Kingdom Hearts er en serie som er elsket av mange, og som har tiltrukket seg fans fra både Final Fantasy og Disneys fanbaser. Nå har Square Enix sluppet en HD-relansering av det første spillet, og du får samtidig med en oppdatert versjon av GBA- og PS2-spillet Chain of Memories og, noe pussigere, en tre timer lang film basert på DS-spillet 358/2 Days. Navnene er litt kleine, men det er egentlig der halve sjarmen ligger.

Dette er en serie som er blitt kjent for den noe uortodokse blandingen av Disney og Final Fantasy, og du spiller selv som Sora, en naiv gutt med store føtter og piggete hår, og han ser ellers ut som om han er hentet fra et hvilket som helst Final Fantasy-spill. Når han og skal sette ut på et eventyr med sine to barndomsvenner, Riku og Kairi, oppstår det dog en mystisk storm, og Sora får et sverd formet som en nøkkel, samtidig som han blir sendt inn i en slags limbo mellom forskjellige verdener.

Her møter han Donald og Langbein og får i oppdrag å stenge igjen åpne portaler i ulike Disney-verdener, slik at de ikke blir invadert av «de hjerteløse», som i bunn og grunn er helt typiske demoner. Historien er ikke mesterlig, og er langt fra enkel å få greie på, men den fungerer som en grei unnskyldning for å få utforske settinger fra Disney-klassikere som Aladdin, Hercules og, min personlige favoritt, The Nighmare Before Christmas.

Selv om jeg har spilt flere av installasjonene i Kingdom Hearts-serien, så har jeg aldri fått spilt det første spillet. Jeg var derfor rimelig spent på hvordan det hele egentlig skulle starte. Det viser seg at det hele egentlig starter temmelig treigt. Den første timen bruker du på å gjøre noen intetsigende flersvarsoppgaver som ikke har noen betydning videre i historien, før du er nødt til å løpe rundt på Soras hjemøy for å samle ulike materialer til ei flåte, og noe proviant til reisen Sora, Riku og Kairi har tenkt å legge ut på. Det er ingen indikasjon på hvor du kan finne de ulike tingene du trenger, og det hele er så ensformig og kjedelig at det er til å sovne av. Med et så elendig anslag, er det som et slit bare å komme seg gjennom den første delen. 

Når man først kommer seg vekk fra øya og til omgivelser med litt mer action, viser det seg at kampsystemet er minst like kjedelig som å plukke sopp på ei øy, ettersom man kun trenger å trykke X for å komme seg gjennom kampene. Det skal dog sies at kampene blir litt mer interessante etter hvert som man låser opp muligheten for å utføre magibaserte angrep og å påkalle karakterer fra 
ulike Disney-univers til å slåss for seg. Men det hele koker likevel ned til å trykke på den ene knappen for å komme seg gjennom noe som føles som lite mer enn veldig langtekkelig arbeid, og dette er arbeid som hopper fram hver femte meter eller så du legger bak deg.

Det blir heller ikke noe bedre av at kameraet er forrædersk, og hele tiden prøver å snu seg til å fokusere på det minst interessante på skjermen; gjerne en haug brostein i et hjørne eller et stråtak i det fjerne. Som om ikke det var nok, er Sora også elendig på å hoppe. En skulle nesten tro han hadde gjemt murstein i de store skoene sine, for han responderer seint, og beveger seg lite presist gjennom lufta, noe som gjør enhver plattformseksjon til et lite migreneanfall av fortvilelse og desperasjon.

Til tross for at jeg ikke har spilt denne installasjonen i serien før, så føler jeg likevel tidvise stikk av nostalgi når jeg spiller det. Gameplayet har store mangler, og det er mangler jeg kjenner igjen fra andre spill jeg prøvde på den tiden, men dette var selvfølgelig ikke noe jeg la merke til den gang. Nå har derimot spillmediet utviklet seg videre, og det er forskjell på hvor godt ulike spill fra ti år tilbake har holdt seg.

Den grafiske oppdateringa av spillet fortjener dog gode ord, og det er nok blitt brukt mer enn ett strøk maling. Et friskt strøk lakk kan gjøre vidunder for verdien på en gammel bil, og Disney-magien blir enda litt mer framtonende når den lyser imot deg i eventyrlig høydefinisjon. De kunne kanskje ha oppdatert enkelte av animasjonene (spesielt i de fordømte hoppene), men i det store og hele er dette en flott framvisning av mange av Disneys verdener og karaktergalleri.

Fra karaktergalleriet henter spillet dessuten en annen styrke; nemlig stemmeskuespillet. Disney har noen av verdens beste stemmeskuespillere på sin side, og så vidt jeg vet er det de originale stemmeskuespillerne som gir sin stemme til Donald, Langbein, Mikke og resten av gjengen. 

Musikken er dog ikke hentet fra Disneys filmer, men dette er absolutt ikke noen ulempe, for det originale lydsporet som er blitt komponert til bruk i dette spillet er intet mindre enn fantastisk. Selv om du ikke har prøvd noen av spillene i serien er dette musikk du kan nyte fullt ut uansett, og som godt kan gå inn i spillelister med navn som «Rolig», «Kald dråpe treffer lunkent vann» eller, som ungdommen sier, «Chillaxing». Det er en og annen stygg front med forferdelige, hyperaktive danserytmer, men for det meste veksler musikken mellom oppkvikkende harmonisk og episk til det fornuftstridige.

Trass i den fantastiske musikken og det grafiske malingsstrøket, er dessverre ikke Kingdom Hearts noen essensiell tittel lengre, og det holder ikke mål i dagens landskap av spillutgivelser. Jeg prøver derimot ikke å ta ifra Kingdom Hearts dets klassikerstatus, for jeg både vet og skjønner at mange har et flott og nostalgisk forhold til dette spillet. Om du er en stor fan av Disney eller har spilt flere 
Kingdom Hearts-spill og lurer på hvor det hele starta, så er dette for all del et godt kjøp. Dersom du ikke har våget deg på noen av disse spillene før, er det dessverre en sjanse for at du kommer til å oppfatte spillet som ubetydelig og for lite tilgjengelig, for dette er ikke et enkelt spill å starte serien på.