To perler i ny drakt
0

To perler i ny drakt

Er det et spill som for min del står igjen som et viktig stempel på forrige konsollgenerasjon så er det Heavy Rain fra Quantic Dream. En spillopplevelse jeg i flere år etterpå fortsatt tenker på, med karakterer jeg genuint brydde meg om, og en historie så sterk at jeg nesten gråt mannetårer når jeg satte meg ned for å spille spillet for fjerde eller femte gang, og endelig kom i mål med alle heltene. Nå er Heavy Rain tilgjengelig på PS4, og vil anbefale alle å bare gå og kjøpe spillet med engang. Denne anmeldelsen skal bli så spoilerfri som mulig, men jo mindre du vet om historien, desto mer givende blir den. Ja vi skal snakke litt om Beyond Two Souls også.

Det er nesten mer riktig å kalle Heavy Rain for en interaktiv historie, fremfor et spill. Du spiller livene til fire personer i noen dager, og alle er eller blir knyttet til Origami-mordersaken på et vis. Origami-morderen er en seriemorder som har herjet noen år, og han dreper ved og kidnappe barn og drukne de i regnvann. Våre helter består av familiefaren Ethan Mars, FBI agent Norman Jayden, privatetterforsker Scott Shelby og journalisten Madison Paige. Jeg kunne sikkert skrevet flere avsnitt om hver eneste en av figurene, men for å ikke spoile noe velger jeg å la vær, men stol på meg når jeg sier at hver eneste karakter er interessant å følge. Dette er mennesker som alle har sine vanskeligheter, dilemmaer og problemer, men likevel pusher fremover for å stoppe Origami-morderen og redde Shaun Mars.

Gameplay i Heavy Rain er meget unikt, eller det var i hvert fall det da det først ble lansert i 2010. Spillet fungerer litt som det alle TellTale-spill gjør nå i dag, der du vandrer rundt i f.eks. huset ditt og bare gjør ting som å tegne eller dekke på bordet med bruk av ren knappeinput, eller quick-time-events om du vil. Det hørtes ekstremt kjedelig ut når man skriver det sånn, og det var kanskje ikke like spennende i 2016 som i 2010, men det kommer jeg tilbake til. Spillet føles veldig tregt ut i starten, men det er litt nødvendig første fangen du spiller for å bli vant til kontrollen. Plutselig så drar det seg til, og før du vet ordet av det så står det på liv og død. Skulle du være så uheldig å dø med en av karakterene, så fortsetter spillet videre likevel, og «alle» valg du gjør kan gjøre en forskjell. Dette er den såkalte sommerfugleffekten som mange kanskje kjenner igjen ifra Until Dawn, men selv synes jeg Heavy Rain utfører det mye, mye bedre.

Grunnen til at det å dekke bord i Heavy Rain ikke er like moro lenger er rett og slett pga. den grafiske utviklingen vi opplever i spill. For seks til åtte år siden var grafikken i Heavy Rain helt hinsides. Jeg glemmer ikke at både jeg og kompisene mine trodde vi så en pre-rendret videosnutt, mens det vi faktisk så var gameplay. Spillet ser fremdeles bra ut, og har blitt pussa på og fått flere skyggelag på PS4, men jeg sitter ikke å måper lenger over grafikken, noe som gir en liten følelse av et datert spill. Jeg tror den aller beste måten å oppleve Heavy Rain på var da spillet var nytt i 2010, men hvis du mistet den muligheten er det ingen grunn til bekymring. Jeg elsker spillet like mye nå som da, og det er pga. den fantastiske og gripende historien som blir fortalt.

Nesten hele spillet er veldig grått og fargeløst, noe man kanskje skulle tro ville irritert meg med tanke på at jeg er typen som foretrekker Zelda Wind Waker over Twilight Princess for å si det sånn. Jeg vil ha farger i spillene mine, men i Heavy Rain matcher de matte fargene spillets toner, og dette blir mer eller mindre pekt ut i starten av spillet. De to første scenene er flotte og fargerike, helt til livet til Ethan Mars snus opp ned. Stort sett resten av spillet er det regngrått og gjørmete, Heavy Rain kunne ikke sett noe annerledes ut, og gir spillet et perfekt utseende utfra hva slags historie som blir fortalt.

Jeg anbefaler å kjøpe denne pakken med spill, kun for Heavy Rain alene. Det er et mesterverk i historiefortelling, og vil flere ganger gå litt inn i deg selv for å svare på noen av spørsmålene samtidig som du må løse andre logiske gåter. Selv om det fremdeles er et fantastisk spill så er ikke grafikken like grensesprengende nå som den var for seks år siden. Dette setter på ingen måte noen demper på moroa når spillet tar litt fart, men starten lider av det og det tar litt tid før det blir virkelig spennende og nervebrytende.

Åja så var det Beyond Two Souls også… Det spillet synes jeg er ok.

Fra spøk til alvor så er Beyond Two Souls også en fin opplevelse, bare ikke like sterk eller minneverdig som Heavy Rain. Jeg personlig hadde forventa så mye mer fra Quantic Dream, og med Ellen Page og Willem Dafoe i hovedrollene burde det bli et virkelig så unikt spill. Istedenfor var det en snev av skuffelse å finne når jeg endelig fikk spille det i 2013. I 2016 ser spillet mye bedre ut, historien er mye mer oversiktlig, og valgene du gjør har denne gangen en ørliten betydning.

Det mange ikke likte med Beyond: Two Souls da det var nytt var at historien ble fortalt på en noe rotete måte. Historien følger livet til Jodie Holmes (Ellen Page), som uten noen forklaring har en ånd som henger sammen med henne. Hun kaller denne ånden for Aiden, og han har vært med Jodie siden fødsel. Som liten tilbringer Jodie mye av tiden sin på et forskningssenter der Nathan Dawkins (Willem Dafoe) blir stående som forsørger og en slags farsfigur for Jodie. Historien handler om Jodies oppvekst og livet sammen med Aiden, mens de prøver å finne svar på hvem Aiden er. Problemet med historien var at den ble ikke fortalt kronologisk, noe som forvirret mange spillere. I en scene kunne du være tenåring, for så å være barn i neste. Dette har de endret i Playstation 4-utgaven, og du kan selv velge om du vil spille kronologisk eller slik det originalt var ment på Playstation 3.

Gameplay er så å si identisk til Heavy Rain, men litt mer raffinert. Eneste store forskjellen er at du bytter mellom å spille Jodie og Aiden. Med Jodie går du rundt og gjør vanlige ting, mens Aiden kan fly rundt og brukes til å hjelpe Jodie, eller plage og angripe andre. I noen scener kan du også drepe folk med Aiden, men ulikt fra Heavy Rain så vil ikke det gi noen konsekvenser. Dette var den største skuffelsen ved Beyond Two Souls. I Heavy Rain sto ting på spill. Du kunne når som helst være et knappetrykk unna døden, og du måtte være fokusert og skjerpa til en hver tid. I Beyond Two Souls er hvert kapittel i Jodies liv stengt for seg selv, noe som fører til at valgene dine betyr egentlig ingenting i det lange løp. Dette tror jeg er en konsekvens som spillet måtte lide fordi vi egentlig ikke skulle spille det kronologisk. Det eneste valgene våre gjør er å vise oss hvilke valg andre spillere gjorde på slutten av kapittelet, akkurat som i f.eks. TellTales Walking Dead-serie.

Igjen så er Heavy Rain noe jeg kan anbefale til absolutt alle sammen som er modne nok til å forstå tematikken, mens Beyond kan anbefales til de som likte Heavy Rain. Jeg mener Heavy Rain er en moderne klassiker, og bør bli husket som et av spillene som definerte Playstation 3, mens Beyond Two Souls er perfekt som en bonus til Playstation 4-utgaven av Heavy Rain. Det er godt å se disse perlene blir tatt vare på og gjort tilgjengelig for flere spillere, men nå har jeg nesten bare fått mersmak for hva Quantic Dream kommer med senere.

About Stig Kenneth Limmesand

Stig Kenneth Limmesand. 25 år og enda ikke voksen. Bachelorgrad i videojournalistikk. Spiller alle mulige spill, men foretrekker eventyr og platformere. Favorittene er blant annet Mario, Zelda, Crash, Metal Gear Solid, Kingdom Hearts og Rock Band.