Etter mange tapre forsøk på å adaptere South Park-serien over til spill var det først i 2014 at Matt Stone og Trey Parker lyktes med spillet South Park: The Stick of Truth. 17. oktober i år ble oppfølgeren South Park: The Fractured But Whole lansert til PC, PS4 og Xbox One. Etter forsinkelse på forsinkelse kom spillet endelig, men levde det opp til den høye standarden forløperen satt?

Det korte svaret er ja, men svaret er egentlig mer komplisert enn som så. Før jeg går inn i detaljer vil jeg gjerne få sagt at om du ikke likte forløperen så kan faktisk dette spillet likevel være for deg, men det spørs selvfølgelig hva du ikke likte med det første. På den andre siden kan det hende at fans av det første spillet ikke synes dette er like godt, så la meg forklare forklare hva jeg mener med det.

Det estetiske og South Park-stilen

Jeg tror ingen som er fans av serien kan klage noe særlig på designet og grafikken i hverken Stick of Truth eller Fractured But Whole, spillene fanger ånden av serien perfekt på disse punktene. Det er på ingen måte en oppgradering her fra det forrige spillet, men jeg ser heller ikke hvordan de kunne gjort det bedre når det allerede var perfekt. Nye ting, karakterer og steder dukker selvfølgelig opp, og disse er av samme kvalitet som det forrige spillet. Det er generelt lite å klage på når det kommer til det estetiske, og selv om du kanskje ikke er den største fanen av serien, så må du innrømme at Fractured But Whole fanger essensen av TV-serien. 

Musikken og lyddesignet treffer også midt i blinken, og her kan man argumentere for at Fractured But Whole faktisk gjør en bedre jobb på dette området enn Stick of Truth. Et eksempel er når du for eksempel er midt i en slåsskamp på gaten, plutselig hører du en bil tute og alle i kampen begynner å flytte på seg mens mannen eller damen i bilen roper og kjefter. Slike små ting drar meg inn i spillet og skaper en atmosfære, i tillegg er det morsomt. Ellers er spillet ganske flink på å bruke musikk og lyd for å skape humoristiske situasjoner og for å skape stemning.

Det viktigste, nemlig gameplayet

Når det kommer til gameplayet så er nok dette det som vil gjøre spillet spillbart eller ikke for folk flest. Om du elsket gameplayet i Stick of Truth så kan det hende at du ikke vil digge dette. Forandringene er ganske drastiske når det kommer til selve kjernen av gameplayet, men dette kan også være en positiv ting for de som ikke likte første spillet. Jeg ville kalt spillet for en aktiv turbasert RPG, og med aktiv mener jeg at du kan påvirke kampene utenfor dem ved å for eksempel slå motstanderne før du går inn i kamp med dem. Det er veldig likt Paper Mario på mange måter. Det er fortsatt en RPG uten tvil, men denne er mer interaktiv enn Stick of Truth var. 

Jeg synes menyene kan være rotete og uoversiktlige. Dette hjelper heller ikke når jeg allerede er forvirret over hva som er hovedoppdrag og sideoppdrag. Jeg føler også at Stick of Truth sin verden hadde flere hemmeligheter og mystikk rundt seg mens verdenen i Fractured But Whole er mer flat og gjennomsiktig. Jeg vet at man ikke bør sammenligne i så stor grad, men med to spill som er så like så er det lettere for meg å referere til hva jeg synes er bedre eller dårligere i det ene eller andre spillet. Det hjelper heller ikke at du sakte men sikkert får delt ut mer og mer evner og forskjellige menyer slik at du ikke kan utforske hele verden fra begynnelsen. Stick of Truth hadde en perfekt balanse mellom dette å utforske verdenen og følge hovedhistorien, mens Fractured But Whole holder deg mer i hånden, og det blir kanskje morsommere vitser av det, men det mister en del poeng i gameplayseksjonen. Kartet er veldig enkelt å bruke og fungerer generelt veldig godt.

Selv om gameplayet i dette spillet ikke er en drastisk forandring fra det forrige så synes jeg det er nok nytt til å være friskt samtidig som det ikke er helt fremmedgjørende. De kunne valgt å kjøre samme stil igjen, men de tar en risk med å prøve noe nytt og det lønner seg absolutt. Det er selvfølgelig ting jeg synes er bedre i det forrige spillet, men det er også ting jeg synes er bedre i dette spillet. Jeg føler at jeg har mer kontroll i selve kampene og at variasjonen i kampene er større når det kommer til bosser og slikt. Mye av dette er kun smak og behag fordi det er godt gjennomført uansett, og enten liker du det eller ikke, men det skal sies at gameplayet er utrolig godt selv om det er en del ting jeg ikke liker helt, det drar meg fortsatt inn i spillet. 

Hva skjer denne gangen i South Park?

Et annet stort salgspunkt når det gjelder South Park-spill er historien og humoren. Denne gangen er som sagt gjengen fra South Park superhelter istedenfor fantasy-karakterer, og det funker generelt veldig godt fra et historieperspektiv. Jeg vil egentlig ikke si så mye spesifikt om historien fordi da ødelegger jeg mye av vitsene og overraskelsene som er på begynnelsen av spillet. De har det gøy med konseptet og holder ikke igjen på humoren, noe treffer, noe treffer ikke, men de har en blandet pose med humor som jeg tror vil treffe alle. Selv er jeg ikke noe fan av toaletthumor, men det er nok vitser om andre ting til at jeg overlever. Når det er sagt så vil jeg påstå at det er mer toaletthumor i dette spillet enn det forrige, så om du ikke er noe særlig glad i den type humor så kan du jo ta det med i vurderingen. Historien lever opp til det forrige spillet, og jeg ser egentlig på disse to spillene som to store episoder av serien. Det eneste jeg kan klage på her er at jeg synes det var flere og bedre sideoppdrag som bygde karakterer og verden i Stick of Truth enn det er i Fractured But Whole.

Kort oppsummert 

Alt i alt så vil jeg anbefale spillet til de fleste som er fans av serien og det forrige spillet. Ut ifra hva du ser etter i gameplayet så vil dette spillet være bedre eller dårligere enn det forrige, men fortsatt verdt å prøve. Om du vil ha det morro samtidig som du spiller en ganske god RPG så er dette spillet midt i blinken for deg. Personlig må jeg gi spillet en sterk firer fordi jeg synes at gameplayet og oppdagelseselementet ikke er like godt som i Stick of Truth, og selv det spillet ville jeg ikke gitt full pott. Det betyr ikke at spillet er dårlig eller ikke verdt å teste ut, men at det hverken er nyskapende eller det beste i sin sjanger. Likevel er jeg spent på hva Stone og Parker gjør neste gang og om det eventuelt blir en neste gang. Vi trenger vel en South Park: The Arcade Fighter eller hva?