Resident Evil var skrekkspillet over alle andre. Ja, jeg vet at Alone in the Dark var først ute, men Shinji Mikami hadde likevel en grunnleggende forståelse av hvordan man skal overføre skrekken via spillelementene som førte til at Resident Evil ble et spill som ikke bare har fått æren for å skape en ny sjanger, men også står som en milepæl innen skrekkspill.

Mer kontroll, mindre skrekk

Det briljante med Resident Evil var også det som var mest kritisert med spillet: mangelen på kontroll fra spilleren. Stram regi via fastlåste kameravinkler, og et kontrollsystem som gjorde det umulig å sikte presist eller kontrollere spillfiguren nøyaktig fra de til tider absurde kameravinklene, førte til at mange etterlyste et mer presist og moderne kontrollsystem.

Det er først nå i ettertid man har forstått at den stramme regien fra Mikami tjente en funksjon. Ved å nekte spilleren å styre kameraet og ved å gjøre siktingen unøyaktig og styringen av figuren tungvint, mistet spilleren kontrollen. Og det er nettopp det skrekk handler om: følelsen av å miste kontrollen, å være overlatt til en skjebne man ikke kan styre selv. Mikami forstod dette, og skrekken i Resident Evil handlet ikke om blod, gørr og ekstrem vold, men om å være fanget. Fanget i en mystisk herregård full av zombier, og fanget av et rigid kontrollsystem og en strikt kameraføring.

Med Resident Evil 4 fikk fansen endelig det de hadde mast om siden det første spillet: mer kontroll. Borte var det fastlåste kameraet og den paralyserte hovedpersonen som ikke kunne bevege seg med hevet våpen, tilbake stod et tredjepersons actionspill. Med Resident Evil 4 tok serien steget fra skrekk til splatter, fra grøss til action. Selv om spillet ble unisont hyllet for sin unike fornying av sjangeren da det kom i 2005, forsvant den opprinnelige horror-opplevelsen i overgangene.

– Men nok av denne filosofiske historieleksjonen, gammern, vi vil vite hvordan det nye spillet på 3DS er!

Restemat

De som frykter en reprise av katastrofen Resident Evil: Mercenaries som ble sluppet på 3DS i sommer kan puste lettet ut. Resident Evil: Revelations er en retur til formelen vi kjenner godt fra alle hovedspillene i serien. Her er alle elementer på plass: to spesialsoldater på hemmelig oppdrag, dører som låses opp med finurlig dekorerte nøkler, virusinfiserte fiender og elendig dialog. Å ligge på sofaen og spille Resident Evil: Mercenaries er som å stige inn i en tidsmaskin som kaster oss en håndfull år tilbake i tid.

Og det er også hovedproblemet til spillet. Resident Evil: Revelations er nesten blottet for ambisjoner. Kontrollsystemet er hentet fra Resident Evil 4, med noen få tillegg. Resten følger originalformelen fra 90-tallet til punkt og prikke. Her er skvetne sekvenser og skumle oppdagelser, tråkking frem og tilbake med nøkler og gjenstander som skal brukes på andre siden av kartet, og flere fortellinger som skal flettes i hop til en sammenhengende historie. Jill Valentine og Parker Lucianis utforsking av et forlatt skip i Middelhavet får snart følge av en annen historie fra snødekte fjellandskap med Chris Redfield og Jessica Sherawat i hovedrollen.

Men historien sliter med å engasjere , som vanlig. Stemmeskuespillet og dialogen er på et lavmål man sjelden opplever i moderne spill. Desto bedre jobb gjør omgivelsene, som frembringer klassiske Resident Evil-gys. Selv om det føles som man har opplevd det meste før. At til og med den moderne båten man utforskes etterhvert får et interiør som er hentet rett fra herregården i det første Resident Evil-spillet vitner om en usikker utvikler som sliter med å bevege seg bort fra det familiære.

Resident Evil: Revelations lykkes i stor grad på grunn av nostalgien. Det er et blaff av 90-tallet over dette, og det er nettopp via denne naiviteten og manglende evne til å tilpasse spillet dagens moderne actionspill at Resident Evil: Revelations lykkes. Jeg hygger meg i stor grad med spillet fordi det bringer meg tilbake til gamle dager.

I tillegg fungerer de få nye elementene Capcom har lagt til bra. Spesielt scanneren, som lar deg scanne omgivelsene etter skjulte gjenstander eller fiender for å finne svake punkter, er morsom å bruke og bringer et nytt lag til utforskingen av områdene. Samarbeidsmodusen øker levetiden på spillet, men virker mer som et påtvunget etterslep enn en inspirert del av hovedspillet.

Som moderne actioneventyrgrøsser føles Resident Evil: Revelations utdatert. Det mangler de filmatiske ambisjonene til Uncharted, den kalde uhyggen fra Amnesia eller de actionfylte slagsmålene fra Gears of War. Det forsøker å være alle tre på en gang, og sprer seg på denne måten for tynt ut til å nå opp i teten. Resident Evil: Revelations er ambisjonsløst og umoderne, men likevel ikke uten sjarm og vidd for de som gidder.

PS: Spillet kommer sammen med D-Pad-ekstrautstyret til Nintendo 3DS. Plastdingsen monteres rundt 3DS-maskinen og gir deg en ekstra høyre analogspake, pluss to ekstra skulderknapper. Spillkontrollen er utmerket sammen med dingsen.

Se flere bilder fra Resident Evil: Revelations på neste side!

Resident Evil: Revelations er utviklet og utgitt av Capcom. Spillet er lansert til Nintendo 3DS.