– Jeg høres kanskje veldig fornøyd ut, men det er fordi programmererne har gjort dette til standardstemmen min. Jeg er egentlig ganske så deprimert!, jubler den vimsete roboten CL4P-TP, Claptrap blant “venner”, og setter tonen for mitt høyst etterlengtede gjensyn med planeten Pandora. Og det er godt å være tilbake.

Den perfekte oppfølger

For Borderlands 2 er, som en oppfølger skal være, større, penere og bedre. Like greit å få det ut av veien med en gang. Mens jeg regner meg selv som stor fan av forgjengeren – jeg har sikkert 100 timer i spillet til sammen – var det først i tilleggspakkene at spillet begynte å skinne skikkelig. Men noen sekserterning fortjente det ikke. Denne gangen har imidlertid Gearbox brettet opp ermene.

Det første jeg tenker på når det kommer til Borderlands, er våpen. Tusenvis av automatisk genererte kombinasjoner av egenskaper er satt sammen, og delt opp i fargekoder vi kjenner fra nettrollespillverdenen. Fargekoder som faktisk betyr noe denne gangen – lilla er stort sett bedre enn blått. Grønt er for nybegynnere. Og de forskjellige egenskapene de kan ha – syre, eksplosjoner, ild eller elektrisitet – har nå betraktelig større innflytelse på utfallet av kampene. Å planlegge godt, og vite hva fienden man skal møte er svakest mot, har alt å si. Og det er slik det burde være.

Balansert

Den største svakheten i eneren var hvor raskt man ble for kraftig, og jeg spilte gjennom halve spillet uten særlig motstand. Denne gangen skaleres alt etter hvilket nivå jeg er på, både fiender og utstyr de slipper. Uansett hvor gammelt oppdraget jeg er på er, vet jeg at det kommer til å lønne seg på erfaringspoeng. Det blir aldri lett, og rekker aldri å bli kjedelig før en ny og utfordrende fiendetype dukker opp, som krever at jeg legger opp nye taktikker.

Klassene er også oppdatert litt, men funksjonen er stort sett det samme. Etter å ha prøvd ut de forskjellige noen nivåer, falt valget på Siren, som nå har en fantastisk ny egenskap som lar meg holde fiender i lufta mens jeg plaffer løs på dem. Og med noen poeng fordelt i talenttreet mitt, gir det meg og lagkameratene mine liv samtidig. Det er for øvrig nesten umulig å velge “feil” mellom de tre retningene man kan gå i talentoppbyggingen, alle er forbløffende kraftige og kreative, uten at det utbalanserer spillet.

Og når du ikke fokuserer på trophies eller achievements, kan du gjøre egne utfordringer i et eget såkalt Badass-system. Går du opp i Badass-rank, blir du belønnet med valgfrie oppgraderinger av egenskapene dine. Og det aller beste? Disse oppgraderingene gjelder for alle figurene dine, også de du ikke har laget ennå.

Flokkmentalitet

Spiller du Borderlands 2 alene, går du glipp av mye av moroa. Samarbeidsdelen for opp til fire spillere er bedre enn noensinne, og denne gangen er det mulig for sterkere spillere å gjøre oppdrag om igjen, noe som manglet i forgjengeren. Jeg savner imidlertid muligheten til å midlertidig “hente” en annen spiller til mitt nivå, så vi kan utrette like mye skade når vi gjør oppdrag sammen, uavhengig av hvor mye vi har spilt spillet.

Som ivrig nettrollespiller, skulle jeg også sett litt flere muligheter til å lage virkelig sammensatte lag. En tank, en helbreder og to som fokuserer på skade. Det vil si, det går an å lage det, men det er egentlig aldri særlig bruk for denne dynamikken. Man satser stort sett på å maksimere skade, og på at alle til en viss grad klarer å holde seg selv i live. Mulighet for eget talentoppsett for samarbeidsspilling og egne områder som krevde en viss oppbygging av laget hadde vært fantastisk. Gratis tips til tilleggspakke, Gearbox. Slit det med helsa.

Fargerikt og variert

Men nå er jeg tom for motargumenter. Husker du at jeg innledningsvis sa atBorderlands 2 er den perfekte oppfølger? La oss begynne med det visuelle. I tillegg til en markant forbedring av funksjonaliten i våpnene, er designet virkelig rosinen i pølsa. Hvert våpen har forskjellige ladegrep og animasjoner, og man kan gjenkjenne både fabrikant og spesialegenskap mens det ennå ligger på bakken. Nyttig. Men det er ingen ting i forhold til det nye Pandora.

Verdenen er ikke lenger en litt kjedelig blanding av grått, gult og brunt, noe jeg avskyr. Man starter ut i isødet, og får i tur og orden manøvrere seg gjennom all verdens forskjellige landskap, klimaer, faunaer og konstruksjoner. Men alt føles likevel så veldig Borderlands. Flere av inneområdene er utsmykket med enormt bestialske voldskonstruksjoner, ikke ulikt de vi kjenner fra Bioshock-spillene. Og det er aldri tvil om alvoret i handlingen. Men det er umulig å ikke smile samtidig. Eller, nærmere sagt, le seg i hjel.

LOL

For humoren, humoren! Var det noe som bandt sammen det løse gameplayet i det første spillet, var det humoren. Og Borderlands 2 topper det på alle punkter. Det tok meg omtrent ett minutt før jeg lo høyt, og det gjentok seg gjevnlig hele veien. Hver bidige beskrivelse, oppdragstekst, kommentar og instruksjon er morsom. Alt! Jeg må tilbake til 90-tallets eventyrspill fra Lucasarts for å finne tilsvarende humornivå. 

Oppdragene varieres konstant, og selv om noen av dem blir litt vel nettrollespill til tider, henter de seg inn ved at man har en hysterisk morsom kontekst å sette oppgavene i. Og persongalleriet, som var fantastisk også i eneren, grenser til det geniale. Hver bidige figur som dukker opp, har en særegen og imponerende gjennomført bakgrunnshistorie og personlighet, toppet av et latterlig bra stemmeskuespill. Og det vakler aldri. Toppnivå.

Girskifte

Men jeg har spart det beste til slutt. For akkurat da spillet begynner å flate ut, og jeg føler at jeg har sett de fleste fiendene, besøkt de fleste områdene og begynner å toppe utvalget utstyr, skifter Borderlands 2 gir! Plutselig åpner det seg et vell av nye oppdrag av overveldende variasjon, fiendebildet forandres totalt, nye områder dukker opp, og historien endrer karakter.

Følelsen av å nærme seg slutten er plutselig glemt, og det går opp for meg hvor mye som er igjen å utforske før jeg i det hele tatt kan begynne å tenke på slutten. Det er som om den første tilleggspakken allerede har kommet. Og den andre. Og det var nøyaktig her jeg bestemmer meg for at dette er en sekser.

Wub wub wub wub DROP!

Borderlands 2 byr på en unik kombinasjon av rollespill, action, samarbeid og eventyr, bundet sammen av en forbløffende spennende og sentral historie, et fantastisk rollegalleri og visuelle godbiter rundt hvert bidige hjørne. Det er ikke spart på noe, og jeg er oppriktig bekymret for hvor mange døgn som skal tilbringes på Pandora før alt er gjennomgått. Og jeg forstår endelig hva Gearbox mente da de lovde 96,5% mer wub wub. 

Se trailer

Borderlands 2 er utviklet av Gearbox Software og utgis av 2K Games for Xbox 360, Playstation 3 og PC. Spillet lanseres 21. september.