Som en marakas, men bedre
0

Som en marakas, men bedre

nov 30 Anders Lønning  

De som kjenner meg personlig vil kanskje ikke tro meg, men jeg har en fortid som mesterdanser. På leirskole i sjuende klasse ble jeg nemlig kåret til diskokonge. Jeg vant én (1) stykk Stratos for min upåklagelig koreograferte innsats – en bragd jeg lever på enda. Dansen min var dog ikke rytmisk så mye som en veritabel virvel av føtter som kun akkompagnert av musikk beveget seg i et svært høyt tempo. Med andre ord ser du meg ikke på scenen i operaen med det første, min ene meritt til tross.

 

Likevel har jeg lært rytmesansen min å kjenne på godt og vondt de siste årene, dette gjennom en fantastisk, men tragisk lite kjent spillserie lansert under tittelen Rhythm Paradise i europeiske trakter. Seriens seneste installasjon, Megamix til 3DS, er ikke bare det beste hittil i serien; det er også et av de beste rytmespillene du kan få hendene dine på.

I motsetning til de fleste andre spill i sjangrene musikk eller rytmisk action, krever ikke Rhythm Paradise-spillene at du trykker på åtte ulike knapper i et forrykkende tempo i den rekkefølgen de manifesterer seg på skjermen. I stedet trykker du på kun én eller to knapper for å løse bisarre oppgaver som å sparke unna fotballer så de ikke forstyrrer daten din, eller for å spille badminton med ei katt i fly 20 000 fot over bakken. Vanskelighetsgraden kommer av genuint komplekse rytmer, eller krav om å holde takten presist over lengre tid. Resultatet er et spill som ikke bare er fengende og gøy å komme inn i, men som også faktisk forbedrer rytmesansen din etter hvert som du spiller.

 

Megamix er dessuten et enklere spill å komme inn i enn tidligere titler i serien. Da jeg først startet opp var jeg bekymret fordi de første brettene virket svært enkle, men jeg innså snart at dette nok er et bevisst valg for å gi nye spillere en vennligere introduksjon. Jeg kan selv huske et hardt første møte med DS-versjonen, som nesten gjorde at jeg ga opp allerede på andre nivå. Heldigvis var spillet fargerikt og originalt nok til at jeg fortsatte å kjempe meg gjennom det, og jeg har i dag en nærmest guddommelig rytmesans. Til tross for dette nivået av taktfasthet jeg har opparbeidet meg, ser jeg verdien av at denne noe mildere opptrappingen kanskje kan gjøre spillet mer tilgjengelig for nye fans å få samme fanatiske forhold til serien som det jeg har.

 

Og det er ikke uten grunn at jeg er hodestups forelsket i denne serien. Rhythm Paradise er nemlig et absurdgalleri uten like, og Megamix er enda mer spinn gæren enn noen av forløperne. Denne installasjonen blander nemlig låter fra samtlige spill i serien fra GBA, DS og Wii, i tillegg til å by på en god del nye brett. Spillet har en historiemodus hvor du skal hjelpe den lille rosa bamsen Tibby med å komme seg hjem til himmelen. Å si at plottet er like tynt som kakaoen på den kjipe kafeteriaen ved jernbanestasjonen ville ikke vært nokså passende, men om du setter deg ned med dette i spillet for å få en rørende litterær opplevelse har du nok gjort noe feil et sted uansett. Dette er et spill i all hovedsak ment som et spill, og med tanke på at de deler felles opphav på utviklingsbenken er det ikke en dårlig sammenligning å kalle det en musikalsk versjon av WarioWare.

 

Takket være denne brede katalogen sydd sammen av det beste fra sine forgjengere, er spillet friskt og variert. I det ene øyeblikket spiller du som en wrestler som må svare på spørsmål og posere under en pressekonferanse. I det neste kontrollerer du en robotisk tangopartner, før du så får i oppgave å (i takt med musikken) nappe uønsket skjeggvekst fra en sekk med nyplukket løk. Det er absurd, uforutsigbart og, på sin egen sære måte, nesten vakkert. I sin surrealisme minner det nesten om en 21.-århundrets Dalì-kreasjon, gjort interaktiv og satt til musikk.

 

Selvfølgelig hjelper det jo også at musikken i seg selv er både variert og fengende. Vi går fra frekk hip-hop til noe røffere gitarriff, via behagelig brasiliansk bossa før vi selvfølgelig ender opp med skikkelig cheesy japansk rock sunget på tvilsom engelsk. Sangene, og dermed også brettene, varer for det meste i circa et par minutter. Denne hendige innpakningen betyr (1) at det alltid er fristende å spille bare ett spill til, samtidig som det (2) er perfekt å spille med hodetelefoner når du pendler på buss eller tog. Perfekt, med unntak av at blir sittende å digge i takt med musikken som en annen gjøk, med et teit glis plassert nederst på fjeset. I tillegg må du belage deg på å ha medpassasjerers nysgjerrige blikk hengende over skuldra de mens de forsøker å forstå akkurat hva dette festlige spetakkelet du har tatt med ombord egentlig er.

I disse europeiske breddegrader er det ingen bedre Nintendo-relatert hemmelighet enn Rhythm Paradise-spillene (kanskje med unntak av faktiske detaljer rundt den kommende Switch-konsollen). Det er dog ingen tvil: spillet passer for alle individer med enten sjel eller en sans for musikk, humor og surrealisme. Litt på samme måte som da jeg var en tolvårgammel nykronet diskokonge gir spillet meg pur rytmebasert glede. Rhythm Paradise er den perfekte medisin mot et hvert rykk i dansefoten.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill i et tiår nå, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.