Jeg husker godt da jeg så klipp fra Rainbow Six: Siege under E3, og det så dødsfett ut! Man kunne forsvare eller angripe,  skyte og sprenge istykker vegger og tak for å komme frem til motstanderen, samtidig som man kommuniserte med vennene sine om hvordan man skulle gå frem taktisk. Og sånn sett er jeg ikke skuffet, for Rainbow Six: Siege gir meg alt dette. Men det er andre sider ved spillet som dessverre trekker noen poeng fra totalen.

Spillet er nemlig ikke et spill man spiller alene, med mindre man går igjennom opplæringsdelen. Og med opplæringsdelen mener jeg enkeltspillersituasjonene. I denne modusen kan man låse opp 11 situasjoner, som går ut på akkurat det samme som flerspillerdelen, bare at man må spille det alene. Det minner mer om et kort, taktisk Call of Duty-oppdrag, hvor man er på et solooppdrag for å utrydde terroristene, redde gislet, eller desarmere bomben. Det høres kult ut, men man kan gjøre nøyaktig det samme med vennene sine i flerspillermodusen.

Hver situasjon går hovedsakelig ut på å samle erfaringspoeng og å klare ekstra utfordringer. Det er tre ekstrautfordringer per situasjon, og man får ekstra erfaringspoeng for å klare dem. I tillegg får man erfaringspoeng ved å putte markører på fienden, hodeskudd, ved å bruke andre hjelpemidler, eller ved å ta knekken på en fiende, selvsagt. På slutten av hvert oppdrag blir erfaringspoengene ramset opp, og brukes som et hvert annet nivåsystem. I tillegg til erfaringspoeng, får man også en egen valuta man kan bruke for å kjøpe, for eksempel, nye operatører til flerspillermodusen.

Og nå begynner vi å bevege oss dit moroa i Rainbow Six: Siege ligger. I flerspillermodusen. Man kan spille uformelle kamper, eller etterhvert låse opp rangerte kamper. Når man går inn i en kamp, velger man seg en operatør. Man begynner som rekrutt, uten noen spesielle evner, men som man kan tilpasse litt mer etter ønske. Etterhvert som man låser opp mer av spillets valuta, kan man som sagt låse opp andre operatører. Alle har hver sin spesielle egenskap, men til gjengjeld mindre tilpasningsalternativer.  Men det er her mye av det taktiske kommer inn.

Man bygger opp et lag av 4 til 5 operatører, og man kan kun være en type operatør per lag. Det betyr at alle lag vil ha forskjellige operatører per spiller. Her er det lurt å kommunisere med medspillerne for å bygge opp et lag som fungerer bra sammen, og hvordan det isåfall er lurt å gå frem. Man kan låse opp operatører med slegge som kan slå seg igjennom overflater, operatører som kan se etter livstegn igjennom vegger og tak, eller operatører som kan barikadere vegger og dører med ugjennomtrengelig materiale. Det er mange forskjellige kombinasjoner, med hele 20 opplåsbare operatører. 10 forsvarere og 10 angripere. Man kan bygge et skikkelig drømmelag sammen med kompisene sine, om man planlegger nøye nok.

Det er selvsagt mulig å spille uten venner og havne på et lag med tilfeldige folk, men man oppdager fort at det blir en helt annen flyt i spillet. Når man ikke får kommunisert med medspillerne sine, blir kampene mer tilfeldige, og det blir mye mer hver mann for seg selv. Det er gøy å spille sånn også i en periode, men spillet legger så opp til kommunikasjon at det blir en helt annen verden. Man ser godt forskjell på folk som spiller taktisk sammen, og lag som ikke kommuniserer.

Flerspillerdelen går ut på å forsvare eller å angripe. Forsvarer man, er det om å gjøre å holde fortet til tiden har gått ut, eller å utrydde angrepsstyrken. Er man angripere, må man redde gisselet, desarmere bomben, eller utrydde terroristene. Et ganske enkelt konsept som funker godt. Og det er som man så på E3, man kan sprenge opp vegger og gulv, skyte igjennom visse overflater, rappelere opp og ned vegger, eller kjøre små droner for å finne objektivet. Men er du på forsvarslaget, vil du gjerne armere alle dører og vegger, legge ut piggtråd og bomber for å forsvare deg best mulig.

Hver runde begynner med en forberedelsesperiode, hvor forsvarerne barrikaderer rommet og setter ut feller, og angriperne kjører de små dronene for å utforske banen og finne objektivet. Når tiden er ute, settes kampen i gang. Når runden er over, går man videre til neste runde hvor man bytter side. Angriperne skal forsvare og motsatt. Det første laget til å vinne tre runder, vinner totalt. Deretter blir man satt over til å spille mot et nytt lag, på nye baner. Spillet har en håndfull baner å velge imellom, men personlig har jeg ikke blitt lei noen av banene ennå. Du kommer til å møte spillere som kjenner banene ut og inn, men det er ikke til å unngå.

Til slutt har man en modus kalt “Terrorist Hunt”, eller Terrorist Jakt. Her går det hovedsakelig ut på å utrydde terroristene på en bane, og man kan spille solo eller slå seg sammen med venner. I motsetning til flerspillermodusen, spiller man mot datamaskinen istedet for motspillere.

Rainbow Six: Siege er et steintøft konsept, men som dessverre avhenger av for mange faktorer. Du vil helst spille med venner, for taktikk er et så stort element at spillet ikke blir helt optimalt uten.  Hovedproblemet med spillet er at det er for få moduser, og kanskje litt for lite variasjon. Man gjør i bunn og grunn det samme i hvert eneste oppdrag, og det er ikke det kuleste spillet å spille alene. Det hadde gjort seg med en modus som la mer opp til enspillermodus enn situasjonsmodusen, men til syvende og sist er ikke dette en tittel man kjøper for å spille alene. Ubisoft gir oss akkurat det de lovet, en taktisk flerspillertittel.

Dagens tips er: Skal du først skaffe deg Rainbow Six: Siege, så kjøp det sammen med 4-5 kompiser, så får du mest moro ut av spillet.