Tidenes beste spill: Saints Row 2
0

Tidenes beste spill: Saints Row 2

feb 23 Alexander Lund  

Denne spalten vil ta for seg spill som er kanskje ikke de som blir nevnt først når man nevner tidenes beste spill, men som fortjener å bli nevnt likevel. I første del tok vi for oss spillet Assassins Creed II, i denne utgaven går vi til Volition sitt flaggskip Saints Row, nærmere bestemt andre kapittel i serien. 

Året er 2008, Bush den andre er President og vi står foran både en finanskrise og et presidentvalg hvor Senator John McCain står ovenfor en utfordring mot Demokratenes Barack Obama. Vi spilleglade derimot venter på oppfølgeren til kult-hiten Saints Row, og for et spill det skulle bli.

Det første Saints Row kom ut to år tidligere i 2006, som Xbox eksklusiv tittel, og som en utfordrer til storebror Grand Theft Auto. Spillet ble en kult-hit og to år senere var oppfølgeren klar. En tittel som etter min mening er selve definisjonen på et godt sandkasse spill.

INGEN NOBELPRIS

La nå oss være ærlige, historien i Saints Row 2 og serien generelt, fortjener ingen nobelpris i litteratur. I motsetning til mange spill som blir sett på som vellykkede, er det nesten utelukkende underholdnings-faktoren til Saints Row 2 som gjør spillet unikt. I likhet med sin forgjenger er det tre forskjellige gjenger som må overvinnes før man kunne gå til spillets siste del. Kort fortalt var det mye av det samme, bare mye gøyere.

Historien foregår i byen Steelport hvor helten fra første del våkner opp fra koma. Etter en rask flukt fra fengsel er han tilbake i byen for å bygge opp gjengen Saints Row til gamle høyder. Allerede etter rundt 30 minutter kommer et av spillets sterkeste kort, vellykket imperie-byggning. 

Det er mange spill som har prøvd å integrere en gimmicky game-play modus i spillet for å motivere deg til å spille videre, noen har blitt mer vellykkede en andre. Gudfaren fra 2006 hadde et  innviklet system som gjorde det mer kjedelig å ta over New York, mens Scarface fra samme år bygget det opp med å være mer morsomt og hektisk. Mange av disse modusene apet, med varierende hell, etter gjengkrig elementet fra Grand Theft Auto: San Andreas hvor du måtte skytte bølger etter bølger av fiender for å ta over områder. Felles for alle disse spillene var at det føltes mer som rutine å bli konge. Saints Row 2 klarte sømløst å gjøre disse oppgavene morsomme, og oppnådde en identitet som stod i kontrast med utfordreren Grand Theft Auto IV som hadde kommet ut bare noen måneder før.

Saints Row 2 lot deg bestemme selv hvordan dine gjengmedlemmer og biler skulle se ut

Selv om Grand Theft Auto ble selvfølgelig en gigant hit fikk Saints Row 2 sine følgere. Og hvor GTA IV fridde til de som ba om en mer realistisk opplevelse ved å blant annet tvinge deg til å spille bowling med din fetter Roman, holdt Saint’s Row 2 fast på, og i mange tilfeller overdrev, de mer absurde aspektene som gjorde de tidlige GTA spillene så underholderne til å begynne med. Som for eksempel muligheten til å leke politi og arrestere folk med en motorsag.

Hvor GTA IV prioriterte realistisk fysikk kunne du i Saints Row 2 sende en minstepensjonist ut i verdensrommet når du traff henne med en tanks.  Det var alltid noe som gjorde det morsomt å spille og som fikk deg til å bruke en halvtime mer før du ga deg for dagen. 

Nesten hver eneste ting du gjorde ga deg en slags form for belønning, som oftest respekt som du kunne åpne opp nye oppdrag med. Fikk du nok penger kunne du kjøpe hus rundt om i byen som kunne oppgraderes og utformes, og ikke minst fikk du ditt eget hovedkvarter som ble oppgradert etterhvert som historien gikk fremover. Det var hele tiden en eller annen form for insentiv for å drive historien videre.

Likevel gikk det ikke helt over styr som det gjorde med oppfølgeren Saints Row 3, hvor alt av realisme gikk ut vinduet og i mange tilfeller ble en parodi av seg selv. Saints Row 2 klarte å balansere galskapen i en normal verden, noe som gjorde at det klarte å bli en satire av de andre sandkasse-spillene som kom ut på den tiden. Hvor Rockstar ville at GTA skulle vokse opp og ville fortelle satiriske historier som var mer basert på den virkelige verden enn de hadde gjort tidligere, lot Saints Row 2 oss fortsette friheten og galskapen som gjorde oss interessert i spill. 

På et tidspunkt var det faktisk mulig å spille co-op som Barack Obama og John McCain rett før presidentvalget. Kanskje var det denne typen galskap som inspirerte karakteren Trevor i Grand Theft Auto V? Uansett så står Saints Row 2 sterkt når man skal kåre det beste sandbox spillet forrige generasjon rett og slett fordi det lot oss sprenge verden uten å dømme oss for det.

For å være ærlig så kan det sies at dagens spill mangler en tittel som klarer å balansere det å være en parodi med det å være morsomt. Saints Row 2 tok seg ikke selv seriøst, men gjorde det likevel ufattelig morsomt å spille, samtidig som det på sett og vis fortalte oss litt om samfunnet den gang da.

About Alexander Lund

Opplevde "good old days" av videospill, og har fremdeles den gamle grå PSX som sin favorittkonsoll. Liker en god historie bedre en mange pixler og FPS i et spill

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.