Etter to Assassin’s Creed-kapitler på det amerikanske kontinentet er det på tide å legge alt som har med sjørøverskuter, George Washington og frustrerte indianere å gjøre til side. Med Assassin’s Creed: Unity drar Ubisoft oss tilbake over dammen igjen til den franske hovedstaden Paris, og det på slutten av 1700-tallet, da frihet, likhet og brorskap ble ropt i gatene fra morgen til kveld og giljotinebødlene hadde det alt for travelt.

Enten det har vært snakk om renessansemetropolene i Italia, det hellige land eller nybyggerkoloniene i USA, har Ubisoft aldri spart på kruttet når det kommer til å skape flotte historiske omgivelser i Assassin’s Creed, og i Unity viser de kanskje enda mer muskler enn før. Det første man merker når man entrer Paris er nemlig hvor mye byen koker; atmosfæren er i høysetet, og de enorme folkemengdene, støvet og skitten i lufta og selve revolusjonsfølelsen skaper en stemning som er til å ta og føle på. Rasende fattigfolk står i flokk og protesterer foran rikmannsbygg, og man kan nesten kjenne den høye pulsen til aristokratene banke når de går gjennom byens stusseligere kvarterer. Man får se mange sider og kontraster av det svært dynamiske bybildet, og det er da med andre ord lagt mer enn godt nok til rette for en fransk revolusjon i stor stil.

Ny vendetta

Snikmorderen denne gangen heter Arno Victor Dorian, en fyr av adelsrang som vokser opp rett ved kongens slott i Versailles. Når han blir feilaktig anklaget for å ha drept sin egen stefar tar livet som aristokratisk bråkjekkas slutt, og gjennom en annen fange i storfengselet Bastillen oppdager han familiens skjulte fortid som medlemmer av snikmorderordenen. Av dette blir hans personlige vendetta et faktum, og toktet mot en tempelridderkonspirasjon med overraskende mange lag begynner.

I vår tid driver fortsatt de moderne tempelridderne i Abstergo ugagn, og søker gjennom å sende folk i animus-maskiner (som lar en oppleve forfedrenes minner) regelrett kontroll over verdenshistorien – noe de ganske ressurssvake snikmorderne man er en del av selvsagt ikke kan akseptere. 

Har du spilt et Assassin’s Creed-spill før synes du sikkert dette høres rimelig kjent ut, og Ubisoft gjør dessverre lite for å løfte historien til noe spesielt minneverdig og engasjerende. Arnos personlige hevntokt føles litt blåst opp, og motivet hans om en myrdet stefar vekker egentlig ikke spesielt mye sympati for fyren – vi har rett og slett sett langt mer brutale og forferdelige inngangsporter tidigere i serien.  

Samtidig er det direkte merkelig hvor fokuset ligger. Ubisoft vier mye tid til Arnos personlige anliggender og diverse problemstillinger innad i Paris’ snikmorderbrorskap, og jeg hadde forventet en del mer scenetid til tematikk rundt den franske revolusjonen og snikmordernes rolle i det hele. Vi støtter på blant annet stenderforsamlingen i 1789, stormingen av Bastillen og en rekke historiske personligheter, men med tanke på potensialet som ligger i samfunnsomveltningen vi får oppleve, savner jeg sårt et større uttrykk for dristigere ambisjoner rundt det historiske aspektet hos Ubisoft.

Men dette betyr ikke at historien i Unity er noe dårlig. Introduksjonen er riktignok ikke spesielt bra, og preges av en ganske treg og rotete progresjon, men etter et par timer begynner spenningen og en bedre flyt å skyte fart. Selv om det pga. fokuset aldri blir like engasjerende som mange av de tidligere spillene i serien, satt jeg på kanten av stolen mange ganger i løpet av historien, og smarte vendepunkter i ny og ne pirret interessen min betraktelig. 

Nærmer seg snikespillsjangeren

Når jeg kom meg forbi de nevnte voksesmertene i begynnelsen merket jeg også at oppdragene er lagt opp på en annerledes måte enn tidligere. De er færre, men ofte betraktelig lengre enn før, og når det kommer til selve snikmordsoppdragene er det lagt mye mer vekt på sniking og planlegging. Man settes gjerne ut i et stort område som er stappfullt med fiendtlige vakter, og de mange mulige veiene til målet gjør planleggingen både nervepirrende og utfordrende.

Mange av disse oppdragene krever både tid og kløkt, og på sitt beste sender valgfriheten assossiasjoner til spill som Dishonored og andre konger i snikespillsjangeren. Like storstilte og omfattende oppdrag som i disse finner man selvsagt ikke i Unity, men man finner mange likhetstrekk i hvordan oppdragene blir utført, og det er abslutt et sunt fokus jeg håper Ubisoft videreutvikler i fremtidige Assassin’s Creed-spill.

Helt problemfritt er det nemlig heller ikke på tross av det gode initiativet. Til tider hadde jeg blant annet vanskeligheter med å skjønne hva Ubisoft egentlig ville ha meg til å gjøre. Det er definitivt morsomst og mest hensiktsmessig å utføre oppdragene så stille som mulig i stedet for å melde seg på store møljeslagsmål, men tiden dette krever passer dårlig med de så godt som ikke-eksisterende sjekkpunktene. Med hensyn til den heller lille størrelsen på oppdragene skjønner jeg at Ubisoft ikke bombarderer meg med sjekkpunkter og muligheter for manuell lagring, men samtidig er det veldig ergelig når jeg etter mange nøye planlagte og utførte trekk sendes rett tilbake til start etter en uheldig konfrontasjon. Frustrasjonen kan gjerne føre til at oppdragene føles som rene pliktløp etter hvert, noe som er synd når de ellers er svært godt lagt opp.

Større oppdrag har ikke lagt noe lokk på andre ting å gjøre i Paris, tvert i mot. Selve byen er enorm, og sideoppdrag av ulike sorter ligger strødd utover gatene. De kan gå ut på alt fra å knerte noen tilfeldige kriminelle du støter på og systematisk etterforske kriminalsak (som er en overraskende frisk nyvinning), til å hente levningshoder til Madame Tussaud og føye deg inn i rekkene i Baphomet-ordenen. Sideoppdragene er av noe varierende kvalitet, og spesielt i løpet av de første timene synes jeg det ble noe ensidig og småkjedelig til tider, men Ubisoft skal ha ros for å ha prøvd seg godt og servert stor variasjon.

Det største esset i ermet kommer imidlertid i form av samarbeidsmodusen, som muligens er det største nyheten Unity har å by på. Man ser fra første stund at disse oppdragene kan være skikkelig morsomme, og på samme måte som i de tidligere nevnte snikmordoppdragene spiller ofte planlegging en viktig rolle i utførelsen. Samarbeidsaspektet gir det hele imidlertid en ny dimensjon, og det er utrolig moro å samkjøre snikmord, avledningsmanøvre og alle andre slags oppgaver for å komme seg så smidig som mulig fram til målet. 

Frihet, likhet, brorskap – og klønete kontrollere

Når det kommer til det rent spillmekaniske kan Unity by på en rekke smarte og nyttige nyvinninger. Parkouren og klatringen over hustak er blitt hakket smidigere med en knapp for å klatre både opp og ned, og snikingen har fått mer kjøtt på beinet gjennom en knapp som lar deg huke deg sammen. Kampsystemet er på sin side kraftig forbedret, der tidige motangrep og unnamanøvre er avgjørende for å få has på utfordrende fiender. Ulike typer fiender forutsetter ulik taktikk, og gjennom hele spillets gang blir det stilt krav til hvordan man skal takle dem – noe som gjør det veldig moro, og vitner om både dynamikk og dybde i systemet.

Et godt rammeverk blir imidlertid dratt noe ned av et kontrollsystem som er mer klønete enn man egentlig bør kunne tåle. Assassin’s Creed-spillene har alltid hatt enkelte problemer med kontrollsystemet, men i Unity når det nye høyder, og Arno er til tider fryktelig glad i å hoppe ned og opp på steder man egentlig ikke vil ha ham på i det hele tatt. Dette kan spesielt skape frustrasjon i snikeoppdragene og jaging av mål gjennom tettbefolkede gater, og innendørs kan det føre til rene marerittet. Det er sjelden jeg lar et kontrollsystem være så avgjørende når jeg vurderer et spill, men i Unity har det irritert meg til de grader, og ikke minst sendt meg i døden alt for mange ganger.

En finpuss hadde også gjort seg på den grafiske og tekniske biten. Unity skal ha ros for å bære mye preg av å være et spill for den nye konsollgenerasjonen, og i begynnelsen ble jeg overrasket over de filmatiske og velregisserte mellomsekvensene, de smidige animasjonene og den fantastisk vakre byen. Skurr i form av pop-ups og nakne teksturer på avstand melder seg imidlertid ganske raskt, og bugs og tekniske problemer kommer også på banen. Blant annet har jeg hoppet ned i endeløse hvite hull der jeg ser byen over meg opp til flere ganger. Ubisoft kommer nok til å fikse mye av dette i kommende oppdateringer, men det er likevel ikke helt forsvarlig å slippe et spill med betydelige tekniske utsettelser.

Konklusjon

Jeg kan peke på mye negativt i Assassin’s Creed: Unity, men jeg har ingen problemer med å kalle det et vellykket kapittel i den stadig voksende serien om snikmorderne. Det er tappert steg inn i den nye konsollgenerasjonen, og for meg er det fortsatt slående å se miljøenes detaljrikdom og hvor godt 1700-tallets Paris er visualisert. Den friere oppdragsstrukturen er sunt for serien som helhet, og samarbeidsmodusen og de ulike nyvinningene i spillsystemet sørger for et friskt pust. Unity er langt fra en revolusjon for serien, men en god evolusjon er det definitivt – noe mer hadde jeg heller ikke forventet.

Men det er altså noen kritiske punkter som hindrer det i å få mer enn fire øyne på terningen. Det er først og fremst kontrollsystemet og de tekniske problemene som trekker ned, men også historien sliter med å oppnå sitt fulle potensiale. Derfor ender det ikke opp blant de aller beste spillene i serien og noe skuffende i forhold til de enorme forventningene Ubisoft har bygget opp rundt spillet. Likevel kommer jeg til å spille enda mer Unity i tiden fremover, og jeg er ikke minst nysgjerrig på hva vi får stifte bekjentskap med i neste utgave av Assassin’s Creed.