Retro: Et mesterverk som tåler tidens tann
0

Retro: Et mesterverk som tåler tidens tann

Silent Hill var definitivt spillet som fokuserte på horror-aspektet ved Survival horror, og resten kan man si er historie, men som vi ofte ser i spillverden så leverer oppfølgere samme vare bare mye bedre gjennomført, jeg snakker selvfølgelig om Silent Hill 2. I 2001 kom den høyt forventede oppfølgeren til Silent Hill, men dette var en ny generasjon/konsoll (PS2 og Xbox) og spillet hadde mye å leve opp til. Kunne det være like bra som eneren? Vi vet jo svaret i ettertid selvfølgelig, men la meg fortelle hvorfor toeren er så konge.

 

 

For de som ikke er kjent med Silent Hill-serien, la meg kort forklare. Silent Hill er en tilsynelatende vanlig by i USA som viser seg å ha ulike sider. I det første spillet er du Harry Mason som på ferie kjører gjennom Silent Hill med datteren sin, i enden av byen krasjer han for å unngå å treffe en liten jente og etter dette begynner merkelige ting å skje. Datteren hans er borte og byen er helt merkelig og forlatt. Andre spillet befinner seg i samme by, men en annen del av den. Her får du mer bakgrunnshistorie til byen og du spiller denne gangen som James Sunderland som har fått et brev fra sin kone som døde for tre år siden, han synes dette er merkelig å bestemmer seg for å etterforske. Dette er den grunnleggende historien, men om du bestemmer deg for å prøve Silent Hill 2 så kan du forvente deg en meget dyp historie full av tvetydighet, metaforer, symbolikk og mye mer. I tillegg tar spillet opp tunge temaer og greier å balansere dem fint uten å nødvendigvis ta et ståsted, historien er virkelig god og er alene nok til å gi spillet en sjanse.

 

 

Atmosfære er en selvfølge i alt som har med skrekk å gjøre, og tidligere Survival horror-spill har ikke manglet denne biten (Resident Evil og Clock Tower som begge ble lansert i 1996), men Silent Hill (1999) skrudde nivået opp til elleve og har siden den gang vært kongen i sjangeren. Limiteringen til Playstation ble en fordel for Konami da de prøvde å finne ut hvordan man kunne ha en hel by i et spill, svaret var å ikke laste inn hele byen, men istedenfor laste inn deler av den og skjule resten bak tåke, genialt! Senere ble selvfølgelig denne limiteringen borte, men tåken var kommet for å bli, og godt var det. Konami kunne fokusere resursene andre steder, og beholdte tåken og mørket for atmosfæren sin del.

 

 

Det første Silent Hill var utvilsomt skummelt, men jeg kan ennå ikke begripe at det skumleste spillet jeg noensinne har spilt er Silent Hill 2 som kom ut i 2001 til Playstation 2. Grafikken har forbedret seg sinnssykt mye siden den gang, men de fleste spill i skrekksjangeren har glemt det viktigste ved hele sjangeren, nemlig atmosfæren. Begrensningene til de tidligere konsollene gjorde at utviklere måtte tenke utenfor boksen, dette gjelder både musikk, gameplay og grafikk/design. Mange av disse områdene har hatt godt av et bredere spekter av muligheter, men skrekksjangeren har slitt. Mye av dagens skrekkspill er sentrert rundt «jump scares», men Silent Hill-serien (i alle fall før i tiden) satset alle pengene sine på atmosfære, og det er her spillet virkelig skinner. Jeg kunne skrevet om den fantastiske bruken av skygger, mørke og tåke i en hel artikkel, men siden dette er en anmeldelse så skal jeg prøve å være kortfattet, uansett er det ingen tvil om hva som er esset i ermet til Silent Hill 2 (og resten av serien for den saks skyld).

 

 

Grafikken i spill rundt tiden Silent Hill 2 kom ut hadde definitivt forbedret seg fra den forrige generasjonen (N64 og PSX), og alt ser bra ut. Jeg spilte HD Remaster til PS3 og fikk selvfølgelig en litt bedre versjon, men de fleste kommer til å spille denne versjonen og det er også denne jeg anbefaler. Dropp i bildefrekvensen ble et problem av og til, men dette kan også skyldes min hundre år gamle PS3. Spillet ser definitivt bedre ut enn mange andre titler på konsollen (PS2), og det eneste jeg kan klage på er dårlig synkronisering med munnene til folk når de prater. Musikken er som i forgjengeren helt fantastisk og hever bare den ufattelig gode atmosfæren enda mer. Lydeffektene i spillet er eksepsjonelle, og greide nesten alene å få meg til å legge fra meg spillet ved flere anledninger. Det å stå midt i en mørk gang og kun høre lyder av hva som eventuelt kommer er god skrekk. Mens vi er inne på lyd…

 

En viktig del av gameplayet er faktisk lyd, tidlig i spillet får man en radio som man kan skru på og av (anbefaler å ha den på!). Radioen starter å skurre om det nærmer seg fiender, og det er kjekt å vite når det kommer fiender, stol på meg. Dette elementet i seg selv er genialt på mange måter, spillet blir automatisk mye skumlere (du hører lyden og tenker: SHIIIIET!), men du får også en følelse av kontroll siden du vet når fiendene er der. En annen ting som også er genialt er kartet i spillet. Kartet er for det første noe du fysisk må få tak i, og siden karakteren din i spillet ikke er helt idiot så markerer han også hvor du har vært, blindveier, og unike steder som kan være lure å besøke en annen gang, og dette gjør han med en sprittusj. Dette elementet gjør spillet mer troverdig og det skaper mer innlevelse. Ingen tutorial, ingen unødvendige menyer, ingen håndholdning, det er du mot Silent Hill.

 

 

Noe jeg synes er veldig fint med spillet er at man kan velge vanskelighetsgrad på både slåssingen og gåtene. For mange kan «slåssingen» i dette spillet være skremmende og vanskelig siden PS2-kontrollene ikke har holdt seg så bra, og fordi Survival horror-spill har en tendens til å være vanskelig når det kommer til å drepe monstrene, du skal jo tross alt bare overleve. Så har man lyst på en større utfordring i gåtene, men ikke i drepingen av zombie/monster/sykesøster/morder/ett eller annet, så er det fullt mulig. Gåtene i Silent Hill 2 er utrolig godt gjennomtenkt og så sykt digge å få til. Spillet har en tendens til å bruke det faktumet at karakteren du spiller tar vare på ulike brev, magasiner og slikt han finner, derfor må du av og til gå tilbake å se på noen av disse for å finne svaret, og nok en gang så blir alt gjort inne i spillet og det virker organisk. Når det kommer til disse skapningene man skal slåss mot så er det ufattelig vanskelig å beskrive dem, det eneste jeg kan si er at de er skumle og LØP LØP LØP!

 

Et av kjennetegnene til tidlige Survival horror-spill er låste kameravinkler, altså minimal mulighet for å velge hvor man skal se. I Silent Hill 2 kan man snu kameravinkel 180 grader slik at man kan se hva som er foran seg, men bare i visse tilfeller og ellers kan man kikke seg litt rundt, men det er fortsatt ekstremt minimalt. Dette hjelper mye på atmosfæren og det gir utviklerne en kreativitet i måten de øker og senker spenningen. Spillet blir også mer som en film hvor du alltid skriker «ikke gå inn dit!», problemet er at nå må du gjøre det. Iløpet av min spilletid så jeg mange kreative kameravinkler og mange av dem skremte vettet av meg uten at det nødvendigvis var noe skummelt der.

 

Det er ingen tvil om statusen Silent Hill 2 allerede har i spillhistorien og jeg er ikke her for å si at spillet ikke fortjener hver eneste lille ros det kan få, jeg er her for å støtte opp under det. Sjeldent har et skrekkspill rørt meg med historien sin slik Silent Hill 2 har gjort, og sjeldent har jeg vært ute etter mer av samme opplevelse, men jeg har genuint lyst på mer av denne merkelige og skumle verden. Jeg kan ikke finne noe negativt å si om spillet, og er derfor nødt til å gi det terningkast seks. Dette er bare et av de bunnsolide spillene i historien som ikke har mistet sin evne over tid, men derimot holdt seg meget bra og fortjener å bli relansert til en ny generasjon med spillere. Har du ikke prøvd Silent Hill 2 så anbefaler jeg deg med hele mitt hjerte å gi det en sjanse, du vil ikke angre.

About Mathias Johannessen

Filmstudent ved Universitetet i Bergen. Elsker indie-spill, gamle klassikere, og B-spill.