Advarsel fra anmelder: Jeg ble spurt om å skrive en anmeldelse av GTAV for Spill.no fordi jeg fikk spillet før helga og tenkte at det skulle jeg klare glatt. Men etter 30 timers spilling i helga ble det ganske fort klart at dette ble alt annet enn lett. Akutt søvnmangel og hundre inntrykk som skulle fordøyes kunne kun løses med en tirade av usammenhengende ord og inntrykk og tolkinger basert på krypriske skriblerier lagret mellom ølbokser og chipsposer på loftsstua mi. Jeg har gjort mitt beste for å få en sammenhengende tekst utav dette kaoset. Jeg beklager på forhånd til leseren.

Hvor kom denne svettelukten fra? Jeg løfter den ene armen og lufter armhulen litt der jeg sitter dypt nede i sofaen min på loftet. Klokka nærmer seg to om natta. Jeg har sittet her i to døgn nå, kun avbrutt av søvn og mat og et par timer ute med ungene på lørdag formiddag. Jeg har vært bortreist i San Andreas. Forsvunnet inn i en skakkjørt visjon av et hedonistisk vestlig samfunn i forfall der menn sliter med å skape sin egen identitet.

Jeg er 41 år gammel, tilfeldigvis omtrent samme alder som Houser-brødrene som står bak Grand Theft Auto-spillene. Jeg bor i rekkehus med kone og tre barn, har en Ford i garasjen og en hytte på fjellet. Livet mitt er satt. Jeg har fått alle achievements som er viktig å få. Nå venter jeg bare på at midtlivskrisa skal banke på døra.

Det gjør den hos Michael, en av de tre hovedpersonene i Grand Theft Auto V. Michael bor i Los Santos, Rockstars versjon av Los Angeles. En overfladisk blemme på USAs vestkyst, hjemsted for parasitter og filmstjerner, der all lykke og velstand måles i penger og utseende. Michael pleide å utføre brekk. Han var en yrkeskriminell men lever nå i en beskyttet tilværelse med to drittunger og en misfornøyd kone i glamourbyen. Han føler seg fanget, lengter tilbake til friheten og adrenalinet fra ungdomstide. Går rett inn i midtlivskrisa.

Han får følge av sin gamle venn Trevor. Kanskje den mest minneverdige figuren i et Grand Theft Auto-spill noen gang. Trevor er en totalt skruppeløs og delvis sinnsyk methamfetaminselger fra trailer park-byen et stykke nord for Los Santos. Bak Trevors galskap skjuler det seg en intelligent mann. Han er en eksplosiv og uforutsigbar drittsekk som har vært i opposisjon til samfunnets normer siden han var liten. En tikkende bombe av en fatalist som skaper sine egne kriser dersom han ikke snubler opp i en ved en tilfeldighet.

Og til slutt er det Franklin, en svart ung mann fra Los Santos fattigere strøk. Lei av å leve i skyggen av skyskraperne og de rike i Pinewood-åsene, Franklin vil ha penger. Spenn. Cash. Paper. Penger er nøkkelen ut av slummen og penger er nøkkelen til lykke. Han går i fotsporene til Trevor og Michael, ser opp til dem, prøver å bli som dem. Gjør det som må til for å komme seg opp og frem her i verden, koste hva det koste vil.

Tre menn i tre ulike kriser. Tre maskuline idealer – den vellykede familiefaren, den egenrådige opprøreren og den iherdige lykkejegeren – som alle forsøker å overleve i en fordervet sivilisasjon skapt en skamslått og ugjenkjennelig amerikansk drøm.

På 80-tallet leste jeg en anmeldelse av et spill til Commodore 64 som het They Stole a Million. Det gikk mange år før jeg fikk prøvd spillet, som egentlig ikke var så bra, men det spiller ingen rolle. Det var konseptet som fanget interessen min, selv om gjennomføringen ikke var topp. Konseptet med å planlegge et ran, velge mannskap og roller, koordinere bevegelser og ferdigheter. Det er noe magisk med en plan man har lagt selv der alt klaffer. Og få ting er så gøy å planlegge som kupp.

Og dem er det en del av i Grand Theft Auto V. Kupp skal planlegges og gjennomføres. Våpen, fluktibiler og andre redskaper må rekvireres før kuppet kan gjennomføres. I tillegg får man ofte velge mellom to ulike fremgangsmåter, samt velge ekstra mannskap som skal være med på kuppet.

Planleggingen er halve moroa, men kuppene er likevel noe av det mest spennende jeg har gjort i GTA-sammenheng. De er velregisserte og til dels svært lineære. Men det spiller ingen rolle, mekanikken der man bytter mellom de tre hovedpersonene som alle har fått tildelt ulike roller skaper en briljant variasjon og en nervepirrende spenning i oppdragene. Etter et vellykket brekk lener jeg meg tilbake i sofaen og lengter etter en sigar og en whisky. Pokker heller, hvorfor ikke? Kona og ungene sover jo, jeg henter glass og askebeger. Dette skal feires sammen med mine tre nye venner.

For de blir vennene mine, disse tre maskuline sosiopatene som jeg bytter på å styre gjennom ødemarkene i San Andreas og gatene i Los Santos. Idet natt går mot daggry begynner jeg å kjenne meg igjen i alle tre.

Jeg identifiserer meg med Michaels følelse av å være etablert familiefar og ferdig med livet sitt. Følelsen av å ha nådd endestasjonen, lengselen etter å føle seg relevant og frykten for å gå glipp av noe fordi barn og familie tar så mye tid.

Også Trevor klarer jeg – etter en stund – å knytte meg til. Jeg kjenner meg igjen i hans ærlighet og åpenhet, hans liberalistiske og ikke-diskriminerende holdning. Han er kanskje en bølle og en drittsekk, men han er drittsekk ovenfor alle, uten å diskriminere. Jeg kan relatere til hvordan han har skapt sin egen lykke, lever sitt eget liv med sine egne normer og regler slik jeg selv sitter her på mitt hjemmekontor og styrer min egen hverdag og min egen karriere på mine egne premisser.

Og Franklin da, unge Franklin. Jeg kjenner igjen desperasjonen hans, han er sulten på suksess. Ambisiøs. Smart. Tålmodig. Kjenner sin plass og spiller kortene riktig. Det er meg selv for femten år siden. På vei opp og frem. Kanskje ikke med like spisse albuer som Franklin, men ambisjonene og målsettingene er de samme.

Jeg boltrer meg med kupp og ran, og et tonn av bisarre bifigurer og sideoppdrag. Jeg begynner å oppdage at mine tre venner er blant de mest normale i denne hedonistiske spillverdenen. De som følger reglene og skaper seg suksess på samfunnets egne premisser er de største gærningene. De mest motbydelige menneskene. Jo mer man utforsker San Andreas jo mer mister man troen på sine medmennesker. Myndigheter er korrupte, militæret er skitne og toppsjefene i de store selskapene er avskum.

Så jeg myrder og raner og forsyner meg av fruktfatet. Driter i konsekvensene og durer frem som jeg vil. Verden er full av drittsekker, så hvorfor skal ikke jeg være like dust som alle andre? Innimellom slagene slapper jeg av med mine venner på tennisbanen eller i fjellet. Jeg sykler nedover fjellsider, kjører om kapp med vannscootere, hopper i fallskjerm og spiller dart. Vi møtes på strippeklubber og barer, drikker oss dritings og røyker tjall. Lever livet. Dette er lykke.

Så var det opp av sofaen. På med deodorant. Ungene skal i barnehagen og far har satt oppe hele natta og må noe motvillig forlate den amerikanske vestkysten i en times tid. Jeg får på meg joggebukse og jakke, pakker sekker og følger barna. Med poser under øynene stuer jeg barna vekk i barnehagen. På vei hjem igjen har jeg allerede begynt å planlegge hva jeg skal gjøre i Los Santos når jeg er tilbake i sofaen igjen. Grandiosa i ovnen til frokost. Jeg rekker vel en våpenleveranse med småflyet mitt før den er ferdig stekt?

Jeg lever livet i San Andreas, men jeg begynner også gradvis å distansere meg fra mine tre nye venner. Jeg ser smerten i livet deres. Tomheten de fyller med triathlon, eiendomsinvesteringer, alkohol og golf. De lever livet, jakter på den utdaterte maskuline drømmen om å være sin egen herre, disponere fritiden slik de selv vil, og ta det man selv vil ha. Kjærligheten og nærheten uteblir. Det er en smerte i livene deres som fortrenges med overfladisk lek og moro.

Det er en maskulin identitetskrise. Houser-brødrenes midtlivskrise. Og min egen lille midlivskrise. Jeg trenger sårt en dusj. Og søvn. Og en klem. Jeg er alene hjemme, barna er i barnehagen og kona er på jobb. 30 timers GTAV-spilling har fått en brå stopp. Jeg har fått tre nye virtuelle venner som jeg har tilbrakt all min fritid med i helga, men nå er festen over for denne gangen. Jeg dusjer og sover, henter ungene og gir de en ekstra klem. Sier til kona at jeg er glad i henne. Vender tilbake til hverdagen. Ansvar og forpliktelser. Monotoni og forutsigbarhet.

Mye kommer til å bli sagt og skrevet om GTAV. Man kan kritisere mangelen på kvinneroller, humoren, torturscener og vold, men GTAV er det eneste spillet i serien som har lært meg noe om meg selv. GTAV lar meg utforske en skyggeside av min egen maskulinitet men i motsetning til tidligere spill der helten var en relativt nøytral aktør som blir dyttet og dratt i alle mulige retninger av omgivelsene, lever heltene i GTA V sine egne liv når man forlater en av de for å styre en annen. Via disse små innblikkene i livene deres får jeg ikke inntrykk av at de er spesielt lykkelige. De har erstattet nærhet med penger og kjærlighet med grådighet. De fyller livene sine med meningsløse hobbyer fordi de ikke har noe bedre å finne på. Fine bekjentskaper som jeg gjerne leker med av og til, men ikke et liv jeg kunne tenkt meg å leve.

GTAV gir meg en outlet i hverdagen. En fantasiverden der maskuline menn, grådighet og egoisme er det eneste som gjelder. Et trygt sted der jeg kan leve ut begravde sider av min egen maskulinitet med en moral som gjør at jeg setter enda mer pris på den jeg er og det jeg har i mitt eget liv når jeg vender tilbake til virkeligheten. Briljant.