Watch Dogs: Legion – Spennende konsept som dessverre veies ned
0

Watch Dogs: Legion – Spennende konsept som dessverre veies ned

okt 29 Anders Lønning  

Drømmen om et Watch Dogs spill som er like bra som den første demonstrasjonen vi fikk fra serien var har så langt vist seg å være nær uoppnåelig, og det er ingenting som hadde gjort meg gladere enn å endelig kunne runde av konsollgenerasjonen med å friskmelde serien.

En sterk start setter opp premissene for historien Watch Dogs Legion vil fortelle, men derfra faller det raskt. Vrien på historien om at Hacktivist gruppen Dedsec blir satt ut av spill og tech/privat militær bedriften Albion tar over London’s gater er tydelig Alan Moore inspirert, men flere av punktene hvor spillet ber deg skru av hjernen for å bare godta premisset ble ofte for mye for meg.

For dette er et spill som veldig gjerne har lyst til å spille på og gi et skråblikk dagsaktuelle temaer som for eksempel nedbyggingen av Englands National Health Service, overvåkning og hvordan samfunnet har sviktet de svakeste, men det blir veldig raskt tydelig at spillet samtidig er underlagt Ubisofts mantra om at spillene deres ikke er politiske på noe som helst måte, når skurkene i spillet blir tradisjonen tro, utpekt til å være enkelt individer med skumle hensikter, mer enn institusjonene som har oppfostret dem til å bli slik.

Albion er en stand-in for politiet. det kriminelle elementet er representert av en enkelt gjeng og dets overhodet, og selvfølgelig har vi en tech-guru med gudekompleks, for det ville jo ikke ha vært mainstream dystopisk cyberpunk uten.

Men selv om historien ikke fungerer spesielt godt for meg, var det heller aldri det som var trekkplasteret. For meg har Watch_Dogs serien alltid hatt et enormt uløst potensial med konseptet om å være en undertrykt borgeverner bevæpnet med de digitale nøklene til en høyteknologisk by og håpet mitt var at når regissøren av to av mine favoritt spill fra Ubisoft, Splinter Cell: Chaos Theory og Far Cry 2, stod ved roret for et nytt Watch Dogs at serien kunne riste av seg de klareste trekkene av å være designet av en komitee

Men den gang ei. Så og si alle potensielle skarpe kanter i Watch Dogs Legion har fått seg en real omgang med sandpapiret, og resultatet er et spill som i likhet med sine forgjengere ofrer utnyttelsen av sitt sanne potensial til fordel for bred allmenn appell. La meg forklare:

Konseptet med at nesten alle i spillverdenen er en potensiell spillbar karakter om du som spiller klarer å rekruttere dem til den gode sak, er utrolig spennende og den er løst på en del interessante måter, men også på noen måter som drar ned opplevelsen for meg betraktelig.

Ved å skanne tilfeldige forbipasserende får spilleren innsyn i hvem de er og hva de har å tilby i form av passive trekk eller aktive egenskaper. Noen kan være hackere, bygningsarbeidere, slåsskjemper, spioner, grafiske kunstnere, pensjonerte etterretningsoffiserer, sykepleiere, etc. Noen har veldig overfladiske og enkle trekk som gjør dem mer hverdagslige, men av og til kan man snuble over noen som er utstyrt med gode trekk som kan hjelpe hele laget, som for eksempel muligheten til å bringe skadde eller arresterte lagkamerater tilbake til oppdraget raskere, eller at de har en vendetta mot en spesifikk faksjon som gjør at de gjør ekstra skade mot dem

Ideen om å rekruttere bingo-banden for å utgjøre feltagent teamet ditt er selvfølgelig fristende, gitt friheten spillet tilbyr i forhold til hvordan man bygger det opp, men så kommer man til det stykke hvor man må spille som karakterer som grunnet leddgikt ikke kan løpe, eller på grunn av ukontrollert promping ikke er i stand til å holde seg i skjul. Det høres kanskje gøy ut, men jeg fant i hvert fall veldig raskt ut at jeg måtte toppe laget mitt med folk som hadde egenskaper jeg trengte, i stedet for hva som ville være det morsomste å finne på skulle jeg komme meg gjennom spillet.

Alt dette er kjempe stilig og løst på en meget god måte, men på den andre siden gjør denne tilnærmingen det vanskeligere å knytte noen ordentlige bånd til figurene du kontrollerer. Stemmeskuespillet på alt annet enn de faststøpte karakterene alle kommer til å treffe på er nesten komisk ute av synk med det som foregår, og har man hørt en karakter runde av et fullført oppdrag, har man hørt alle gjøre det.

Friksjonsløse oppgaver til folket.

De av dere som har fulgt meg en stund vet nok at jeg er en stor fan av Immersive Sim sjangeren, og en av kjernen i opplevelsen de spillene gir er at muligheter oppstår ut av situasjonen man er i og midlene man har til rådighet.

En av de største kneikene jeg måtte komme meg over med Watch Dogs Legion er at spillet, nesten i enhver situasjon du støter på, gir deg alle mulighetene uansett hvem du spiller som eller hva slags situasjon du befinner deg i. Dermed forsvinner på en måte behovet for oppfinnsomhet, før uansett hva man velger er resultatet, med noen få hederlige unntak, det samme. Det handler bare om hvor mye bryderi du gidder å ta på deg for å oppnå det resultatet.

Ved å tilrettelegge for alle strategier fjerner Watch_Dogs Legion helt behovet for å tenke utenfor boksen. Funker det for deg å kaste en SpiderBot over veggen og gjøre all hackingen fjernstyrt en gang, funker det som regel i de aller fleste tilfeller, og spiller du en karakter som ikke har en Spider-Bot finner du ALLTID en i nærheten.

Jeg føler at det burde ikke ligge på spilleren å ta initiativ til å eksperimentere med spillmekanikken, det er noe spillet burde være i stand til å fremprovosere. Oppfinnsomhet er tross alt et barn av nødvendighet.

Baksiden av medaljen av Ubisofts iterative oppskrift er at når de endelig gjør noe nytt og spennende er det ofte lesset ned av å være bygget på gamle fundament det er vanskelig å forandre på, eller at selskapet er så livende redd for å støte fra seg spillere at de heller prøver å blidgjøre alle samtidig som de sliter med å virkelig gripe noen som helst.

Men alt dette handler mer om hva jeg ville at Watch Dogs Legion skulle være mer enn hva det faktisk er, for hvis jeg tar noen steg tilbake så ser jeg jo at mye av det jeg har nevnt at Watch Dogs Legion har å by på er stilig, alle problemene mine til tross.

Spiller man med Permadeath, muligheten til å miste operatører for alltid om de blir drept, slått på klarer det å være en slags surrogat for båndene karakteriseringen av figurene ikke klarer å bygge opp og friksjonen jeg følte manglet i selve oppgaveløsningen.

Selv ikke de tekniske problemene jeg støtte på, eller de gjentatte omstartene jeg måtte ha fordi spillet låste seg var så surt som når jeg mistet en tidligere MI6 agent utstyrt med en klokke som kunne deaktivere våpen fra avstand og en Aston Martin faksimile med aktiv kamuflasje og rakettkastere.

For ja, Watch Dogs Legions har tekniske problemer. Jeg spilte spillet på Xbox One X og lastescenene var nærmest uholdbart lange i enkelte tilfeller noe som i og for seg selv er et godt argument for å runde av konsollgenerasjonen å hoppe rett på de neste. Jeg opplevde også tidvis ustabil bildefrekvens, flere anledninger hvor spillet myklåste seg ved å ikke la meg fullføre oppdrag og hele tre tilfeller av at spillet lukket seg midt i et oppdrag.

Eurogamer har også rapportert at en av oppdragene i 404 historien forårsaket at Xbox One X’en deres overopphetet og slo seg av, men det har ikke jeg opplevd.

Watch Dogs Legion endte ikke opp med å være innertieren jeg håpet det skulle være, men jeg kan ikke benekte at det er et ålreit spill. Når spillet fyrte på alle sylindre ved å gi meg oppgaver som matcher med verktøyene jeg har til rådighet, eller jeg på eget initiativ begynte å leke meg med mulighetene Legion byr på kan jeg se et snev av det spillet jeg hadde håpet det skulle være, og alt det andre rundt er mer eller mindre som man forventer av et høybudsjetts Ubisoft spill anno 2020. God underholdning, men ikke stort mer.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill av og på de siste seks årene, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.