Når det kommer til 2D Action plattformer spill er jeg neimen ikke vanskelig å be. Som ung vokste jeg opp med spill som Castlevania, Ninja Gaiden, Ghost ‘n Goblins, Aladdin (Mega Drive versjonen selvfølgelig), Donkey Kong Country og mange mange fler. Det er noe, i mangel på et bedre ord, rent med opplevelsen av å vite at det som skjer på skjermen er direkte knyttet til ferdigheten spilleren som sitter med kontrolleren sine ferdigheter, på godt og vondt.

Denne typen spill mistet litt av sjarmen for min del når flere og flere utviklere begynte å legge inn uforutsigbare feller for spilleren bare for å hale ut spilletiden. Men de spillene som var satt sammen av folk som visste å designe vanskelighetsgrad i forhold til spillernes evne til å utføre, er de som virkelig står igjen som sanne klassikere i min bok.

NOSTALGISK, MEN IKKE SLAVISK: Selv om de gikk for en 8-bit stil på The Messenger, har utvikleren med rette tatt seg råd til å gjøre en del stilistiske valg som ikke hadde vært like lett på de gamle konsollene.

The Messenger er en klar hyllest til hardcore 8 og 16-bit action plattform sjangeren. Og ikke bare det men det er også, på lik linje med det absolutt strålende Bloodstained: Curse of the Moon som dukket opp tidligere i år, åpenbart satt sammen av folk som vet hva som skal til for å gjenskape magien av de forannevnte klassikerne.

MIMRENDE: The Messenger henter mye inspirasjon fra gamle klassikere, men det står ikke i veien for at det også skaper sin egen identitet,

Som den titulerte budbringeren skal spilleren ta seg fra menneskehetens siste tilfluktssted til toppen av et myteomspunnet fjell, da helten de hadde ventet at skulle redde dem fra demon-hordene akkurat ikke var tidsnok til å berge landsbyen. Underveis blir spilleren assistert av en butikkeier som har et utømmelig lager med morsomme historier på lur, samt muligheten til å utstyre helten med det som må til for å ta seg igjennom ruinene av den gamle verdenen.

Designet som en slags åndelig oppfølger til Ninja Gaiden trilogien på Nintendo Entertainment System krever The Messenger at spilleren ikke barer lærer seg relativt kompliserte tekniker, da det som i andre spill ville vært et enkelt dobbelt hopp for eksempel må først aktiveres gjennom at spilleren angriper noe i løpet av det første hoppet, men etterhvert så kreves det også at disse teknikkene utføres nærmest “frame-perfekt” gang på gang på gang.

The Messenger klarer også å kjærlig  gjenskape både det visuelle og det audible fra de gamle klassikerne det prøver å etterligne, med et omgivelsedesign som hentet rett ut av designhåndboken til utviklerne av de gamle Castlevania spillene hvor detaljene i bakgrunnen av bildet, selv de spillerne ikke direkte kunne samhandle med, er med på å fortelle historien om hva som har skjedd med denne post-apokalyptiske verdenen. Paret med et fantastisk lydspor komponert av Rainbowdragoneyes og en sylskarp humor (noe som i og for seg er en bragd i seg selv) sklir The Messenger lett inn på listen av moderne lineære 2D action plattformer klassikere sammen med spill som Shovel Knight, Bloodstained: Curse of the Moon og Spelunky. 

 Og det var i det hele tatt før spillet trakk teppet ut fra under meg, og avslørte at spillet ikke bare er en 2D action-plattformer som kan henge med de beste av de beste, men at det på toppen av det også er en Metroidvania som kan henge med de beste innenfor den også den sjangeren.

PIXEL KUNST: Når spillet byttet over til 16-bit stilen, følte jeg meg som en hund som ble klødd på favorittstedet bakom øret. Jeg simpelthen elsker det

For ja, i den siste halvdelen av The Messenger går spillet fra å være en suveren hyllest til Ninja Gaiden, til å bruke de samme virkemidlene til å skape et tidsreisende, dimensjonhoppende fest av et metroidvania eventyr som veksler mellom å være 8 og 16-bit avhengig av hvor spilleren befinner seg hen i tid og rom. Her må spilleren bruke både ferdighetene og alt de lærte om verdenen underveis i den første delen av reisen i et forsøk på å redde verden. Spillets siste halvdel slår en forfriskende god balanse mellom å være vag nok om hva det endelige målet er, men også behjelpelig nok til at spilleren ikke sitter fast over lengre tid. Den forannevnte solide humoren trør også skikkelig til i denne delen av spillet.

Jeg gjennomførte spillet på Nintendo Switch, og foruten om noen særdeles kjipe, dog aldeles overkommelige tekniske problemer helt på slutten av spillet har jeg intet å trekke denne versjonen av spillet for. Som med så og si alle spill på Switch er muligheten til å spille det håndholt et realt trekkplaster. Men for de som ønsker den beste opplevelsen The Messenger har å by på er det nok kanskje best å gå for PC versjonen da utvikleren Sabotage ennå ikke har annonsert planer om lansering på PS4 eller Xbox One.

STRÅLENDE BOSSDESIGN: Det har ikke vært en overflod med spill som har gode bossdesign i år, men Mega Man 11 skal jammen få kjørt seg hvis det skal klare å overgå dette.

The Messenger slo meg som lyn fra klar himmel. Jeg ble først sjarmert av de åpenbare likhetstrekkene til Ninja Gaiden spillene, men ble til slutt helt bergtatt over både hvor utfordrende spillet våget å være, hvor gjennomtenkt designet av spillet var helt fra begynnelsen til siste slutt, og sist men ikke minst hvor vanvittig gøy det var å spille hele veien gjennom. Selv i de øyeblikkene hvor spillet fikk meg til å tvile på mine egne evner til å prestere det spillet ønsket fra meg, var det aldri et tema om å legge fra seg kontrolleren, i hvert fall ikke  mer enn de par minuttene det tok for å få samlet meg før jeg kastet meg ut på ny.