Pokemon Shield: – Pokémon trenger å utvikle seg
0

Pokemon Shield: – Pokémon trenger å utvikle seg

Det er ingen lett oppgave å hoppe ut i Pokémon Sword og Shield med alle “kontroversene” i bakhodet. Mange er høylytte og har delt sin misnøye på det store internett om blant annet mangelen på en fullstendig PokéDex, og de noe stive animasjonene og flate teksturene som har vært høyest synlig i alle trailere.

Men før jeg snakker om hva spillene ikke har, så vil jeg heller snakke om hva de faktisk er: Overraskende gøy og tidvis forfriskende.

Galar-regionen byr på et rikt og nøye tilpasset dyreliv

Historien

Sword og Shield tar plass i Galar-regionen, hvor Pokémon-kamper er en massiv publikumssport, og Gym-kamper tar plass på kjempestore stadioner med titusner av publikum tilstede. For å delta i gym-kampene må du bli støttet og godkjent av noen som allerede er i Liga-systemet. Du og rivalen får begge godkjennelse av rivalens storebror; Galar-regionens Pokémon-mester.

Samtidig som du og rivalen sloss om å samle jakkenåler, undersøker professorens assistent Sonia historien bak Pokémon sin mulighet til å utføre Dynamax. Med hjelp av spesielle steiner kan Pokémon vokse seg gigantiske ved bestemte steder, som blant annet alle stadionene er bygd over. Når en Pokémon utfører Dynamax blir de store som bygninger, og noen forandrer også utseendet sitt. Sonia og spilleren finner ut iløpet av historien at fenomenet er knyttet til en legendarisk helt som reddet regionen fra “The Darkest Day” for hundrevis av år siden.

Det er veldig friskt å kunne se siden av åskammer og horisonter i et Pokémon-spill. Det var på tide.

Spillerens mål har aldri vært tydeligere eller gitt mer mening sammenlignet med andre Pokémon-spill. Det er ikke hvem som helst som får lov til å delta i gym-kampene, og gym-trenerne tar mye større del i historien enn tidligere. Rollefigurene i spillet har aldri vært så minneverdige som nå, og det er lagt mer tanke og ideer i verdenen og bakgrunnshistorien. De legendariske Pokémon du etterhvert møter mot slutten av spillet føles virkelig legendariske, da de er så sterkt knyttet til regionens urhistorie.

Flere konvensjoner med Pokémon-spillene er blitt kastet ut til fordel for en forfriskende historie, selv om du fremdeles gjør det samme som alltid: Fanger Pokémon, slår gymlederne og redder verden. Det er ingen mafia eller organisasjoner med onde miljøaktivister eller dyrebeskyttere, og det er heller ingen elite bestående av fire supertrenere som plutselig dukker opp i slutten av spillet uten å hjelpe til. I flere situasjoner er faktisk både gymlederne og Pokémon-mesteren tilstede for å bidra, og det gjør verdenen mye mer realistisk. Det er ingen tvil om at spillets historie virkelig grep meg og gjorde meg nysgjerrig på hva som ventet rundt neste sving.

Gameplay

Har du spilt et Pokémon har du spilt de alle. Du er et barn på eventyr som løper gjennom gress for å bekjempe og fange små monstre. Ingenting har forandret seg sånn sett på over 20 år, og det gjør ingenting at kjernen er den samme, men det trengs en ny innpakning, og det får vi i en liten grad nå.

For første gang i Pokémon sin historie kan du utforske et virkelig åpent landskap i 3D, som kalles The Wild Area.

The Wild Area er et stort og åpent landområde som knytter sammen flere deler av Galar-regionen. Her finner du Pokémon fra nivå 5 til 60+, og flere steder hvor du kan utfordre Dynamax-Pokémon gjennom raid.

I raid må 4 spillere sammen beseire en Dynamax-Pokémon.

Raidene aper litt etter Pokémon Go. Et lag med opptil 4 spillere kan utfordre en Dynamax-Pokémon, og hvis de beseirer den får alle en mulighet til å fange det gigantiske vesenet.

I motsetning til resten av spillet er The Wild Area sitt åpene landskap delt inn i soner hvor vær og Pokémon-styrker kan variere. Her kan du også rotere kamera, noe som er første gang i et Pokémon-spill.

Først syntes jeg det var kult at man kan rotere kamera, men dette var det absolutt minste jeg forventet av et spill på hjemmekonsoll i 2019. Dette ønsket jeg meg i Let’s Go, og jeg ønsker meg det bare enda mer nå som vi har fått en smakebit av mulighetene.

Presentasjon

Dessverre så skulle jeg ønske at spillets presentasjon var mer vektlagt, for her er det et nærmest uendelig forbedringspotensiale. Mitt største problem med de forrige spillene, Pokémon Let’s Go-spillene, var at presentasjonen var noe begrenset. Fugleperspektivet som vi er vandt med fra Gameboy var fremdeles tilstede, og verdenen føltes derfor veldig firkantet ut. Det er heldigvis ikke tilfellet med Sword og Shield.

Været varierer, og området føles litt større ut når man forsvinner i en snø- eller sandstorm.

Her har verdenen og stiene mye mer dybde og variasjon. Du kan se hus langt bak i bakgrunnen, og småbyene føles derfor litt større ut. Du ser store åskammer, dype skoger og høye fjell, og Pokémon går fremdeles fritt i landskapet, både i og utenfor gress. Verdenen ser levende ut, men den høres ikke sånn ut.

Noe av det som plager meg var ifra aller første sekund spillet startet: Spillet har, akkurat som alle andre Pokémon-spill, et forferdelig flatt lydbilde. 

Ikke misforstå meg, for mye av musikken er enten den samme, eller bra komponert, men lyden er veldig begrenset. På stadioner er hylet fra publikum veldig statisk, og det er lite til ingen lydeffekter når du vandrer gjennom skoger og ved eller ved siden av elver.

Og selv om noe aldri har vært i Pokémon før, så er det kanskje på tide å implementere, som f.eks. stemmeskuespill. Spillet har cutscenes og filmsekvenser, og de ville vært flertalls mer effektive om det var noen stemmer på figurene. Spillet starter med en presentasjon av Chairman Rose, som styrer Pokémon-ligaen, og det var så flatt og la dessverre grunnsteinen for hele eventyret.

Kontroversene

Det er her kontroversene begynner å spille inn. Generelt får spillene veldig mye kritikk for grafikken, og mange har gjort sammenligninger med Nintendo 64 og Playstation 2, og jeg er ikke helt uenig.

Pokémon Sword og Shield ser ikke alltid like bra ut. Jeg liker stilen, og som nevnt over elsker jeg dybden i områdene, men rent grafisk ser noen områder veldig nakne og flate ut. Den største syndebukken er spillets Wild Area.

Beste. Pokémon. Ever!

Jeg er ikke opptatt av grafikk, men Wild Area ser ikke bra ut. Noen av de andre områdene, som f.eks. byen der Fairy-gymmen ligger er fargerik og ser fantastisk ut, men Wild Area føles bare tomt ut. Kombinert med at Pokémon-animasjoner er veldig stive så føles det fort litt ufullstendig ut.

Noe annet som har skapt kontrovers er antall Pokémon i spillet. Sun og Moon på Nintendo 3DS var de siste spillene som lot deg samle alle verdens Pokémon i et og samme spill. Nå er det bare omtrent halvparten som er tilgjengelig. Noen favoritter er derfor borte fra Galar-regionen, som Nidoking, Golem, Cyndaquil, Metagross og Greninja. Disse kan heller ikke byttes til spillet.

Personlig gjør dette meg ingenting. Jeg liker den begrensede Pokédexen, da den gir rampelyset til noen Pokémon som ellers aldri ville fått det. Det er heller ikke overveldende mange Pokémon å velge mellom fra start i spillet, som jeg opplevde med spesielt med X og Y. Det er også moro å bli kjent med hva slags Pokémon som faktisk lever i denne regionen. Jeg slutter ikke å skryte av verdensoppbyggingen, og hvilke Pokémon som lever og ikke lever her er absolutt en del av det.

I utgangspunktet syntes jeg det er litt synd for de av dere som spiller kompetitivt, eller kanskje til og med som proff. Jeg forstår frustrasjonen over å ha et godt lag, som du nå ikke lenger kan ta med deg videre eller bruke, men jeg tenker at med et nytt spill er det naturlig med en ny meta. Ved å begrense Pokémon vil metaen forandre seg, noe jeg også tror er en sunn ting, for ellers blir man stående fast for alltid med det som er trygt. Var det ikke tydelig nok fra før er det nøyaktig det jeg ikke ønsker at Pokémon skal gjøre; kjøre trygt.

Konklusjon

Jeg liker Sword og Shield godt, bedre enn forventet faktisk. Historien holdt meg nysgjerrig hele veien igjennom, og variasjonen av Pokémon du finner er balansert og morsom.

Endelig kan vi utforske et område i ordentlig 3D, og lete etter Pokémon som lever i forskjellige soner i forskjellig vær, og gjøre raid mot gigantiske Dynamax-Pokémon.

Men Pokémon trenger å utvikle seg. Lydbildet er flatt og kjedelig, og grafikken og animasjoner føles datert ut. Pokémon er fremdeles et håndholdt-spill, men Switch er først og fremst en TV-konsoll, og da krever man litt mer av et spill fra verdens aller største og suksessrike multi-media franchise.

Selv om jeg kanskje høres for det meste noe negativ ut, så skal det sies at dette kanskje er mitt 3. favoritt Pokémon-generasjon. Sammenlignet med tidligere Pokémon-spill har Sword og Shield kommet langt, men sammenlignet med resten av verden føles det ut som Pokémon står fast i starten av 2000-tallet.

 

About Stig Kenneth Limmesand

Stig Kenneth Limmesand. 25 år og enda ikke voksen. Bachelorgrad i videojournalistikk. Spiller alle mulige spill, men foretrekker eventyr og platformere. Favorittene er blant annet Mario, Zelda, Crash, Metal Gear Solid, Kingdom Hearts og Rock Band.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.