Streets of Rage 4 – Konge på haugen
0

Streets of Rage 4 – Konge på haugen

mai 06 Anders Lønning  

Det er få serier i SEGA’s katalog fra det tidlige 90-tall jeg er mindre kjent med enn jeg er Streets of Rage, men selv som utenforstående er jeg fult klar over dens viktighet. Beat-em up sjangeren hadde på dette tidspunktet lenge vært skikkelig i vinden i arkadehaller og for selskapet som ønsket å selge en konsoll som de lovet skulle levere «opplevelsen fra arkaden hjemme i stua», var et skikkelig bra Beat’em Up spill et absolutt must, spesielt ettersom arkadespillet Final Fight fra Capcom var i ferd med å bli lansert på Sega Mega Drive’s argeste rival, Super Nintendo.

Det er ingen utpreget ting jeg kan sette fingeren på som forklarer hvorfor jeg ikke falt for Streets of Rage når jeg først fikk prøvd det en gang rundt midten av 90-tallet. Det var nok bare det at jeg i stedet hadde blitt introdusert til Beat’em up sjangeren gjennom mer slitne arkadeporter som Altered Beast og Golden Axe, og heller lagt min elsk på Konami’s mer lettbeinte Teenage Mutant Ninja Turtles: Huperstone Heist. At sistnevnte lot meg og mine venner spille som våre aller største helter på den tiden har selvfølgelig også bidratt til at det har vært denne varianten jeg har endt opp med å foretrekke.

Bygningene i bakgrunnen gir meg heftige Turtles in Time vibber. og jeg liker at bossene i stor grad bare er vanlige mennesker

Men selv ikke ved gjentatte nyutgivelser av Streets of Rage spillene har jeg latt meg fenge. Musikken til Yuzo Koshiro og Motohiro Kawashima har alltid vært en høyder, men selve spillene har for meg alltid føltes for stivt og vanskelighetsgraden for utilgivelig for min del. Streets of Rage spillene på Mega Drive var stolte over sammenligningene med spill man fant i arkaden på denne tiden, og vanskelighetsgraden reflekterer dette i aller høyeste grad. Men når jeg så at folkene bak den fantastiske nyversjonen av Wonder Boy 3: The Dragon’s Trap hadde gått i gang med utviklingen av Streets of Rage 4 visste jeg med en gang at dette var noe jeg måtte få med meg.

Og ganske så riktig, utvikler Lizardcube leverer med Streets of Rage 4 en av de beste beat-em up spillene jeg noen gang har spilt.

Det er så mye å positivt å si om dette spillet at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne, men for ordens skyld vil jeg starte ved å hylle det visuelle. Her er Streets of Rage 4 i en klasse for seg, selv blant andre imponerende 2D titler som er utstyrt med lignenede retro-aktig uttrykt. Den klassiske pikselerte stilen serien har vært kjent for har måtte vike for en en håndtegnet stil som rett og slett oser av personlighet. Hvert eneste stillbilde av Streets of Rage 4 er et kunstverk i og for seg selv, og det er mye takket være alle detaljene som har gått inn i alt fra designet på omgivelsene, figurene og alle de unike animasjonene som får alt dette til å smelte sammen.

Pixel grafikken fra tidligere spill i serien er byttert ut med en mer tegneserieaktig en. Men kom ikke her å si at du ikke visste hvilken serie dette hørte sammen med ved første øyekast

Oppskriften bak Streets of Rage 4 er mer eller mindre den samme som den alltid har vært for serien. Du spiller som en karakter som må ta seg gjennom lineære nivåer ved å banke opp pøbler på din vei mot bossen. Spilleren kan benytte seg av karakterspesifikke standardangrep, spesialangrep, en grapple som kan bryte opp fiendens blokkering og et superangrep. Spillerne kan også plukke opp eller ta fiendenes våpen fra dem, som igjen kan enten brukes eller kastes mot fiendene spilleren møter på sin vei.

Mange smarte grep har blitt tatt for å samtidig minne spilleren om hva som gjorde de beste spillene i Beat’em up sjangeren så god til å begynne med, men også for å modernisere den. Ta en så enkel ting som det å bruke spesialangrepene. Her ofrer spilleren en liten del av helsen sin for et kraftigere angrep, men har også muligheten til å vinne det de ofrer tilbake hvis de klarer å unngå å bli slått før man har fått inn noen slags selv. Her blir altså spesialangrepet som raskt kunne ha blitt en krykke spilleren brukte bare til å rydde skjermen med når det viste seg nødvendig, gjort om til mer som et risk/reward system som belønner planlegging og presis bruk. Ikke helt ulikt helsesystemet fra Bloodborne.

Et annet slikt risk/reward system Streets of Rage tilbyr er hvordan spillet ikke er redd for å tilby spilleren hjelp underveis hvis ting blir for vanskelig. Flere liv og spesialangrep kan nemlig tilegnes allerede fra starten av hvert nivå, men dette går på bekostning av spillerens endelige karakter og opptjente poeng ved slutten av hvert nivå. Poengene man blir gitt på slutten av hvert nivå akkumuleres i en såkallet “Lifetime” pott hvor ekstra innhold og noen av de 17(!!) spillbare karakteren kan låses opp

Hver av de fire karakterene spilleren starter med har helt forskjellige angrep, styrker og svakheter. Noen er raskere enn andre, noen tåler mer juling, mens andre er mer balanserte. Det er stor dybde i kombinasjonsangrepene spilleren kan benytte seg av, og sett bort fra en ganske enkel introduksjon, er den beste bruken av hver karakter noe spilleren må føle seg frem til selv. Mellom hvert oppdrag, eller hvert nye forsøk, kan spilleren fritt bytte mellom karakterene etter eget ønske, og siden det ikke er knyttet noen progresjon til karakterene som låser deg ute av innhold er det lett å eksperimentere.

En av de beste nyvinningene for sjangeren som dukker opp i Streets of Rage 4 er hvordan enden på skjermen fungerer som en vegg man kan sprette fiendene mot for å holde en kombinasjon gående. Dette høres gjerne ut som noe veldig lite i det store å hele, men alle som har spilt en 90 talls Beat’em Up vet hvor trasig det er å slå en fiende ut av skjermen, for så å slå mot løse luften frem til fiendene bestemmer seg for å vandre inn på skjermen igjen. Ettersom kombinasjonene i Streets of Rage 4 flettes så sømløst sammen, er dette til stor hjelp for å holde flyten gående selv om spilleren er av typen som button-masher

Hva er vel en Beat’em up uten litt Elevator Action. Pass deg for vinduene

Det har kommet og gått mange Beat’em up spill over årene som jeg prøvde å la meg fenge av men som jeg kom fra skuffet, eksempelvis Double Dragon Neon og Mother Russia Bleeds for å nevne noen, og når jeg først satt meg ned for å spille Streets of Rage 4, et spill i en serie jeg som nevnt hadde liten og dårlig kjennskap til, satt jeg igjen med samme følelse som jeg gjorde da jeg spilte originalene på Mega Drive.

 

Det hele føltes for stivt og vanskelig ut, og jeg hadde ikke nubbens til å komme meg igjennom en tredjedel av nivået på et liv en gang. Men sakte men sikkert, etterhvert som jeg gav meg selv over til spillet følte jeg at jeg ble bedre og bedre, og i likhet med det forrige spillet utvikler Lizardcube og utgiver Dotemu gikk sammen for å lage, Wonder Boy 3: The Dragons Trap, etterlot opplevelsen meg nostalgisk for en serie jeg egentlig ikke hadde noe særlig forhold til.  Det er her Streets of Rage ender opp med å imponere meg som mest. 

I likhet med Sonic Mania merker man at folkene bak dette spillet har stor kjærlighet til serien de nå lager et spill i. Tidvis kommer dette nesten litt i veien for spillet de prøver å lage, med at har prøvd å dytte nesten for mye innhold inn i spillet. Jeg kan godt se for meg at noen syntes at spillet er for langt og at dette merkes på fiende variasjonen, men for min del er nivåene sånn omtrent passe lange, og selv om spillet, når sant skal sies, resirkulerer en del fiendetyper mot slutten, følte jeg at det hele tiden bød på en eller annen vri som holdt meg engasjert, enten det var nye farer og elementer i omgivelsene, eller interessante fiendetyper som dukket opp.

Og til syvende og sist er det selve slåssingen og hvor god den føles jeg er der for, og nettopp der er Streets of Rage 4 kongen på haugen.

 

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.