jeg har spilt nok av det til å forme en endelig mening om det, men likevel nok til å ha en noelunde formening om hva jeg syntes om det så langt selv om jeg avstår fra å sette karakter.

Basert på det jeg har spilt er Monster Hunter Rise et aldri så lite kunststykke i å mesterlig planlegge for både omfang og utførelse, da det imponerende nok klarer å skalere nok av opplevelsen fra hjemmekonsoll spillet World tilbake til et punkt hvor det gir mening at det nå kommer på den teknisk svakere hybrid konsollen Nintendo Switch, mens det samtidig holder på de beste nyvinningene World hadde å by på.

Rise beholder den åpne verdenen hvor oppdragene spiller seg ut fra World, i stedet for de av-grensede områdene vi var vant med fra de tidligere håndholte spillene. Dette tillater også at monstrene som eksisterer i samme område kan invadere hverandres revir og havne i konflikt, noe spillere kan utnytte.

I Monster Hunter Rise finner man også en videreutvikling av Clutch Claw konseptet fra Iceborn utvidelsen i form av Wirebug, noe som gjør det mulig for jegerne å skyte ut et klatretau som betraktelig øker mobiliteten til spillerne. Følgevis ser vi også en gjenkomst av hensynet til det vertikale i nivådesignet i Monster Hunter Rise, noe jeg følte til en viss grad var ikke var så fremhevet i World som det en gang var i 4 Ultimate.

Ny hund, gamle triks.

Et av varemerkene til Moster Hunter serien utad har vært de bedårende katteaktige Felyne Palico hjelperne jegerne kan ta med seg ut på jakt. De får nå selskap av de, i min objektive mening som en hundeelsker, enda søtere Palamutes hundene som spilleren kan ri på for å raskt ta seg rundt på nivåene uten å bruke opp dyrebar utholdenhet.

Tradisjonen tro har mye av kampsystemet fått stått så og si urørt, og alle de fjorten våpentypene har mer eller mindre det samme repertoaret av angrep som sett tidligere i serien, selvsagt justert for balansering der det har vært nødvendig. Wirebug klatretauet kan også inkorporeres i slåssingen for ekstra mobilitet, men har også våpenspesifikk angrep som dermed tar plassen til Hunting Arts systemet fra Monster Hunter Generations.

En av de gøyeste elementene fra Monster Hunter 4 Ultimate, hvor man kunne ta fart mot en avsats og hoppe mot monstrene i et forsøk på å bestige og ri på monsterets rygg har blitt gitt nytt liv i form av Wyvern Riding. Når jegerne bestiger monstrene i Wyvern Riding blir man i et begrenset tidsrom gitt kontroll over monsteret slik at man kan styre det til nye områder, angripe andre monstre med det, eller krasje det inn i vegger for å slite det enda mer ut.

Implementasjonen av dette systemet er noe mindre intuitivt og sømløst enn hva det var i 4 Ultimate, men det står seg som en fin måte å gi spilleren noe annet å gjøre enn å bare fokusere på å angripe monsteret hele tiden.

«All Killer, No Filler»

Så lenge jeg har fulgt serien har Capcom hatt for vane av å sette til livs minst en dårlig idé per spill. I Monster Hunter 3 var det undervannskampene, I 4 Ultimate var det sandseiling kampene, og på tvers av alle spillene har det vært oppdrag hvor du må bære skjøre gjenstander fra en del av kartet til en annen som absolutt må gjøres for å i det hele tatt komme videre.

Så langt har dette ikke vært tilfellet i Monster Hunter Rise. Riktignok har spillet en slags Tower Defence-lignende modus ved navn Rampage, som du minst en gang i løpet av spillets historie må gjennom, men selv den er overraskende gøy å begi seg ut på. Oppdragene hvor du ikke har som mål å beseire et monster, men heller samle på saker og ting for innbyggerne i byen er gjort så korte og smertefrie på grunn av hvordan utviklerne har slanket tiden det tar å høste ressurser på, og ikke minst siden det å ta seg fra A til B til C er gjort så mye lettere nå som vi har Palamute å ri på.

En annen ting jeg syntes er veldig godt gjort fra utviklernes side er hvordan de har valgt å balansere spillet. Vanskelighetsgraden er ikke for høy i starten, noe som har gjort at selv åtteåringen her i huset har kunnet gå i gang med sin karriere som monster jeger. De fleste oppdragene i starten av spillet kan fullføres i løpet av fem til ti minutter, mens oppdragene hvor du samarbeider med andre spillere enten lokalt eller over internett tar mellom ti til tyve minutter. Jeg er også overrasket over hvor sømløst og smertefritt alt som har med online i dette spillet har vist seg å være. Et tegn på at bedre ting er i vente ettersom dette er det første spillet som benytter seg av Nintendo’s nye nettverks arkitektur?

Systemene er tradisjonen tro fortsatt noe innfløkt, og spillet insisterer fortsatt på å bombardere deg med tungleste veiledninger som er mer irriterende enn de er hjelpsomme. Men hvis du har erfaring fra, eller kan få hjelp fra noen som kjenner serien fra før av tar det ikke lang tid før du er i full sving med jaktingen.

Presentasjonsmessig tar Monster Hunter Rise seg også svært bra ut. I likhet med flere andre Capcom tittler i senere tid kjører spillet på Capcoms egen RE Engine, og det er nesten litt overraskende hvor bra det ser ut, samtidig som det holder en stabil bildefrekvens på omtrent 30 bilder i sekundet.

Jeg mistenker jeg har flere hundre timer med Monster Hunter Rise foran meg, og jeg ser frem til hva mer spillet har å by på når jeg kommer høyere opp i rank og møter de virkelig tøffe monstrene spillet har å by på. Jeg skal ærlig si at jeg var litt bekymret for at at serien ikke kunne finne tilbake til hva enn det var som som fenget meg så med med de andre spillene, men som ikke gjorde det i det langt mer populære World. Men den bekymringen har Monster Hunter Rise så aldeles klart å legge til ro.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.