Tam og striglet panda
0

Tam og striglet panda

okt 16 Spill.no  

Vi har spilt World of Warcraft: Mists of Pandaria, og føler endelig at vi har nok erfaring med tilleggspakken til å gi en rettferdig karakter. Les anmeldelsen her!

Blank perle

De siste ti månedene har bydd på hele tre ferske nettrollespill, Star Wars: The Old Republic rett før jul, og The Secret World og Guild Wars 2 i sommermånedene. Som vanlig har alle blitt evaluert ut fra sitt potensial til å slå gamlefar selv, World of Warcraft, av tronen. Om det har vært målet eller ikke, kan vi uansett konstatere at ingen av dem har klart akkurat det.

Mange mener det er på tide med et generasjonsskifte, men på tross av – eller kanskje vi skal si på grunn av – sine snart åtte år på baken, er Blizzards megasuksess fremdeles urokkelig. Gjennom årene har de plukket opp konkurrentenes salgsargumenter og funksjoner fra populære add-ons. Og de har hatt tid til å gnikke og gnukke på innholdet til det skinner som solen. World of Warcraft er fremdeles det mest komplette nettrollespillet på markedet. Med tilleggspakken Mists of Pandaria, enda mer så.

Smørbrødliste

Mists of Pandaria inneholder alt man objektivt sett har lært seg å forvente fra Blizzards tilleggspakker: Nye nivåer, ni nye dungeons, tre raid, og en haug med nytt innhold i form av Scenrios og Challenges, Battle Pets, plantedyrking og andre nye gjøremål. Og det funker, akkurat som vi er vant med. Stabilt, polert og tilsynelatende uangripelig. Men ikke alle er like begeistret for utviklingen.

For parallelt med tilleggspakken, har Blizzard foretatt en drabelig oppdatering av spillbarheten i World of Warcraft generelt, og har blant annet gjort et grundig oppgjør med talent- og ferdighetssystemet i spillet. Det betyr at man kun velger talenter hvert 15. nivå, og da fra et utvalg av tre alternativer. Fordummende, mener mange. Men jeg er uenig. World of Warcraft har alltid hatt ferdigdefinerte talentkombinasjoner for hver klasse og spesialisering, og det har aldri vært tenkelig en gang å vike fra dem.

Godt nytt

I stedet byr de nye talentvalgene på stort sett markant forskjellige valg, som alle former både måten du spiller klassene på, og taktikkene man må legge i for eksempel PvP for å ta knekken på deg. Akkurat her har Blizzard min stemme. Det er verre at man ikke lenger må oppsøke trainere, men i stedet får alle ferdigheter rett i lomma når man går opp i nivå. Disse turene tilbake til hovedstedene var blant høydepunktene etter sårt etterlengtede oppgraderinger, og jeg kommer til å savne det litt. Med unntak av å sette et definert tak på manapoeng hos magi-klassene, synes jeg overgangen til det nye systemet har gått greit.

Battle Pets er et nytt tillegg som også har dukket opp i oppdateringen, og som ikke er Mists of Pandaria-eksklusivt. Her lar Blizzard deg knote rundt i Azeroth og omegn på leting etter småkryp som enten kan fanges, eller utfordres av allerede fangede småkryp. Etter hvert som man jobber dem opp i nivå, får de nye krefter, både magiske og fysiske. Høres det kjent ut? Gotta catch ’em all? Trokke det.

Ikke en WoW-anmeldelse

Men la oss heller titte på det som er forbeholdt Mists of Pandaria, det er tross alt det som skal anmeldes. Ikke “nye” World of Warcraft eller en ny evaluering av World of Warcraft i sin helhet. For meg er WoW fremdeles en soleklar sekser, så det er sagt, men det er altså ikke poenget. Det er tilleggspakken med de pelskledde kampsportmunkene som skal under lupen.

Mists of Pandaria tar for seg Pandaren-rasen, et folkeslag bestående av fredselskende, øldrikkende og åndelige pandaer. Historien byr på en historie som veksler mellom det lettfattelige og komiske, og de mer alvorlige øyeblikkene. Men det er aldri bare fjollete, som i Goblin-handlingen, eller bare pretensiøst og alvorlig, som i Worgen-oppstarten. Det er en fin, balansert middelvei, som forteller hvordan inntoget av Alliance og Horde, og med det den bitre striden de to imellom, ødelegger den naturlige balansen i Pandaria, og slipper løs pur, ond og destruktiv energi. Samtidig planlegger en gammel fiende å ta tilbake makten over de fredelige pandaene. Trøbbel i paradis.

Vakkert og underholdende

Pandaria er vakkert. Jeg har ingen forståelse for de som kritiserer WoW for grafikken. Jeg har få eksempler på studioer som gang på gang disker opp med estetiske delikatesser som perler på en snor, og Blizzard er blant de fremste. Riktig nok med et lavere polygon-antall og enklere teksturer enn Crysis 3. Dette er imidlertid raskt glemt, når turen går fra invaderte fiskerlandsbyer til dype jungeler, fra travle åkere på slettene til vakre Shaolin-lignende templer oppe i de ugjestmilde, snødekte fjellene. Pandaria byr på et vell av geografiske lekkerbiskener som slett ikke ytes rettferd av bildene i anmeldelsen her, og for første gang på svært lenge har jeg reist ut på utforskning, kun for å ta inn omgivelsene. Oppløsning er ikke alt, folkens.

Handlingen og oppdragene er vel så underholdende. Forskjellene til den første utgaven av WoW, ofte kalt Vanilla, er enorme. Hvis man først blir sendt ut på “drep x antall y”-jobber, er de som oftest plassert på områder hvor man likevel skal utføre andre oppgaver. Men stort sett handler det om å gjøre unike oppgaver og ta i bruk unike spillbarhetselementer og -menyer. Og noen ganger handler det om å spille andres historie.

De interaktive fortellingene er en genistrek, og dukker relativt ofte opp i løpet av veien til nivå 90. En landsbyboer skal fortelle en historie, og ved hjelp av et tilbakeblikk i form av en egen instans, blir du som spiller plassert i skoene til  vedkommende som forteller. Med fortellerstemmen til hjelp, gjenskaper du handlingen. En episode hvor jeg fikk spille den samme fortellingen fra fire forskjellige synsvinkler var spesielt underholdende. Disse har dukket opp tidligere i WoW, men ikke i samme omfang som i Mists of Pandaria.

Endgame

En annen morsom fortellerteknikk er det nye tillegget for toppnivået, Scenarios. Disse utspiller seg i praksis som to-tre gruppeoppdrag på rad i en spesifikk instans, og i stedet for den vanlige femmannsoppdelingen med tank, DPS og helbreder, stiller man tre personer, som alle forventes å gjøre like mye skade. Scenarios forteller småhistorier og kjente øyeblikk fra WoW-historien, og selv om de er relativt enkle og greie å komme seg gjennom, er det morsomt å få spille brett som i all hovedsak fokuserer på handling. Og når det ikke er krav til klasser, tar det befriende kort tid å finne seg en gruppe.

Det gjør det for så vidt også i de nye instansene, ettersom Dungeon Finder har slått sammen alle serverne. De fire nye man kan spille på veien til nivå 90, er det imidlertid ikke like viktig å spille så mange ganger. Man henter stort sett inn mer erfaringspoeng ved å gjøre de morsomme oppdragene, og selv om noen av de nye instansene er morsomme, er de aldri særlig utfordrende.

Å nå nivå 90 var derfor litt skuffende, for jeg hadde forventet litt mer motstand. Fem nye instanser, to av dem fra gode, gamle Scholomance og Scarlet Monastery, var igjen fine å besøke og morsomme å spille, men altfor lette. Å gjøre tilfeldige instanser gang på gang på gang blir dermed kjedelig litt vel raskt, selv om det er nok av steder å velge mellom. Men det må gjøres for å få handlet utstyr hos Justice- og Valor-selgerne. Og for å få lov til å handler der, er det et økende krav til ryktestatus med hele fire faksjoner.

Dårlig rykte

Og det tar meg til siste ankepunkt. Før kunne jeg handle inn et emblem, eller tabard, som det heter i spillet, som representerte visse faksjoner. Ved å kle meg med ett av disse, ville alt jeg fant på tjene inn ryktepoeng til denne faksjonen. Det er det nå slutt på. I stedet må jeg saumfare områder etter daglige oppdrag i hver av regionene, eller gjøre de samme oppgavene om og om og om igjen. Jeg skjønner at Blizzard vil at det skal ta lang til å gjøre seg ferdig i toppen, men dette er ikke riktig måte å gjøre det på.

De som har lyst til å prøve seg fra starten igjen, kan se frem til den nye klassen, Monk. Monk er en åndelig motivert hybridklasse, som byr på et alternativ til de treklemmende hippie-druidene. Monk kan både tanke, helbrede og knuse skaller, og alt skjer i beste kung fu-still. For meg er ikke dette helt nok. Jeg skulle heller sett Blizzard diske opp med en klasse som utgjorde en ny rolle i gruppedynamikken, som for eksempel en som fokuserer utelukkende på gruppekontroll, lik Controller i det nå nedlagte City of Heroes. Eller noe annet, i hvert fall. Men jeg kommer nok til å jobbe en Monk til topps på ett eller annet tidspunkt, da de er ganske morsomme å spille med.

Oppdrag utført

Alt i alt er Mists of Pandaria alt man på papiret kan kreve av en tilleggspakke, og innholdet er variert, gjennomført, polert og sjarmerende. Og veldig nybegynnervennlig. Jeg skulle gjerne sett Blizzard slippe en instans eller to som tar mer enn 20 minutter, og som krever skikkelig samarbeid og planlegging. I en spillverden jeg vil tro består av betraktelig flere erfarne spillere enn nybegynnere, nå som spillet begynner å bli gammelt og markedet noe mer mettet, hadde det vært fint om det hadde kommet noe innhold også for de hengivne. Kanskje neste gang, Blizzard?

Se trailer

Her er uansett nok innhold til å rettferdiggjøre en gjenåpning av gamle WoW-kontoer, om enn for noen ukers tid, noe jeg ser for meg at er tilfellet for mange av de som nå vender tilbake. Det er også nok til å befeste WoWs posisjon på tronen av nettrollespill, og Blizzards gamle kjempe har klart å riste av nok et år med imponerende konkurranse. Blizzard leverer det de skal, men ikke særlig mer. Men det holder for meg.

World of Warcraft utvikles av Blizzard og utgis av Activision for PC og Mac.

About Spill.no

Spill.no ble stiftet i 2009 og har siden oppstarten utviklet seg til å bli Norges største uavhengige spillnettside. På Spill.no kan du lese spillnyheter, anmeldelser og mer om spill til Playstation, Xbox, Nintendo, PC, mobil og andre plattformer.