Det er sol, det er strand, det er sløving med gamle og nye bekjente og yrende festivalliv.

Psyche! Sola er på ferie i en annen galakse, stranda blir fort en klein affære med halvvarmt klima og misfornøyde badegjester, de gamle bekjente er blitt kjipe med åra og de nye, vel, de “har spilt Call of Duty hos en kompis en gang”. Det nærmeste man kommer yndlingshobbyen på Hove er svenskene med 8-bit-tatovering som stjeler campingstolen din, samt en og annen låt du skryter høylytt om at du kan på expert i Rock Band.  Det er bare å innse det, folkens: Sommeren er spilletid som ingen annen, og med en tradisjonsrik distribusjonstørke som utklasserer det Oslos underverden visstnok opplever om dagen, er det bare å benke seg i sofaen, saccosekken eller på spikermatten for å gjøre nuller og ettall utrygge.

Men før du skrur på Battlefield igjen, kan det lønne seg å rote litt i skuffen eller hos den lokale pantelåneren. Selve definisjonen av hva som gjør spilling så forlokkende i utgangspunktet er nøkkelordet når sommeren er av det stusselige slaget, slik som nå. Nemlig virkelighetsflukt. Muligheten for å kunne stikke av en liten time eller to for å oppleve de eviggrønne slettene i Bob – Omb Battlefield igjen, eller bedrive forsikringssvindel langs vannkanten i Stillwater. En reise til en verden hvor sommeren aldri forsvinner unntatt i skriptede sekvenser, og hvor godværet og daggryet bare er en liten okarinatrille eller juksekode unna.

Men ikke nok med det.  Noen spill er  i besittelse av en eldgammel form for magi som kan jage vekk all tristesse og miseré. Som kan ta deg tilbake til svunne tider, få deg til å kjenne smaken av saltvann i munnviken og kjenne lukten av hytte sent på kvelden. Føle brisen langs vannkanten som driver småkjølig inn vinduet, høre lyden av de voksne som drikker vin og prater om sitt og glemmer alt om fornuftige leggetider. Og ikke minst den støvaktige lukten av litt for varm Nintendo 64-maskin med Expansion Pak og Majoras Mask, ut i de sene nattetimer. 
Minner, kjære leser, er kraftige greier. Spesielt de fra svunne somre, hvor myggstikk konkurrerte med den første forelskelsen om å krible mest, og kveldene i en lang sommerferie kunne døyves med de første og mest sjelsettende spillopplevelsene.  Og nå er tiden inne for å grave dem frem. Hva er dine fem sommerspill? Her er mine.

Klikk deg videre for å se listen!

5. Dead or Alive Extreme 2

4. Driver 2

Kanskje var det ikke den beste ideen å la Tanner, politiets skarpeste undercover-sjåfør, forlate karosseriet i det herrens år 2000. Spillet var stygt selv etter den tidens standarder, og ved en gjenforening med spillet i dag ville nok nettopp dette overstyre mye av gjensynsgleden. Likevel sitter minnene om et solrikt Havana yrende av liv og ubevoktede biler fortsatt som støpt. Friheten til å utforske byen og finne episke hopp – med masser av lovens sinnssyke håndhevere i bakspeilet – var rimelig forut for sin tid. Og med en fantasi bare en elleveåring med tilgang til storebrors Playstation kan ha, hadde min medskyldige og jeg de utroligste eventyr langs cubanske strender og mellom midtvestens skyskrapere. Tidenes mest oversette filmklippermodus må også nevnes, for maken til forseggjort bonus skal man lete lenge etter. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at mang en kommende filmregissør fra omtrent mitt eget årskull vil ha mye av gnisten herfra.

3. Tekken 3

Ok, Tekken er gjerne storspill som lanseres om høsten, men magien fra sene sommerkvelder i evig feigingduell mellom Hwoarang og Eddie kan ikke ignoreres. I ettertid kan jeg dessuten konstatere at mitt eget kampsportstrev i det virkelige liv neppe hadde blitt en realitet uten solid inspirasjon herfra, og i det miljøet er sommeren en stor fest med utendørs trening og pubertale forelskelser som ender med organisert vold. Minner.

At akkurat treeren får en plass på listen, er ikke tilfeldig. Det var i nettopp denne installasjonen at jeg hoppet inn i serien, og det var seriens første sprang inn i en tredimensjonal fighting-verden, men viktigere er Tekken Ball Mode. Her sto hardtslående volleyball på menyen, noe som ofte kokte ned til en ren maktdemonstrasjon av timing og bruk av Pauls venstre-venstre-runding og Heihachis venstre-høyre-firkant. Den idylliske stranden i bakgrunnen ble deretter åsted for en dødelig tennismatch som gjorde både Link, Ganondorf og Phantom Ganon til skamme. 

2. Wave Race 64

“Pappa, se på vannet! Det ser jo helt ekte ut!” “Jasåmen, skal si teknologien har kommet langt!” Omtrent slik foregikk det da jeg satt med min flunkende nye N64 og det spillet jeg syntes så tøffest ut i hele Brio-butikken. Noen år senere var riktignok den pikselerte, oljeaktige substansen man kjørte rundt i hakket mindre imponerende, men jeg vil likevel påstå at spillet har tålt tidens tann. Bildeoppdateringen var ikke hakkendes ille, fartsfølelsen var absolutt på plass og animasjonene på de riktignok kantete vannskipilotene var faktisk både glatte og mangfoldige. I sine trange rammer som vannracingspill på et bitte lite utvalg baner, maktet likevel Wave Race å strekke mandatet sitt så langt som overhodet mulig. På de mange hoppene kunne man gjøre et rikt utvalg triks, både i stunt-modus og ellers, med noe som må ha vært en nesten helt fri spinnakse. Jeg har spilt spill fra i fjor hvor det ikke lot seg gjøre. Fraværet av hopp var likevel intet hinder, for vannakrobatene kunne gjøre alt mulig rart som å stå på hendene, hoppe opp på styret og ta salto ned igjen, og ikke minst utføre majestetiske tryn hvis noen krasjet i dem på riktig tidspunkt. 

Sommerminnene har likevel mer å gjøre med den typiske Nintendo-idyllen som gjennomsyret spillet. Fra vakre sommerstrender til urban skumringsby og helt ned til stemmen som annonserte neste bane, og ikke minst den bekreftende lydeffekten som signaliserte at du hadde nok poeng til å bare cruise deg gjennom banen, var det fryd og gammen hele veien. Inn på den fordums kassetten hadde man klart å skvise inn ikke bare et kommentatorspor som i blant overrasket med noe nytt, men også et aldeles nydelig lydspor. Musikk som for meg spenner hver nostalgimuskel i hele sentralnervesystemet. Toppen av kransekaka var likevel de mange dyrene som svømte rundt, gjerne i utkanten av banen, som man alltid prøvde å interagere med. La gå, så passerte man bare gjennom spekkhoggerne som om de var spøkende hvalfangstofre, men deres nærvær gjorde opplevelsen mye mer organisk. Og delfinen. Den snille, trofaste delfinen.

Virtual Console, folkens!

1. Guitar Hero 3

Sommeren 2006 var året hvor verdifulle timer med ordentlig gitar ble ofret for en mer fargerik og sosial tilnærming. Omgangskretsen den sommeren kunne sikkert vært av mer feminin art hadde jeg valgt det første, men vennskapsbåndene knyttet gjennom timer med øving, bruk av hårstrikk på den grønne knappen og smøring av gitarhalsen med fuktighetskrem gjorde den tanken fjern og uinteressant.

Soundtracket var mer enn verdig en solfylt sommer innendørs, med Social D, Gallows, An Endless Sporadic og The Fall Of Troy som noen av høydepunktene. Og naturligvis en viss høystemt trall om krigere, flammer og ild.

Guitar Hero 3 var det siste musikkspillet hvor eneste samarbeidsmulighet var lokalt med kun én venn, noe som førte til at man ofte bare sendte gitaren videre som en potetgullpose og dermed også DJ-ansvaret for det sosiale laget. Prestisjen lå dermed i å fremføre en så plettfri låt som mulig for å unngå den skjemmende plikk-plokk-lyden, noe venn og mentor joacking1337 (regjerende norgesmester i en årrekke, no less!) satte en latterlig høy standard for i min vennekrets. Guitar Hero dannet den gang rammene for både det å skape underholdning for de øvrige tilstedeværende, men også et skiftende ansvar for sammenkomstens bakgrunnsmusikk.

Sommeren både det året og senere ble arenaen hvor nitid øving resten av året fikk sitt sosiale resultat, og mang en kveld var det psykedeliske flyvende notedotter jeg så når jeg lukket  øynene . Det var en fin tid. I dag er musikkspillene kanskje passé, men jeg glemmer aldri de lange sommernettene hvor rockecovere gjallet, plastikknapper klapret og de beste spillerne lo av de dårligste med varme, ikke harme, i stemmen. O skjønne tid, ta meg tilbake.