The Division 2 – Endelig noen som får dette til
0

The Division 2 – Endelig noen som får dette til

apr 05 Anders Lønning  

Med spill som Destiny 1 og 2, Anthem og Warframe allerede på markedet, har det sannelig ikke vært manko på looter shooter spill de siste årene. Men selv om sjangeren unektelig ser ut til å ha slått an blant enkelte spillerbaser har smertelig få av disse spillene satt sin beste fot foran på lansering. Det ser Ubisoft ut til å ha notert seg.

Gang på gang nå har det i denne spesifikke sjangeren vist seg vanskelig å balansere rett mengde innhold, kvaliteten på innholdet og de underliggende mekanikken som skal holde spilleren engasjert over i påvente av spillets første innholdsoppdatering. Looter shooter spill lever og dør på hvorvidt spillerne slår røtter og velger å se spillet utvikle seg over tid, og til nå er har det vært overraskende få spill som klarer dette på første forsøket.

På dette feltet vil jeg tørre påstå at Tom Clancy’s The Division 2 fremstår som i en klasse for seg selv. Sjelden har vi vært vitne til et looter shooter spill som virker så, i mangel på et bedre ord, komplett på lansering.

Historien finner denne gangen sted i selveste Washington D.C. litt over syv måneder etter at dollar viruset brøt ut i New York (hendelsen som ledet opp til det første spilllet). Trusselbildet har forblitt så og si uendret siden den gang, og Strategic Homeland Division agentene er fortsatt landets eneste sanne autoritet i kaoset som har oppstått. Etter at nettverket som aktiverte dem under utbruddet i New York brått blir slått av og erstattet med en nødmelding fra hovedstaden setter agentene kursen for det hvite hus.

Nok en gang blir historien ganske håpløst og flatt fortalt på en måte Ubisoft, på godt og vondt, ser ut til å ha perfeksjonert de siste årene (*Host* Far Cry 5 *Host*). En direkte kosekvens av å kjøre “stille hovedrolleinnehaver” tilnærmingen er at mye av historien blir fortalt rundt deg, og at spillet sjelden lar deg føle deg som en del av det som utspiller seg.

Nå trenger ikke en dårlig fortalt historie være så så galt i og for seg selv så sant den underholder, men paret sammen med det pinlig åpenbare faktumet at Ubisoft nærmest bøyer seg selv i bro for å unngå å si noe som helt konkret med historien, i fare for å støte enten den ene eller den andre, gjør hele opplegget så tannløst at jeg bare må anta at gode gamle Tom Clancy ligger og spinner i graven.

Jeg skal likevel gi dem skryt for at historien både har en begynnelse, et midtparti og en slutt som allerede er i spillet fra starten av og at alt av innholdet som kommer som del av det planlagte innhold-veikartet bare vil være i tillegg til historien spillet ønsket å fortelle. Det var forfriskende å se et spill i denne sjangeren som ikke ender på en cliffhanger som føltes billig og ufortjent ut. Med The Division 2 får du alt du trenger fra spillet pakket inn fra starten av, mens alt som eventuelt kommer blir som en bonus å regne. Spesielt med tanke på at det blir gratis.

Men selv om historien gjerne ikke harmonerte helt med meg har jeg få klager når det kommer til selve “shootingen” i dette looter shooter spillet, da flere av oppdragene i The Division 2 tar oss gjennom noen av de villeste skuddvekslingene jeg har opplevd i spillmediet, og når man spiller sammen med andre enten via spillets strålende lettvint matchmaking eller sammen med folk du kjenner løftes denne opplevelsen bare enda høyere.

Dette skal spillets overraskende kompetente kunstige intelligens ha mye av takken for. Etter å ha spilt andre cover shooter spill av og på de siste 15 årene var det forfriskende å se at designerne av The Division 2 ikke har vært redde for å forandre på oppskriften fra spill som Gears of War og Uncharted nok til at de velkjente knepene man tidligere har kunnet brukt for å lure fiendens K.I. ikke vil funke

I dette spillet vil fiender aktivt prøve å flanke og legge ild for å holde deg bak dekningen mens de andre fiendene utmanøvrerer deg på en måte jeg rett og slett ikke kan være annet enn mektig imponert av. På denne måten krever The Division 2 at du tenker taktisk med hvor og når du velger utløse det som etterhvert vil bli en lengre skuddveksling, like mye som du polerer evnen til å sikre deg et saftig hodeskudd.

Men spillets skarpe kunstige intelligens blir også en av spillets største nederlag når den tas ut av de nøysomt designede hovedoppdragene og ut i spillets kaotiske åpne verden. Ute i Washingtons gater blir det litt for lett å bli utilsiktet omringet av fiender som bruker langt kortere tid på å sable deg ned, enn det tar å sable dem ned. Ettersom The Division 2 lar rollespill elementene ta seg av den underliggende mekanikken i spillet blir fiendene til kulesvamper uten like, men det samme kan sannelig ikke sies om spillerkarakterene, som må ned i kne etter bare noen få treff fra den rette typen skurk.

Siden den åpne verdenens funksjon i all hovedsak er å tilby sideinnhold man begir seg ut på mens man reiser mellom hovedoppdragene, blir det raskt irriterende når de reisene til stadighet blir avbrutt av en uplanlagt kule eller to i ryggen.

Spiller man sammen med andre som holder seg i nærheten av deg til enhver tid blir denne problemstillingen langt mindre omfattende da de andre spillerne kan hjelpe deg på beina igjen. Men hvis man i all hovedsak planlegger å spille spillet alene, er dette noe man virkelig får tid til å irritere seg over.

Et sted hvor jeg føler spillet også faller litt til kort er når spillets jordnære setting krasjer med hele konseptet rundt et loot basert spill. Mens The Division 2 sannelig ikke kvier seg med å overøse spilleren med forskjellige våpen og diverse annet utstyr som lønn for at de fullfører oppdrag, sideoppdrag, eller ekskursjoner i spillets PVP område The Dark Zone, består looten av relativt ordinære hansker, knebeskyttere og skuddsikre vester som bare ikke bærer helt den samme tyngden som for eksempel et legendarisk sverd eller et cutting edge laservåpen ville gjort i andre spill. Looten blir bare liksom ikke “fet” nok på egenskapene sine alene.

Tom Clancy’s The Division 2 har omtrent like mye gående i mot seg som det har gående for seg, om ikke mer, men klare likevel kunststykke av å komme fra det helskinnet.

Spillet reddes av at det er så latterlig gøy å spille at jeg lett klarer å overse manglene som i hvilket som helst annet spill kunne vært ødeleggende for hele opplevelsen. Jeg gleder meg til å se hva mer Ubisoft har å by på med The Division 2 i løpet av året som kommer. Det er på ingen måter et perfekt spill, men det er et langt bedre utgangspunkt enn hva vi har sett tidligere i samme sjanger.

 

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.