Anmeldelsen er basert på den japanske versjonen av spillet.

Et nytt Super Smash Bros. er endelig et faktum igjen. Dette er en anledning som for en fan av Nintendo generelt og serien spesielt føles underlig høytidelig. Vi har fulgt Masahiro Sakurais daglige bildeoppdateringer på Miiverse i over et år og forventningene har vokst seg store, men dette er et spill som ikke bare innfrir, men som også beviser at Smash Bros. kan fungere like godt på håndholdt som på konsoll.

For de som kanskje ikke kjenner til Super Smash Bros.-serien, er dette et slåssespill hvor Nintendos mest elskede maskoter forsøker å dytte hverandre utfor en bane. Når man angriper motstanderen, går en individuell prosentverdi opp hos vedkommende, og jo høyere denne prosenten er, jo lettere er det å slå han eller henne ut av skjermen. Konseptet er enkelt, så hvem som helst kan delta, men bare de mest dedikerte vil mestre spillet fullt.

I et slåssespill som Smash Bros. er det viktig at kontrollene føles logiske og naturlige. Siden det denne gang er sluppet på håndholdt, og det for første gang i seriens historie, er det jo naturlig å vurdere hvor godt kontrollene fungerer, ettersom man ikke har gleden av å kunne bytte mellom ulike kontroller, slik som man kunne på Brawl til Wii. Heldigvis er ikke dette et problem, og det går svært fort å vende seg til de nye kontrollene og man er fort på vei gjennom Classic mode for femte gang uten at man lenger kan huske å noen gang ha bekymret seg for hvorvidt man ville være i stand til å kontrollere sin mest yndede maskot i samme grasiøse maner som før.

Av modus og velge mellom er det noen gamle slagere som igjen gjør en opptreden, slik som Classic og All-stars-modus samt en hel del nye modus. I Classic slåss man seg gjennom seks brett, hvor den siste er mot bosskarakteren Master Hand. Observante lesere vil sikkert notere seg at seks brett er en del færre enn tidligere, og disse leserne vil ha helt rett i dette. Denne endringen er dog ikke så dum, ettersom det gjør det lettere å slenge opp 3DSen for en kjapp omgang med Smash Bros. på farten, noe som jo er en del av det man ser mest etter i en håndholdt tittel. I All-stars er man derimot nødt til å slåss mot alle karakterene i spillet, og med mer enn femti karakterer kan dette ta noe lengre tid enn tidligere. Andre gamle kjenninger som Multi-man Brawl, hvor man må slå ut et stort antall lette karakterer, og Home-run Contest, hvor man skal slå en bag så langt som mulig, dukker også opp.

Blant de nye modusene finner vi både et Angry Birds-inspirert minispill hvor man skal slå ei bombe inn i tårn av blokker, og et annet hvor en skal slå i stykker kasser som faller fra toppen av skjermen. Av de nye modusene er det dog Smash Run som er den mest underholdende. Her samler man små ikoner som gir en økning i en spillers egenskaper, dette ved å slåss mot ulike fiender fra svært mange Nintendo-spill og man møter både mer kjente fiender som Goomba og Moblin fra Mario og Zelda, eller mer obskure kreaturer som for eksempel Bacura fra Namco-spillet Xevious eller Rhythm Spirits fra Rhythm Paradise-spillene. Etter tre minutter med frenetisk kamp mellom en selv og disse fiendene møter man de andre spillerne i kamp med egenskapstilskuddene i bakhånd. Det vil si at de som har gjort det godt i første del vil få større sjanse til å klare seg godt i finalen, men man er ikke sikret å vinne finalen likevel.

Online-delen er også kraftig forbedret, og selv om min plassering i Europa med en japansk 3DS har gjort det litt vanskelig for serverne å finne noen i nærheten å spille med, er det overraskende hvor godt det flyter, særlig etter Brawls noe lunkne online-funksjonalitet. Selvfølgelig, seks år har passert, og nettbasert spill kan kanskje forventes, men det er likevel svært tilfredsstillende å endelig kunne spille Smash Bros. mot andre mennesker over nett. 

Karakterene er mange og fabelaktig godt balanserte. De har denne gang klart å presse inn over femti spillbare karakterer, og det er ingen av disse som føles umulig å vinne med. Selvfølgelig er det ikke alle som passer min spillestil, og selv om enkelte kanskje foretrekker tunge karakterer som Ganondorf eller Charizard, liker jeg selv mye bedre å spille som lettere eller mer tekniske karakterer som Pit og Greninja. Det brede persongalleriet er derfor sydd til å passe så mange som mulig. En slags one-size-fit-all fra Nintendo, om man skal dra klesallegorien litt vel langt.

Det eneste å klage over når det kommer til karakterene er at antallet klonede karakterer ikke har gått ned siden sist. Jeg skal ikke avsløre hvilke som er med, men som ikke enda er offisielt annonsert (selv om dere alle sikkert vet det allerede, takket være Google og lignende ulumskheter), men jeg kan nevne at fire karakterer ligner i overkant mye på andre karakterer man kan velge. Samtidig har andre karakterer fått alternative figurer som velgbare kostymer, og Olimar kan eksempelvis transformere til Alph fra Pikmin 3. Hvorfor dette ikke kan gjøres med for eksempel Wolf eller Lucas, som ikke fikk være med videre fra Brawl, er ikke godt å si.

Utvalget av baner er variert, de er godt designede og representerer sine respektive serier på hensiktsmessige måter. Originaliteten noen av disse viser er forfriskende, og man går både inn i stua fra Nintendogs og på innsiden av en Game Boy i sine Nintendo-tematiserte slåsskamper. Likevel synes jeg kanskje det er litt få nye baner, og ganske mange brett er hentet tilbake fra Brawl eller Melee. Dette er forståelig, ettersom to versjoner med ulike baner er blitt utviklet samtidig, men jeg savner likevel litt flere nye slagmarker her. Samtidig har de inkludert muligheten til å spille alle banene som om de var Final Destination, det vil si med bare én plattform uten noen forstyrrende elementer fra banen sin side. For mer seriøse spillere er dette et flott tillegg, ettersom man da vil få større variasjon i banene, selv om man foretrekker et mer minimalistisk oppsett på banen.

Tempoet i spillet er denne gangen mye høyere enn før, og man henger ikke like mye igjen i lufta som man kanskje gjorde i Brawl. Mange vil nok være glad for dette, og det kan kanskje ligge an til at denne dobbelinstallasjonen i serien kan ta over for Melee som det viktigste spillet til bruk i turneringssammenheng, selv om jeg selvfølgelig ikke kan spå nøyaktig hva gjengen av hardbarka Melee-entusiaster vil mene om spillet.

Det som spiller en viktig rolle i dette høye tempoet, er det faktum at spillet kjører i 60fps, noe som på dagligtale vil si at det er pokkers så god flyt i bildet. En skulle kanskje tro at dette ville bety at grafikken ellers i spillet ville vært litt middelmådig, men den gang ei. 3DS’en har nemlig fått sine tekniske grenser dyttet langt over det en trodde skulle være mulig. Dette betyr i midlertid at en ikke kan åpne verken nettleseren eller Miiverse mens man spiller Smash Bros. på 3DS, rett og slett fordi konsollen trenger all kapasitet til å kjøre spillet. Selv Streetpass er skrudd av mens man spiller, noe som virkelig sier sitt, ettersom det er en av de mest brukte og unike funksjonene på konsollen.

På samme måte som Brawl i sin tid var som et museum til Nintendos historie kan det samme sies om det nye spillet. Trofeesamlingen er en viktig del av motivasjonen for å spille den dag i dag, og selv om det fir meg tar sabla lang tid å oversette mange av disse fra japansk til norsk, er det ofte interessante og nostalgiske biter med informasjon som kommer frem i teksten de kommer servert med. Trofeene i seg selv er vakkert modellert etter karakterene eller gjenstandene de portretterer, og de vekker minner tilbake til mange minneverdige spillopplevelser.

Musikken er også en viktig del av dette museumsintrykket, og den store variasjonen av prikkfritt utført musikk er ikke bare flott som bakgrunn til heseblesende neveutvekslinger, men også til å høre på når man lager mat eller jogger en tur langs elvebredden. Genistreken Nintendo har gjort denne gangen er å tillate 3DS’en å spille musikken mens konsollen ligger lukket i lomma. Det vil si at musikksamlinga er som en MP3-spiller i seg selv, noe som er den musikalske Nintendoentusiastens våteste drøm.

Super Smash Bros. er altså også til 3DS et vidunderlig stykke spill, og et spill det er umulig å ikke anbefale. Høyt tempo, balanserte karakterer og grensesprengende tekniske framsteg gjør dette til et slåssespill av de sjeldne, mens valget av karakterer, baner og musikk gjør det til et monument i Nintendos ære. Ja, Wii U-versjonen kommer snart, og jeg tror den vil føles mer storslagen, men det gjør ikke 3DS-versjonen mindre fullkommen. Smash Bros. på 3DS kunne ikke føltes mer passende.