The Legend of Zelda: Skyward Sword HD – Løftes til nye høyder
0

The Legend of Zelda: Skyward Sword HD – Løftes til nye høyder

jul 20 Anders Lønning  

The Legend of Zelda serien er nærmest unikt plassert i spill-landskapet som en serie som har konsekvent hatt strålende opplevelser å by på helt siden det første spillet ble lansert i 1986. Av hovedspillene i serien, og sett bort fra de heller pinlige CD-I spillene, er det ikke mange serier som gjort seg så fortjent til sitt gode rykte som det eventyrene til Link og Zelda har gjort i løpet av seriens 35 år.

Notis fra anmelder: Etter diskusjoner innad i redaksjonen har vi sett at erfaringene vi har med bevegelseskontrolleren er sprikende. Jeg spilte starten av spillet med bevegelseskontrolleren men resten av spillet på Switch Lite, mens noen av våre andre skribenter spiller spillet utelukkende med bevgelseskontrolleren. De rapporterer at de finner opplevelsen noe unøyaktig og at dette var løst bedre i originalversjonen. Siden dette ikke er min erfaring kommer resten av teksten til å få stå, men vi gir trekk i karakteren for dette.

Men som med alt annet her i verden er meningene delte om hvilket som er det beste i serien og hvordan serien rangeres, noe som er spesielt sant når det kommer til det noen ganger «utskjelte» Nintendo Wii spillet Skyward Sword. Selv om det er bedre enn mye annet konsollen hadde å by på har diskusjonene om hvor det hører hjemme på listen over spesielt de tre-dimensjonale Zelda serien rast helt siden spillet ble sluppet for 10 år siden.

For min del er det i det øvre sjiktet. Mens spillet på overflaten var veid ned av en lang-dratt introduksjon, kronglete bevegelses-kontrollere og den svake maskinvaren som absolutt ikke gjorde det impresjonistiske visuelle designet noen tjenester, mener jeg at det originale Skyward Sword er et strålende spill som bærer arven fra Ocarina of Time og Majora’s Mask bedre enn hva både Wind Waker og Twillight Princess gjorde i sin tid, samtidig som det la noe av grunnarbeidet til det som etterhvert skulle bli en av de beste spillene jeg noensinne har spilt, Breath of The Wild.

I fjor sommer kunne dere faktisk høre meg evangelisere nettopp Skyward Sword i en episode av Cross Over Gaming’s RetroSpelLauget episode

I år sammentreffer som nevnt både Zelda seriens 35 års jubileum med Skyward Sword‘s 10 års dag, og i den anledning har Nintendo pusset spillet opp for lansering på hjemmekonsoll/håndholt hybriden Nintendo Switch. og mer enn det har de også gitt spillet en etterlengtet overhaling av nettopp de overfladiske problemene spillet hadde i sin originale utgivelse, slik at flere kan få se Skyward Sword for det strålende spillet jeg faktisk mener det er.

Skyward Sword befinner seg helt på starten av den foreløpige Zelda tidslinjen og forteller historien om Link og Zelda som bor på en flytende øy høyt oppe på himmelen, Etter å ha feiret en sermoni for gudinnen som i følge myten beskyttet det hylianske folket mot farene som truer nede på overflaten, faller Zelda ned gjennom skylaget og det blir opp til Link å finne barndomsvenninen sin igjen i et eventyr som vil avdekke både fortiden til det hylianske folket og forklare sammenhengen mellom spillene som er plassert senere på tidslinjen til serien.

Strukturen til Skyward Sword er av den gamle 3D Zelda typen hvor man først må ta seg gjennom Overworld områder før man kommer inn i et tempel / dungeon som er tematisert rundt utstyret man finner der. Men hvor spill som Ocarina of Time hadde fysiske, naturlig plasserte hinder som porten opp til Death Mountain, gjerdene og fossen foran Zora’s Domain, den høye porten man måtte ha Epona til å hoppe over på vei til Lake Hylia og den ødelagte broen til Gerudo Valley er områdene på overflaten i Skyward Sword seksjonert opp i tre områder som kun er tilgjengelige via luften hvor spilleren først må låse opp områdene i tur og orden før resten av spillet åpner seg opp.

Dette vil nok oppleves for nykommere som noe strengt lineært i forhold til hvordan spesielt Wind Waker og Twillight Princess gjorde det med sine svært åpne Overworld segmenter, og langt fra så åpent som Breath of the Wild er. Men i praksis blir det mye det samme man er vant til å se fra serien før de i Breath of the Wild gikk for en helt åpen verden. Man kan ikke komme videre i område C uten å ha tatt for seg og fullført mye av det område A og B har å by på først, og etterhvert som verdenen åpner seg opp har man lik mulighet som i tidligere spill til å gå tilbake til områder man allerede har besøkt for å bruke utstyr man har tilegnet seg for å finne hemmeligheter som ikke var tilgjengelige ved første besøk.

Men hvor denne lineariteten kanskje kunne oppleves kunstig og påtatt betyr dette også at Nintendo her har hatt mer spillerom til å gjøre hvert av områdene mer unike. Eldin Volcano er ganske annerledes enn Faron Woods, og Lanayru Desert holder seg fortsatt som en av seriens mest spennende områder ettersom spilleren må leke med krystaller som lar spilleren oppleve området sin fortid så vel som sin nåtid. Et slags mikrokosm av tids- og dimensjonsreisingen i Ocarina of Time og A Link to the Past.

Selve innholdet i Skyward Sword får stå urørt i denne nye versjonen, men det er hvor selve spillet møter spilleren Nintendo har gitt det en overhaling. Spillere kan nå velge mellom en forbedret bevegelseskontroller eller å spille det som et hvilketsomhelst Zelda spill, bare at sverdangrepene og parrrering med skjold er lagt til analogstikkene for å holde det i tråd med hvordan spillet var designet. Sistnevnte fungerer utmerket godt og er med på å trivialiser flere av de gangene unøyaktigheten til Wiimote kontrolleren kom i veien for en god spillopplevelse.

Starten av spillet har også blitt slanket litt. Dialog mellom karakterene kommer raskere opp på skjermen og kan trykkes igjennom, Fi maser mindre og mellomsekvenser kan hoppes over i sin helhet for de som ikke er interessert i selve historien. For min del var Skyward Sword spillet som endelig utdypet forholdet mellom Link og Zelda og gav dem litt av den personligheten Breath of the Wild spilte på i sine mellomsekvenser så jeg ser dem gjerne flere ganger.

Men det er nok grafikken som vil stikke seg mest ut for spillere som spilte Wii utgaven av Skyward Sword. Borte er de kornete og uskarpe detaljene, erstattet med en oppløsning og bildefrekvens som får hele den impressjonistiske stilen til å komme til live. Bare se på skjermbildene jeg deler her: Dette spillet kommer til å se like bra ut om 10 år som det gjør i dag. Ja til og med bedre enn hva Breath of the Wild vil i det lange løp.

Antoine de Saint-Exupéry er sitert i å si at «Perfeksjon er oppnådd, ikke når det ikke er mer å legge til, men når det er ingenting igjen man kan ta bort». Jeg ble minnet på dette sitatet når jeg spilte denne nye versjonen av Skyward Sword. Å gi ut en overhaling av et ti år gammelt spill er nok ingen lett oppgave, spesielt ikke hvis man skal begynne å endre på ting noen andre fant vesentlig å ha med i sluttproduktet. Men med Skyward Sword HD er det nettopp dette som føles ut til å ha vært mantraet. Nintendo har ikke forringet opplevelsen Skyward Sword opprinnelig hadde å by på med å lesse på mer, de har i stedet gjort det bedre ved å ta ting bort, eller i det minste gjøre de stedene hvor friksjon mellom spiller og spill ikke gjorde spillet noen tjenester mindre fremhevet.

Det er gjerne ikke perfekt, for under panseret er det forsatt det samme spillet med de samme skarpe kantene som var i originalen, men endringene som er gjort på overflaten for å fikse de tingene som folk ikke var så begeistret for i 2011 er så godt gjennomført at denne ny utgivelsen er så langt fra en utvannet utgave av spillet som man kan komme. Det er med andre ord endelig trygt å pakke bort Wii eller Wii U konsollen så sant man ikke er en av dem som ennå spiller bowling i Wii Sports. I likhet med Wind Waker HD i sin tid er The Legend of Zelda: Skyward Sword HD er nå den desidert beste måten å oppleve denne perlen på.

 

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.