ARMS er følelsen av Nintendo, destillert. Fargerike karakterer, energisk lydspor og mekanikker det er lett å plukke opp. Da den Kyotobaserte giganten i 2015 lanserte Splatoon viste det seg å være et spill som tilgjengeliggjorde nettbaserte flerspillerskytespill for et bredere publikum, samtidig som det hadde nok kjøtt på beina til å samtidig fengsle kjernespillerne. På mange måter virker det som om ARMS forsøker å gjøre det samme for fightingspillsjangeren, men er dette et like vellykket prosjekt?

Allerede fra første øyekast skiller ARMS seg ut fra mengden. Karaktergalleriets arme riddere ser ut som helter fra tegnefilmene man kunne få med seg på lørdagsmorgenene på 90-tallet, og de elastiske armene er et blikkfang i seg selv, der de elegant strekker seg over banen for å gi motstanderen et klask på kinnet. Inntil videre er det dog en relativt liten armada å spille som; kun ti spillbare håndlangere er tilgjengelige ved lansering, og selv om flere helter skal komme i gratisoppdateringer etter hvert, utgjør ikke utvalget akkurat noen enorm armé.

Mer kontroversielt kan dog spørsmålet om kontrolloppsett være. Nintendo har nemlig vært standhaftig i å reklamere for bevegelseskontrollene i ARMS, hvor man har én Joy-Con i hver hånd i hva de kaller «The Thumbs-up Grip». Her holder man kontrollene stående på sida, og selv om man ikke helt vet hvor man finner knappene til å begynne med, tar det ikke altfor lang tid å bli vant med. Bevegelseskontrollene er presise nok til å forstå forskjellen på når du tilter kontrollene for å bevege deg rundt på brettet, og når du langer ut labben for å levere et slag. Du har til og med muligheten til å vri på kontrolleren midt i et slag, for å skru slaget til sida og forhåpentligvis øke treffsikkerheten.

Selv om jeg forstår appellen i bevegelseskontrollene, må jeg dog innrømme at jeg likevel foretrekker de mer tradisjonelle navigasjonsverktøyene i et mer klassisk kontrolleroppsett. Jeg spiller mye på Switchen enten i full offentlighet eller henslengt på sofaen, og i disse situasjonene passer det meg bedre å slåss kun ved hjelp av noen enkle, subtile knappetrykk.

I stedet for lange lister med movesets og teknikker å memorere og øve inn, har karakterene i ARMS alle mer eller mindre de samme manøvrene å forholde seg til. Man kan angripe med enten venstre eller høyre hånd, eller man kan sende begge lanker foran seg i full symmetri for å gjøre et kast eller en suplex i varierende brutalitetsgrad. For å forsvare seg kan du enten dukke unna eller blokke – begge lader også opp det neste slaget du langer ut. Til slutt har man også et spesialangrep, hvor man enten skal veive så mye man kan med kontrollene eller trykke vilt på A- og B-knappene for å pepre motstanderen med knyttnever (med bevegelseskontrollene får man dog vonde flashbacks til Wii Sports-versjonen av boksing).

Systemet er dermed lett å plukke opp og forstå, og selv om alle karakterene fungerer på samme måte, er det noe dybde å finne i at alle heltene har to unike egenskaper hver. Den atletiske popstjerna Ribbon Girl kan dobbelthoppe, den forhistoriske familiefaren Master Mummy healer seg selv når han blokkerer mens ungjenta Mechanica er pilot i en hjemmesnekra mech som kan levitere ved hjelp av den innebygde jetpacken. Før hver runde kan du også velge hvilke hender du skal ha montert fast på enden av armene dine, hvor disse også har ulike egenskaper. Velger du for eksempel en boomerang og endragekanon, vil du ha et angrep som skrur seg veldig, og et som skyter en laserstråle fra avstand.

Samtidig som det er nok til å sørge for at karakterene føles forskjellig fra hverandre, er det ikke helt nok til å skape et dyp og spennende metasystem. Når alt kommer til alt kommer det mer eller mindre på det samme hvem du spiller som; alternativene dine vil fortsatt være å enten angripe fra venstre, høyre eller å gjøre et kast som ikke kan blokkeres. Det er fremdeles gøy, men det er vanskelig å overse at spillet eksisterer innenfor noen nokså overfladiske rammer.

I tillegg til en «Grand Prix»-modus som fyller funksjonen arkademodusen vanligvis gjør i fightingspill, og den selvsagte versusmodusen som lar deg spille med en venn i samme rom, finner vi også en rekke mer unike moduser. «Hoops» emulerer basketball, om det kun var to spillere på banen som med sine fem meter lange armer forsøkte å få motstanderen til å gjennom kurven, som en kreativ erstatning for en ball. «V-ball» er et forsøk på mer tradisjonell idrett, og byr på volleyball med ei bombe gjemt i ballen. Bombe eksploderer enten når den treffer bakken eller en forhåndsbestemt timer går ut, og du får poeng om dette skjer på motstanderens banehalvdel. Videre finner vi også «Skillshot», som ber deg om å treffe blinker for å trene treffsikkerheten din.

Disse modusene er gøyale som noe kortere affærer enn de normale kampene, og fungerer mer som en pustepause enn noe annet. Om du går lei av Grand Prix anbefaler jeg derfor at du heller løfter øynene og tar høyere mål i sikte; bli verdens beste ARMS-spiller ved å spille online. For nettbasert spill har du to valg. Velger du «Party Match» sender spillet deg til en lobby med andre spillere, og dere blir satt sammen i ulike grupper for å spille ulike moduser sammen. Om du derimot velger «Ranked Match» får du spille en standardkamp mot en tilfeldig motstander. For å spille denne modusen må du dog først klare Grand Prix på vanskelighetsgrad 4 eller over (noe jeg selvfølgelig har klart, ettersom jeg er både smart OG talentfull!).

Grand Prix-modusen sørger for at det er nok å pusle med om du kun spiller alene – på karaktervalgskjermen får du et trofé for hver karakter du har vunnet med, samt et for hver av de sju vanskelighetsgradene – men det er klart at det som i fightingspill flest er morsomst å spille mot andre. Heldigvis fungerer nettdelen godt, men om du har tilgang på hyggelige mennesker kan ARMS tilby noen potensielt hysteriske øyeblikk for deg og gjengen.

Som langvarig fightingspillfan forstår jeg nødvendigheten av et spill som enklere kan introdusere folk til sjangeren. Street Fighter, Tekken og lignende gigantserier i sjangeren er tekniske og innviklede til et punkt hvor du ikke forstår dybdene selv etter måneder med dedikasjon og altfor informative Youtubevideoer om emnet. ARMS er et godt valg for å lære deg noen av de mest grunnleggende prinsippene i sjangeren – om viktigheten av å lese motstanderen og reagere på det som skjer rundt deg. 

Til syvende og sist har det kanskje ikke så mye å si om ARMS har dybden som trengs for seriøse turneringer, eller om det har det som trengs til å bli en stor tilskuersport. Her har vi et spill som er gøy å leke med; et spill med energisk og umiddelbart ikonisk musikk; et spill som tør å være annerledes og bygge sin egen identitet. Kanskje er det også passende; et originalt og annerledes spill, til en original og annerledes konsoll.

Helt til slutt må jeg innrømme at jeg fremdeles ikke vet helt hvordan jeg skal konkurrere med de beste spillerne jeg møter online. Jeg vet faktisk ikke *kremt* mine arme råd.