I et marked proppfullt av kynisk utnyttelse av barndomsnostalgi skiller The Smurfs: Mission Vileaf seg ut som et spill laget med stor kjærlighet, om ikke med et veldig stort budsjett.

Franske Microids og OSome Studios, kjent fra Asterix & Obelix: XXL spillene, har nå begitt seg ut på Pierre “Peyo” Culliford sin verden av små, blå skogskapninger i Smurfene: Oppdrag Slyngelbusk. Og uten å ha noe særlig erfaring fra utgiveren eller utvikleren sine tidligere utgivelser skal jegærlig si at jeg var forberedt på at dette skulle være nok en kynisk utnyttelse av barndomsnostalgi, som så ofte er tilfelle med spill som dette.

For det er som regel det som er leksa. Om et spill dukker opp tilsynelatende som ut av intet, basert på en gjennkjennelige merkevare trigger det nærmest umiddelbart en følelse av at jeg er i ferd med å bli lurt. Slik har det vært å vokse opp som spillentusiast på sent 90 og 2000 tallet.

Men jeg setter alltid pris på å bli bevist feil, og det ble jeg så til de grader med Oppdrag Slyngelbusk. Her blir vi servert et overraskende solid 3D plattforming spill som man i alle bauer og kanter kan se har blitt laget med stor kjærlighet for kildematerialet.

Gargamel driver ugagn igjen, og denne gangen har han klekket en plan om hvordan han skal få den magisk-skjulte Smurfelandsbyen til å vise seg, ved å plante en Slyngelbusk som sprer seg raskt over eventyrskogen. Som Heftigsmurf, Brillesmurf, Bakersmurf og Smurfeline må spilleren ta seg gjennom et 3D plattforming eventyr som kan minne om en sammensetning av Jak and Daxter og Luigi’s Mansion, men på et langt slankere budjsett.

Eventyrskogen presenteres som en nesten-men-ikke-helt åpen verden, hvor Smurfelandsbyen fungerer som en slags spillhub hvor smurfene vender tilbake etter å ha utforsket de andre områdene av eventyrskogen. Det er lastescener, ganske lange lastescener, mellom hvert av områdene som får dem til å føles som seperate nivåer,, men måten områdene er lagt opp oppfordrer til videre utforsking av områder man allerede har besøkt.

For med seg på reisen har smurfene en støvsuger/ryggsekk oppfinnelse som omgjør Slyngelbusk infiserte planter tilbake til den vanlige floraen eventyrskogen består av. Smurfikatoren, som den heter, fungerer også som spillets progresjon, hvor Snekkersmurf etterhvert som spillet går kan utstyre denne med tradisjonellle 3D plattforming evner som dobbelthopp, gliding gjennom luften og “butt-stomp” for å nevne noen.

Her er det tydelig at uviklerne har hentet inspirasjon fra F.L.U.D.D og/eller The Poltergust 3000 fra Super Mario Sunshine og Luigi’s Mansion, og selv om spillet gjerne ikke leverer til den samme kvaliteten som spill i Nintendo sine kjerneserier, er måten de har implementert oppgraderingene, og hvor mye de faktisk lar spilleren leke med dem, akkurat i min gate på måten det åpner for å la meg gjøre ting jeg tror selv utviklerene ikke helt hadde tatt høyde for.

Spillet lanseres på PlayStation 4, Xbox One og Nintendo Switch 5. november, og jeg har spilt det på PlayStation 5 via bakoverkompabilitet. Der kjørte det helt strålende, som du kan se i Kvikkblikk videoen jeg lenker til under. Bakgrunnsmusikken er behagelig å høre på og stemmeskuespillet gjør sammen med manuset karakterene vi kjenner fra TV-serien og tegneseriene

Hele opplevelsen er svært fornøyelig, og selv om spillet gjerne ikke har kvalitetene vi ser etter i en kandidat for Årets Spill er Smurfene: Oppdrag Slyngelbusk likefult et spill som er velverdt å gi en sjangs hvis du enten er nostalgisk for de belgiske blå rakkerne, gode 3D plattformere, eller kanskje du har barn du har lyst til å introdusere til Smurfene, uten å innvolvere Hank Azaria og Neil Patrick Harris.