Tony Hawk’s Pro Skater 1 + 2 – Kongen har vendt hjem
0

Tony Hawk’s Pro Skater 1 + 2 – Kongen har vendt hjem

sep 07 Anders Lønning  

Tony Hawk. Forkortet navn for Anthony Frank Hawk. Sportsikon. Første skateren til å lande et hopp med bekreftet 900º rotasjon. Trendsetter. Firebarns far. Twitter legende. «Birdman».

Nei du har ikke kommet til en altfor tidlig nekrolog for en som, hvis 2020 har det i seg å være barmhjertig, har mange, mange år igjen å leve ettersom han bare er skarve 52 år gammel. Jeg nevner bare litt om hvem han er og en del av hans bragder fordi for meg, og sikkert også deg, er det ikke nødvendigvis mannen i seg selv navnet er ensbetydende med.

For mange av oss er det synonymt med lange kvelder hvor vi jobbet med å perfeksjonere overgangen fra rampetriks til manual i jakten på Sick Score utfordringen i San Fransisco. Det betyr Ska, Hip hop, Guerilla Radio og Goldfinger.

Det er navnet på en av de aller beste spillseriene denne verden har sett.

Jeg tror det er nærmest umulig å kvantifisere den kulturelle betydningen Tony Hawk Pro Skater serien har hatt for oss i den såkalte Milleniums generasjonen. For mange av oss var den med på å forme hva slags musikk vi hørte på, hvordan vi kledde oss, hvilke merker vi likte, hvordan vi oppførte oss. Ja, det ledet til og med til at jeg, som mange andre, kjøpte et rullebrett i håp om å kunne lære meg å gjenskape noe av det vi fikk se i spillet for å imponere jenter, noe som så oftest endte med skrubbsår og for noen av oss både ett og to besøk på legevakten.

For meg var det kombinasjonen av «lett å lære, vanskelig å mestre», en lynrask mulighet til å restarte hvis man rotet det til og en veldig rampete (planla ikke det ordspillet, men jeg tar den) presentasjon som var, i hvert fall en stor del av, den vinnende oppskriften til Tony Hawk Pro Skater serien. En oppskrift vi så forsøkt kopiert i spill som Dave Mirra’s Freestyle BMX, Aggresive Inline og, ja, hvem kan vel glemme BMX XXX?

Jeg og Tony Hawk serien skilte lag når serien droppet Pro Skater delen av navnet og mens serien over årene som gikk utforsket forskjellige konsepter nesten hver eneste gang, noe det delvis fant suksess med i Underground spillene om jeg husker rett, fant serien aldri helt tilbake til den vinnende oppskriften fra de fire første spillene.

Når hovedutvikleren av serien, Neversoft, ble flyttet over på den enormt populære Guitar Hero serien, falt ansvaret for fremtiden til Tony Hawk’s merkevaren over på Robomodo, noe som i løpet av fem spill skulle gå fra vondt, til verre og til slutt katastrofe for serien som hadde betydd så mye for så mange. Etter trippel punchet av Pro Skater HD, et mobilspill ingen ønsket seg som ble trukket fra butikken etter bare et par dager og og så krigsforbrytelsen som var Pro Skater 5 fra 2015 så det ut til at samarbeidet mellom Hawk og Activision var over for all overskuelig fremtid

Så at vi i det hele tatt nå befinner oss her at vi har fått en komplett nyutvikling av innholdet fra de to første spillene i denne serien hadde for meg vært utenkelig for bare et par måneder siden. På papiret er det en av de beste ideene i verden mtp. suksessen utgiver Activision har hatt med nyutgivelsene av spillene til 90 talls ikonene Crash Bandicoot og Spyro The Dragon, for ikke å nevne den uovertrufne gode jobben Capcom har gjort med både Resident Evil 2 og 3 Remake de siste to årene.

Eller det vil si: Uovertruffet, frem til nå. For Tony Hawk’s Pro Skater 1 + 2 er kanskje den beste nyutviklingen av et spill jeg har sett noensinne.

Ikke bare ser det helt fantastisk ut, men det spilles nøyaktig slik jeg husker at originalspillene spiltes. Så pass mye faktisk at når muskelminnet tar over og synet glosser over er det som om jeg blir transportert 20 år tilbake i tid til en eller annen loftstue i den gamle hjembygden min hvor jeg og kompisene byttet kontrolleren i mellom oss mens vi samarbeidet om å krysse av hvert nivås smørbrød liste av utfordringer.

For de av dere som aldri har spilt et Tony Hawk spill før kan det kokes ned til dette. På hvert nivå blir spilleren presentert med en liste over forskjellige utfordringer som skal utføres. Spilleren har to minutter på seg for å utføre en eller flere av dem om gangen, og mellom hvert nivå er det et gitt antall utfordringer spilleren må krysse av før de får lov til å gå videre til neste nivå.

Utfordringene kan være så enkle som å samle sammen bokstavene S – K – A – T – E som er spredt utover banen på strategiske steder, gjøre et gitt triks over en rampe, et landemerke eller på andre måter betydelig lokasjoner, og hvert nivå har en High Score, en Pro Score og en Sick Score som spilleren må kombinere triksene sine sammen i et sammenhengende stykke for å i det hele tatt ha sjangs til å klare å oppnå innenfor tidsbegrensningen.

Mens spillet er ment som en mer eller mindre nyutvikling av de første to Tony Hawk spillene, har utvikler Vicarious Visions, som så langt tilbake som i 2001 lagde en svært god port av THPS2 for GameBoy Advanced, vært smarte ved å inkludere noe av nyvinningene serien har funnet over årene. For eksempel Revert, en triks man kan bruke for å sy sammen triks i lengre kombinasjoner, dukket egentlig ikke opp før i Pro Skater 3, men siden trikset er så populært blant spillere og så essensielt til opplevelsen vi alle husker har de tatt seg friheten til å ha det med her. Samme med muligheten til å sprette fra en vegg med Wallieplant, som først dukket opp i Pro Skater 4.

Som tidligere nevnt er musikken en stor del av opplevelsen når det kommer til denne serien, og selv om det må ha vært et mareritt på både juridisk og byråkratisk nivå å få det til er så å si alle sangene fra originalspillet tilstede i denne nyutgivelsen, sammen med nye låter fra 37 forskjellige artister.

Jeg skal være så ærlig å si at det er ikke er alle av de nye sangene som treffer meg like godt, men alt det er glemt når jeg hører de første notene fra Cyco Vision av Suicidal Tendencies, When Worlds Collide av Powerman 5000 eller Blood Brothers av Papa Roach. Da tar nostalgien dette spillet er bevæpnet med helt overhånd og jeg kan sjelden motstå trengselen til å holde takten med foten, nikke med hodet og synge med.

Men mens vi er inne på dette med nostalgi så er kanskje det faktum at Tony Hawk’s Pro Skater 1 + 2 klarer seg så godt på egne ben det jeg syntes er mest imponerende med hele utgivelsen. Joda, Musikken, nivåene, Ja så å si alle de individuelle delene dette spillet består av er designet til å spille på nostalgien vi har for serien.

Men selv om jeg ikke hadde hatt forholdet jeg har til noen av de tingene tror jeg fortsatt jeg hadde vært her nå for å evangelisere Pro Skater 1 + 2 som en av de beste spillene jeg noen gang har spilt. I alle aspekter er det bare et så fordømt godt gjennomført spill som jeg tror hvem som helst, uansett bakgrunn eller kjennskap til serien, kan storkose seg med.

Hvis jeg i det hele tatt skal dra frem en eneste klage jeg har å komme med for Tony Hawk’s Pro Skater 1 + 2 så må det være at jeg heller skulle sett at det het 2 + 3. Det fordi det er litt vel mye overlapp av nivåer mellom det første THPS spillet og oppfølgeren.  Jeg trenger ikke School når jeg har School II, eller NY City når jeg har Downtown, men dette er pur smakssak.

Jeg er sikker på at det er mange som vil si akkurat det motsatte av det jeg sier om hvilke nivåer jeg ville hatt med, så alt i alt tror jeg vi skal være takknemlige for det som er her og heller håpe på at nivåer fra THPS 3 og 4 kommer som nedlastbartinnhold etter hvert. Når spillet i seg selv bare koster 375 kroner har jeg ingenting imot å måtte betale et lite mellomlegg for å få de resterende nivåene. Jeg finner meg til og med overrasket over hvor nykter den beryktede utgiveren har vært med å prøve å vri blod fra stein, ettersom spillet ikke har et eneste spor av mikrotransaksjoner å se noe sted. Men nå skal vi ikke selge akkurat det skinnet før den berømmelige bjørnen er skutt. Vi husker ennå godt hva de gjorde med Crash Team Racing Nitro Fueled etter lansering.

Det er nostalgien for seriens røtter som kommer til å få takken når Activision tjener haugevis av penger på Tony Hawk’s Pro Skater 1 + 2, men ikke la det overskygge at spillet også er en av årets, kanskje hele denne konsollgenerasjonens, beste spill. Tenke seg til at i året hvor mer eller mindre alt som kunne gått galt har gått galt, så var det det som raskt kunne blitt en nostalgi cash grab fra Bobby Kotick’s Activision som skulle trekke det lengste strået å være en av spillårets største lyspunkt.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.