Nioh 2 – En av de beste spillene jeg har spilt i nyere tid.
0

Nioh 2 – En av de beste spillene jeg har spilt i nyere tid.

mar 11 Anders Lønning  

Helt siden FromSoftware så og si skapte en ny subsjanger med Demon’s Souls og Dark Soulssom alle action rollespill med høy vanskelighetsgrad og et risk/reward system kom til å bli målt opp i mot, har vi sett en hel drøss med utviklere prøve å gjenskape magien Hidetaka Miyazaki og resten av utviklerne hos FromSoft fant så stor suksess med, noen ganger har det godt veldig bra, andre ganger med blandet hell. 

Denne anmeldelsen er basert på mine første 15 – 20 timer med spillet, Jeg skulle likt å kunne si at jeg nærmet meg ferdig med spillet, men jeg tror jeg såvidt er begynt. Det har seg slik at undertegnede elsker denne typen spill, samtidig som jeg er ganske elendig i dem. Endelig karaktersetting kommer når jeg har fått spilt litt mer av spillet, men per i dag skal spillet kollapse ganske dramatisk for at ikke spillet stikker av med toppkarakteren.

I 2017 prøvde Team Ninja sin vri på Soulslike oppskriften, ved å kombinere samme typen dypt, men lynraskt kampsystem utvikleren ble kjent for i spill som Ninja Gaiden serien og et Diablo-style fargekodet loot system bygget oppå Soulsborne spillenes struktur, hvor fokus på utforsking og nådeløse bosskamper er noen av kjennetegnene. Resultatet ble Nioh, og til tross for at spillet fikk god mottakelse og fant sitt publikum da det kom, følte jeg at spillet ikke var fokusert nok på det som betydde noe for meg.

Lange såkalet ”Corpse-walks”, som er avstanden mellom hvor jeg døde og hvor jeg våknet opp, til bosskampene, nødvendigheten for å gå rundt å slakte de samme fiende om og om igjen i håp om at de skulle droppe den nødvendige forbruksvaren jeg trengte for å holde meg i live lenge nok til å beseire bossen, og et utstyr-system fullt av det som for meg så ut til å være meningsløse tall gjorde at jeg raskt mistet oversikten og dermed like raskt mistet interessen for å spille mer av Nioh, og det har stått i spillhyllen min å samlet støv helt siden dess.

Det var derfor med blandet forventning jeg tok på meg oppdraget å anmelde Nioh 2 når det dukket opp her i redaksjonen. Potensialet til det første spillet var skyhøyt med tanke på at det kom fra folkene bak Ninja Gaiden, men av grunner jeg allerede har beskrevet kan jeg ikke si at det satte noen nevneverdige forhåpninger i meg om at oppfølgerne skulle levere noe som var mer av det jeg ville se, spesielt ikke siden det første spillet fikk så god mottagelse som det gjorde, men der tok jeg heldigvis feil.

Nioh 2 er alt jeg mener det første spillet burde ha vært, og mer til. 

Historien finner sted i samme univers som det første spillet, men i stedet for å spille som «Willy the Weeb», som internett har valgt å døpe figuren fra det første spillet, spiller man i Nioh 2 som en egendefinert karakter som er halvt menneske, halvt yōkai i årene før det første spillet. Yōkai er overnaturlige monstre, ånder og demoner fra japansk mytologi som er sterkt knyttet til landets historie. Nioh 2, i likhet med forgjengeren, forteller en historie satt mellom faktiske historiske hendelser i Japan fra 1500 tallet og mytologiske fortellingene om det overnaturlige. 

Jeg skal innrømme at jeg har litt vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hva det er som har grepet meg så med Nioh 2, som ikke klarte å gripe meg med det første spillet. Såpass usikker er jeg, at jeg faktisk vurderer å gå tilbake til det første spillet for å gi det en ny sjanse. Det meste av hva jeg husker fra det første spillet er enten fortsatt tilstede eller har blitt utviklet videre på i Nioh 2. Verdenen er forstatt delt opp i selvstendige oppdrag med hver sin begynnelse og slutt, strukturen med alter og alternative ruter som må låses opp ala Soulsborne er der ennå og de helt grunnleggende aspektene av kampsystemet, med kampstillinger, mange forskjellige våpen og forsiktig bruk av Ki står så og si uforandret.

Men det som umiddelbart stikker seg ut som nytt og bedre er hvor godt det hele flyter, og gjerne viktigst av alt, hvordan jeg føler at det er jeg som må forbedre meg for å komme meg over utfordringene spillet stiller foran meg.

I det første spillet satt jeg meg flere ganger fast i bosskamper hvor det føltes at uansett hvor mye jeg prøvde så klarte jeg ikke å få på plass en taktikk som jeg konkret kunne se at ledet til et bedre resultat. I Nioh 2 har jeg så langt dødd sikkert hundre ganger, og jeg antar jeg har mange dødsfall igjen, men den store forskjellen fra følelsen jeg satt med da jeg spilte det første spillet var at hver og en av dødsfallene mine føltes ut som om de var min feil, og de få gangene det ikke var tilfelle var ”corpse walk” tiden, kombinert med de relativt kjappe lastetidene til spillet, så ubetydelige at jeg så langt aldri har lagt kontrollen fra meg i frustrasjon.

Nioh 2 har et stort fokus på spillerens yōkai evner, noe som erstatter blant annet Living Weapon systemet fra det første spillet, hvor spilleren kunne påkalle sin Guardian Spirit for å gjøre våpenet man var utstyrt med bedre i en tidsbegrenset periode. Siden hovedkarakteren i Nioh 2 er en Shiftling, en som kan ta på seg kreftene til en yōkai i en begrenset periode, kan spilleren i dette spillet ta på seg formen til sin voktende ånd.

Det finnes tre erketyper av yōkai formene, Brute, Feral og Phantom, og formen spilleren tar varierer i forhold til hvilket dyr den voktende ånden er basert på. Disse tre formene korresponderer med forskjellige spillerstiler, Brute er den offensive formen designet for nærkamp, Phantom den mer defensive, egnet for magibrukere og Feral en mer balansert form for de som liker mer aggressivt spill.

Hvilken ånd man velger skal være spillerens voktende ånd påvirker ikke bare hva slags form spilleren tar i Yokai Shift, men påvirker også direkte forskjellige utgangspunkt spilleren har. Ulven Makami, for eksempel, gjør at spilleren bruker mindre Ki når man angriper, leverer høyere skade med yokai kreftene og gjør at spilleren tåler flammer bedre. Alle åndene påvirker spilleren på forskjellige måter og er bare en liten del av hvor enormt fleksibelt Nioh 2 sine systemer er til spillerens behov.

Hvilket dyr man velger påvirker også animasjonen til en av de viktigste verktøyene spilleren har tilgjengelig i Nioh 2, nemlig Burst Counter. Noen ganger vil fiendene i spillet komme med et angrep som spilleren vanligvis ikke kan blokkere og som er spesielt vanskelig å komme seg unna på kort varsel. Burst Counter fungerer som en slags direkte parering mot disse angrepene, noe som avbryter og tapper motstanderen betydelig for Ki, noe som kan snu hele kampen på hodet i de øyeblikkene spilleren trenger det som mest.

Spilleren kan også utstyre seg med Soul Cores som slippes fra yōkai monstrene som beseires, som gir spilleren nye yōkai angrep man kan bruke i kamp på bekostning av Anima, som er en slags stand-in for mana i Nioh 2. Disse kjernene må leveres tilbake til et alter etter at de har blitt plukket opp for å kunne brukes, og hvis spilleren dør underveis og ikke klarer å komme seg tilbake til der man døde for å hente dem igjen er blir de borte for alltid sammen med tilegnet Amrita, som er spillets variant av sjeler fra Soulsborne spillene.

Forenklet dybde, men langt i fra fordummet.

I tillegg til å ha tradisjonelle rollespill stats som oppgraderes, et system som har blitt gjort mye mer oversiktlig og tilspisset fra slik jeg husker det første spillet, har Nioh 2 også et talent-tre som ikke går i fellen alt for mange andre action rollespill gjør. Etterhvert som spilleren bruker et våpen, magi, en teknikk eller bruker spesielle gjenstander får man poeng innenfor den tilsvarende kategorien og disse poengene kan settes inn i flere enorme talent-tre hvor man på detaljnivå kan tilpasse figuren etter egen smak. Alt for mange action rollespill ender opp med å la talent-trærne kun være et hinder for progresjon, hvor man til syvende og sist enten kommer til å ha låst opp alt eller hvor enkelte av oppgraderingene er gjort irrelevante av andre, men dette gjør Nioh 2 seg absolutt ikke skyldig i.

Måten spillet lar en bytte ut en parering-manøver med en annen, for eksempel, for så å tilby muligheten til å låse opp flere alternative manøvre å følge opp pareringen med man kan sette sammen selv er bare en av mange muligheter disse talent-trærne gir oss. Jeg kan ærlig talt ikke huske sist et spill var like fleksibelt som dette, noe Team Ninja virkelig skal ha skryt for. De tar sjansen på å sette spilleren i førersetet, og det løfter kvaliteten på spillet så til de grader.

Det fargekodede loot-systemet fra det første spillet er også tilbake, men det jeg ikke var en så stor tilhenger av den gang har nå blitt en av de tingene jeg liker best med dette spillet. muligens fordi jeg ikke helt forstod den underliggende nytten av det første gangen.

Underveis i spillet vil fiendene droppe forskjellig utstyr som alle har sine unike egenskaper. Du kan med andre ord ha to – tre forskjellige varianter av det samme våpenet hvor angreps-mønstrene er like, men som gir forskjellige egenskaper på detaljnivå som på en eller annen måte påvirker spillet. Rustninger har også sett-bonuser hvor man låser opp andre egenskaper i tillegg til hver individuelle rustnings egenskaper hvis du utstyrer figuren med flere ting fra samme sett.

Utstyr kan selges, brytes ned for materialer, ofres på alteret til de søte tre-åndene Kodama i bytte mot tjenester, og det oppgraderes. Alle tallene jeg syntes var så uoversiktlige og uinteressante i det første spillet bidrar nå langt mer synlig til ”det store beistet” som gjør spilleren mer egnet til å ta på seg utfordringene man står ovenfor, og i Nioh 2 føles dette langt mer sant enn i mange andre spill.

Flerspiller delen vender også tilbake fra det første spillet, og nok en gang skiller den seg fra andre Souls-like spill. Bloody Graves markerer hvor andre spillere har falt, og der kan man velge å utfordre et datastyrt spøkelse av spilleren som har falt i håp om å skaffe seg bra loot. En annen belønning for å utfordre og vinne mot falne spillere er Ochonko kopper som man kan bruke ved Benevolent Graves, hvor man påkaller en datastyrt spiller til å hjelpe til. Jeg fant også det som ser ut til å være en mer direkte flerspiller del hvor man teamer opp med andre spillere for å fullføre oppdrag, men per i dag har jeg ikke fått prøvd ut hvordan denne fungerer, da spillet ennå ikke er ute i butikkene og antall spillere som ser etter samarbeidspartner er begrenset.

Nioh 2 er ikke bare alt jeg hadde ønsket at det første spillet skulle være, det er så mye mer enn det. På imponerende vis får det systemene jeg syntes var knotete og uoversiktlige i det første spillet til å harmonere på en måte som jeg knapt hadde trodd var mulig, og det er tilsynelatende gjort uten at utviklerne har måttet gå helt tilbake til tegnebrettet. Dette er typen spill jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å makte å fullføre, bare fordi jeg vet at det finnes en øvre grense på hvor god jeg er i denne typen spill. Men hvem vet, jeg hadde aldri trodd jeg skulle fullføre Dark Souls når jeg først spilte det, og nå er det en av favorittspillene mine gjennom tidene. Det tror jeg Nioh 2 også kan bli.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.