Sint og stilig skytefest
0

Sint og stilig skytefest

Rage 2 er kulere enn ditt favorittskytespill, men kanskje er det litt dummere også.

Når sant skal sies, forventa jeg ikke stort fra Rage 2. I hvertfall ikke da det først ble annonsert. Ja, jeg er stor fan av Id Software, særlig på grunn av 2016-gjenopplivinga av Doom-serien, men dét var likevel ikke nok til å viske ut skuffelsen fra det originale Rage. I 2011 orket jeg ikke å spille mer enn litt under halvparten av Id Softwares nye storsatsning.

Solide skuddvekslinger

Oppfølgeren lar seg derimot sluke hel. Rage 2 er helt grunnleggende, rent mekanisk gøy å spille. Skuddvekslingene er frenetiske og hektiske. Hvert eneste skudd har riktig tyngde bak seg. Spillet gir nemlig taktile tilbakemeldinger på akkurat subtilt nok vis når et skudd treffer, i form av lydeffekter og visuelle tegn.

Spesialsoldat med gevær sikter mot svær mutant og en soldat i rustning.

STØRRELSENS BETYDNING: Minibosser som denne Cyber-crusheren er mye mer utfordrende å bryte ned enn hva vanlige lakeier er. Heldigvis har du både telepatiske krefter, skytevåpen og en unnamanøverknapp i arsenalet.

Likevel må jeg påpeke at enkelte av våpnene man kan låse opp, er mindre tilfredsstillende enn andre i arsenalet. Det er synd, for ofte byr de på nokså originale konsept. Mine desiderte favoritter er tyngekraftspilgeværet som lar deg slenge fiender i et herlig kast mot horisonten, og revolveren som skyter patroner du kan antenne ved å knipse etter at du har skutt. Den eksplosive, brutale flammen og de hysteriske hylene fra fiendene gir et spektakkel som tvinger fram et morbid glis.

Gode ideer til tross, endte jeg opp med å bruke mer ortodokse våpen som maskingevær, pistol og rakettkaster langt oftere. De føltes rett og slett bedre, og var mye mer effektive. Det samme problemet dukket opp med kjøretøyene i spillet – et tosifret antall er tilgjengelige, men kun tre eller fire er verdt å benytte seg av.

Spillets åpne verden oppleves kanskje litt repetitiv og meningsløs å utforske, men løftet om flere skuddvekslinger, og håpet om å låse opp nye våpen eller telepatiske krefter viste seg å være et forlokkende insentiv. Dette gjør at jeg likevel har tilbragt et tjuetalls timer i den post-post-apokalyptiske ødemarka.

Platt plott

I Rage 2 har sivilisasjonen nemlig gjenoppbygd et slags samfunn etter apokalypsen, i et bisart bilde av den gamle verden. Resultatet er en slags spinnvill variant av en Max Payne-virkelighet, med en god del mer neonlys. Atomødet er gjort fargerikt og sprekt på en måte som kombinert med et synthtungt lydspor, gir klare assosiasjoner til det bekymringsfrie 80-tallet, festen og jappetidas tiår.

Du inntar rollen som en postapokalyptisk, telepatisk spesialsoldat, og øverst på gjøremålslista står å stoppe «The Authority». De er en gjeng fascistiske mutanter, hvor kun lederen General Cross ser ut til å ha noen reell egenvilje. Men for en vilje han kan skryte av!

Han ønsker nemlig å ta over hele ødemarka, gjøre alle overlevende til sine undersåtter, og dessuten gi evig liv til seg selv. Kan du legge slike ambisjoner på bordet under et jobbintervju, vil arbeidsgiveren i det minste beundre hvor høyt du tør å sikte.

Bil skyter på andre biler i en postapokalyptisk karavane.

VROOM, BOOM: Blant de mange kjøretøyene du kan låse opp, er enkelte mer praktiske – og noen mer destruktive. For det meste klarer du deg med de tre kjøretøyene du låser opp gjennom historien: en bil, en motorsykkel og et hovercraft.

Historien er med andre ord en ganske så ordinær hvetebakst av et postapokalyptisk actionplott. Den hever seg aldri mer enn den trenger, men gjør i det minste akkurat nok til å unnskylde alle de talløse mutantene og lovløse du har skutt. Ikke tar den seg selv særlig høytidlig heller, og den er tidvis temmelig småvittig.

Rage 2 viser at Id Software fremdeles er best i klassen på skytespillinja. Samtidig vitner en haltende struktur og en god del tekniske feil om at de kanskje ikke har mestret åpne verdener like godt. Dooms mer regisserte nivåstruktur kler sjangeren bedre, og det hender derfor at man er bedre tjent med å høre på en podcast mens man spiller Rage 2, framfor å leve seg hundre prosent inn i verdenen. Gameplayet blir nemlig lett tanketomt. Likevel er skytinga i seg selv en så god hovedattraksjon, at Id Software holder seg langt unna strykkarakter, og består eksamen med god margin.

About Håkon Kvam Lyngstad

Journaliststudent ved Høgskulen i Volda som brenner for spill som et narrativt medium. Samtidig forelsket i fighting- og musikkspill som bombarder sansene med lys, lyd og endeløse kombomålere.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.