Det er gode tider for leiemordere. Denne høsten har ikke mindre enn fire spill fristet med virtuelle leiemord: det fantastiske Dishonored, som virkelig hevet standarden for kreative snikespill, det brutale Hotline Miami, som med sin meta-tilnærming ga spillerne litt ekstra å tygge på i sitt fengende blodbad, og Assassin’s Creed III – en Hollywood-aktig skildring fra den amerikanske frigjøringskrigen. Sistemann inn i leiemorderklubben er Hitman: Absolution, et spill som er betraktelig dårligere enn konkurrentene.

Detaljerte drap

Det tar ikke lang tid før man begynner å merke at alt ikke er som det skal med Agent 47 i hans nyeste spill. Borte er de store åpne kartene fra forgjengerne, de taktiske og strategiske attentatene der man kunne eksperimentere og leke seg frem til egne løsninger for så å dele sin hjemmelagde fremgangsmåte i vennegjengen etterpå. De fleste nivåer er delt inn i mindre områder, og kun et par ganger får man en viss størrelse på kartet som skal utforskes.

Hitman: Absolution prøver å gjenskape den samme følelsen som før, men klarer det ikke. Agent 47 føles utdatert og gammel, der han vandrer rundt fra brett til brett og sniker seg mellom gangstere, vakter og politi. Han kan skyte, slåss, bruke fokus for å markere fiender og gjenstander i omgivelsene og legge fiender i bakken bakfra. Det føles magert og fattig. Tankene går fort til friheten i Dishonored når Agent 47 ikke klarer å klatre opp en liten avsats eller hoppe over et lite gjerde. Agent 47 er treg. Han mangler smidighet. Han har ingen spesielle ferdigheter. Han er snikespillenes dinosaur.

Attentatene koker ned til å ta livet av spesifikke personer på nivået man befinner seg på. Man har full frihet til å drepe disse slik man selv vil, men kreativiteten begrenser seg til å prøve å gjette hva utvikleren har tenkt enn å faktisk lage sine egne løsninger. Jeg finner en pakke rottegift i et hjørne. Jeg putter det i en gryte et annet sted på nivået. Plutselig har offeret mitt vært og spist av gryten, gratulerer med et godt gjennomført drap. Det er et titalls andre gryter på nivået, men jeg kan kun putte giften i den ene.

Og det er her spillets grunnfundament for alvor slår sprekker. Detaljnivået i grafikken er høyt – alt ser utrolig lekkert ut – men til tross for dette kan man kun manipulere det utviklerne har valgt ut for meg i omgivelsene. Jeg kan plukke opp den ene flaska som står der, ikke de to andre. Jeg kan trykke på den ene knappen på veggen som slukker lyset i lageret, men ikke lysbryteren i stua. Jeg kan slå på gassen på den ene ovnen hos frisøren, men ikke i et annet kjøkken.

Overalt ser jeg muligheter spillet nekter meg å prøve. Til slutt innser jeg at spillet handler om å finne løsingene utviklerne har valgt for meg. Den kjettingen jeg kan skyte så lampa detter i hodet på skurken. Den bryteren jeg kan trykke på for å gjøre gjerdet strømførende. For å være sikker på å finne disse kan man bruke instinct, som lyser opp fiender og manipulerbare gjenstander.

Hitman-spillene har belaget seg på at spillerne skal oppdage slike forhåndsarrangerte ulykker lenge, men det har aldri vært så transparent som i Absolution. Spesielt i kjølvannet av Dishonored – der Corvo har et arsenal av ferdigheter som kan brukes til å manipulere omgivelsene og ta livet av ofrene – føles Hitman: Absolution utdatert og uinspirerende.

Snikelei

Når spillet i tillegg i stor grad har gått bort fra de digre åpne områdene, og består av langt flere små og mer lineære områder der alt man skal gjøre er å snike seg fra A til B, blir skuffelsen komplett. Snikemekanikkene er enkle og greie, men det er bare ikke gøy å leke gjemsel med vakter i gruver og fabrikker og laboratorium i det uendelige. Snikespill er avhengige av en viss grad av frihet, jevnlige spennende oppdagelser, og et insentiv for å utforske. Metal Gear Solid-sniking har en helt annen nerve enn Hitman: Absolution-sniking. Jeg orker ikke utforske masse rom der man som regel bare finner en flaske eller en vase man kan plukke opp som kan kastes i veggen som en distraksjon.

Jakten på høye poengsummer skal sørge for at du holder deg snikende. Minuspoeng er straffen for å bli oppdaget eller skyte fiender, men mot slutten av spillet gadd jeg ikke bry meg lenger. Evig lei av å bli oppdaget og gjenstarte fra siste sjekkpunkt for å beholde en høy score, begynte jeg å skyte ned politifolk og vakter, finne utgangen, for så å gjemme meg i et skap i noen minutter til hukommelsestapet inntok fiendene slik at jeg kunne snike meg ut utgangen.

Mest moro har jeg med forkledninger, som jo er fundamentet som virkelig har skilt Hitman-serien fra andre snikespill. Systemet med at kun de med samme kostyme kan kjenne meg igjen og avsløre meg fungerer overraskende bra. Og det er artig å kunne bevege seg litt friere rundt og nyte de detaljerte omgivelsene med en forkledning på, eller bruke fokus for å skjule fjeset sitt når man går forbi en med samme kostyme som prøver å kjenne meg igjen. Dessverre er det for få store og åpne områder man kan utforske i kostymer, spillets mer lineære natur stikker kjepper i hjulene for viljen til å rekognosere og utforske.

Spekulativt oppgulp

I Hitman: Absolution har IO Interactive skapt en pill råtten verden. En verden befolket av motbydelige skurker og korrupte politimenn. Persongalleriet virker som det er hentet rett fra forkastet-bunken til Quentin Tarantino, og de ulike karakterene forsøker å overgå hverandre i psykotisk, skitten og sær oppførsel. Men de ender opp endimensjonale og grunne, uten noen formildende karaktertrekk som gjør at man fort driter i både figurene og historien.

Handlingen kretser rundt Agent 47, som etter å ha drept en tidligere kompanjong fra byrået beslutter seg for å ta seg av en ung jente kompanjongen hadde kidnappet fra byrået. Dermed befinner han seg midt i en intrige der kriminelle karteller, politiet og byrået alle er på jakt etter ham. Det er ingen minneverdig historie, og filmsekvensene prøver litt for hardt å være kule og provoserende. Tidligere Hitman-historier har vært like surrete, men enklere å ignorere. Hitman: Absolution tar seg selv litt for seriøst, noe som vekker reaksjoner i meg.

Kvinnesynet i Hitman: Absolution provoserer meg, for eksempel. Horer, strippere, SM-dominatriser med gigantiske pupper og leiemorder-nonner i lakk og lær utgjør brorparten av de kvinnelige figurene man møter på. Som en motpol finner vi Victoria, den unge og uskyldige jenta i skolepikeuniform som Agent 47 skal beskytte. Her står fetisjer og seksualisering i kø, iblandet voldsomme drap. Det er en ganske usmakelig kombo.

I motsetning til Hotline Miami – som også har ekstrem grafisk vold – fremstår fokuset på sex og vold i Hitman: Absolution som entydig spekulativt. Det er guffent og uten substans. Den bekmørke humoren fra tidligere Hitman-spill er ikke lenger like markant. Spillet tar seg selv mer seriøst enn før, og derfor er det også vanskeligere å svelge volden og de seksuelle undertonene.

Hitman: Absolution kunne hatt en substans som forsvarte det spekulative. Det er elementer av Taxi Driver å spore her: vigilanten som rydder opp i et gjennomkorrupt og skittent samfunn gått av hengslene. Det provoserende kvinnesynet, de ekle bikarakterene og det komplette fraværet av samfunnsmoral kunne vært en ramme rundt et større bilde, men i stedet er jeg aldri i tvil om at spillet er laget av likeglade unge menn for andre likeglade unge menn som vil kose seg med en hyggelig blanding av lystmord, pupper og sexfantasier.

Fattig

Men la oss ikke spore helt av i en moralsk debatt her. Selv uten den tåpelige historien og det forkvaklede kvinnesynet sliter Hitman: Absolution med å hevde seg blandt sine konkurrenter. Det er et kjedelig snikespill fordi Agent 47 ikke har ferdigheter, utstyr og evner som lar ham leke nok med omgivelsene sine. Det er et spill som haler ut lengden på spillet med en eviglang omgang gjemsel via nivåer der alt du skal gjøre er å finne utgangen. Det baserer seg på prøv-og-feil-mekanikker som frustrerer mer enn de gleder.

Spillets mest nyskapende modus, Contracts, lar deg gjenbesøke nivåer og skape dine egne leiemorderkontrakter som man så kan utfordre venner med. Her skraper faktisk spillet på overflaten av noe som er mer spennende enn historiedelen, men det kunne med fordel vært enda flere muligheter til å manipulere og skape sine egne nivåer. På den annen side ville jo en slik frihet fort blitt et ramaskrik om noen plutselig satte seg fore å lage Utøya-lignende kontrakter, så her balanserer IO Interactive på nok en tynn grense.

Hitman: Absolution skuffer. Fra å være en bekmørk og amoralsk leiemordersimulator med humor og finesse, har det blitt en utdatert dinosaur av et snikespill som tar seg selv for seriøst. En fantastisk teknisk prestasjon med noen svært minneverdige enkeltscener er ikke nok til å holde på interessen. Skal du velge deg ett voldelig leiemorderspill i høst bør valget stå mellom Assassin’s Creed III, Dishonored eller Hotline Miami. Tre veldig ulike spill, men alle med langt mer substans enn Hitman: Absolution.

Se flere bilder fra Hitman: Absolution på neste side.

Hitman: Absolution er utviklet av IO Interactive og utgis av Square Enix. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3 og PC 20. november.