I den nord-amerikanske villmarken, blant bratte fjell og dype innsjøer, møter vi Alan Wake. En verdenskjent skrekkforfatter med et et alvorlig tilfelle av skrivesperre og egosentriske fakter. Redningen for både forfatteren og ekteskapet hans skal være en romantiske tur til utkanten av den tilsynelatende sjarmerende lille landsbyen Bright Falls.

Hitchcock + David Lynch

Langt vekk fra storbyens kjas og mas og slitsomme forlagsagenter ser Alan fram til litt hyttekos med sin kjære kone Alice. Men lite vet herr og fru Wake at mørke krefter hviler over bygda, og før ekteparet rekker å tenne opp peisen og dra frem Trivial Pursuit forsvinner Alice under mystiske omstendigheter. Et psykotisk thriller-drama er i gang.

For å finne igjen hans kjære kone og oppdage Bright Falls mørke hemmeligheter inntar vi i rollen som Alan Wake. Som en herlig blanding av hva Hitchcock og David Lynch har gitt oss på filmlerretet utsettes vi for en rekke surrealistiske situasjoner og ut av oss sjæl-opplevelser. Stemmeskuespillet er av ypperste klasse, og selv med sine tydelige filmreferanser er historien original og underholdende. Men etter noen spennende timer opplever jeg at plottet sliter med å hente seg inn.

TV-serie

Når det er sagt, skal det sies at «Alan Wake»  uten tvil har som mål å forvirre. Og som et smart hjelpemiddel får vi ved starten av hvert kapittel et tilbakeblikk på de siste og viktigste hendelsene i velkjent TV-seriestil.

Men selv med en treffende fortellerteknikk, som jeg forøvrig håper flere vil følge, er en hvis grad av overrasket skuffelse til stede når en god forklaring på mysteriet man forsøker å nøste opp uteblir. Forhåpentligvis vil kommende nedlastbart innhold gi svar og kaste nytt lys over historien.

Uansett er det mye jeg liker ved «Alan Wake», og det er spesielt rundt spillets visuelle sider. Etter hele fem år i produksjon er sluttproduktet uten tvil det mest imponerende eksempelet jeg har sett på virtuell villmark og landsby. Vakker natur og idyllisk bygdeliv på dagtid endres dynamisk til et mareritt fra helvete om natten. Hele veien gjennom sørger riktig bruk av lys og tåke for å gi spillet en ubehagelig stemning, og idet jeg hører melankolske toner fra Nick Cave er det nesten så jeg tror jeg sitter og ser på en helt ny sesong av «Twin Peaks».

Kampfokus

På vår ferd gjennom Bright Falls vil skillet mellom virkelighet og fantasi viskes ut, og for vår helt virker det som et total mørkelagt paranoia der man ikke lenger vet hvem han kan stole på. Midt i all denne galskapen er «Alan Wake» i bunn og grunn et ganske simpelt actionspill med et svært atmosfærisk bakteppe. I mye av spillet rusler vi rundt i mørke lineære skogsområder, på vei mot redningen i form av et opplyst hus noen kilometer unna. Med jevne mellomrom dukker det opp fiender som må bekjempes, fiender som er omsvøpet i mørke som vi må brenne  vekk med lommelykten, før et velplassert haglskudd uskadeliggjør dem for godt. Det er en god kampdynamikk, og kampene blir sjeldent kjedelige, selv om det er mange av de i løpet av spillet.

Foruten enkelte klønete stunder bak rattet på biler, sitter kontrollsystem og fysikken i «Alan Wake» som et skudd. Når jeg blir omringet av sinnssyke bønder med motorsag og gravemaskiner, kan jeg bruke nødbluss og Alan raske reaksjonsevne til å få kontroll på situasjonen eller flykte til nærmeste gatelys. Fri fra mørkets farer må jeg så vurdere om jeg har baller nok til å fortsette utover natten.

«Alan Wake» er et spill som innfrir på nesten alle punkter og ga meg de samme følelsene av nysgjerrig frykt jeg fikk av «Silent Hill» på gutterommet i 1999. Ja, historien henger ikke helt på greip etter hvert, men resten er en fryktinngytende villmarksopplevelse for deg som tør å sove med lyset av om natten.

«Alan Wake» er utviklet av Remedy og gis ut av Microsoft. Spillet er eksklusivt til Xbox 360 og lanseres 14. mai.