Wolfenstein: Youngblood – Som far, som døtre…Eller?
0

Wolfenstein: Youngblood – Som far, som døtre…Eller?

aug 01 Adnan Hajic  

Mye har skjedd siden “Wolfenstein: The New Order” og oppfølgeren “Wolfstein II: The New Colossus”.

William “BJ” Blazkowicz har i løpet av serien greid å skyte seg gjennom massive arméer med nazister, zombier og roboter; overlevd flykrasj, eksplosjoner og uttalige mengder med kutt og skudd både her og der; reist til både Mars og Venus for å stoppe nazistene og frigjøre USA; og stiftet en familie med hans polske kone og to tvillingdøtre.

Alt dette var med på å gjenopplive Wolfenstein-serien tilbake til sine glansdager som et moderne førstepersons skytespill der de klassiske tropene er skrudd godt over maks. Greier Wolfenstein: Youngblood å levere nok en nazi gladvold fest , eller er det det sorte fåret i den økende familien av Wolfenstein?

Wolfenstein: Youngblood er utviklet av MachineGames med Arkane Studios (Bioshock 2, Dishonored og Prey). Utviklerne ønsker å levere et co-op actionspill som skal leve opp til de tidligere singleplayer-spillene i serien, men lykkes bare delvis.

Spillet utspiller seg 20 år etter Wolfenstein II: The New Colossus, i 1980-tallet. USA har mer eller mindre etablert seg igjen, og William “BJ” Blazkowicz bor nå i Texas sammen med sin kone Anya, og deres to tvillingdøtre, Jess og Soph Blazkowicz.

De to søstrene har blitt trent opp med både skytevåpen og i nærkamp av sine foreldre i tilfelle de skulle måtte forsvare seg mot nazistene. En dag forsvinner pappa “BJ”, men døtrene greier å spore han opp midt i den nazistokkuperte byen Neu-Paris, en av nazistenes siste gjenværende storbyer i Europa.

De bestemmer seg for å kapre et helikopter utstyrt med to supersoldat drakter og setter kursen mot Neu-Paris sammen for å finne faren deres. Plottet tar mye etter 80-tallets action-filmer med konstant skuddvekslinger og eksplosjoner mellom de snille og slemme, men gjør lite nytt for å fornye formelen. Nesten ingen av karakterene som gjorde spillenes historier så interessante dukker opp i denne fortellingen.

“BJ”, Anya og Grace er borte mesteparten av spillet, og karakterene som er igjen er nokså endimensjonale. Abby er hackeren, ikke noe mer, og søstrene går fra å være helt ok actionhelter med noen få morsomme one-liners til å være veldig kleine. Man blir fort lei av de samme replikkene, fistbumpene og de kleine dansesekvensene mens man venter på at heisen skal komme til riktig etasje. Handlingen er veldig forutsigbar, og man sitter igjen med en følelse av “var det alt?” når man ser rulletekstene.

Våre helter, mine damer og herrer…

Spillet er først og fremst designet for å være en co-op opplevelse. Om du kjøper Deluxe-utgaven av spillet, får du også tilgang til et Buddy Pass som gir vennen din tilgang til å spille gjennom spillet med deg gratis. Vennen din vil derimot ikke få achievements eller lignende. Spillet har også online matchmaking. Et stort problem med dette er at det er flere bugs og feil med nettverkskoden, noe som forhåpentligvis vil bli bedre med et par oppdateringer. Det er bare synd at et multiplayerfokusert spill som dette skal slite med sitt største salgspunkt på utgivelsedatoen.

Heldigvis kan du også spille deg gjennom spillet alene med en AI som fungerer helt greit, men som kan være litt treig med å hjelpe deg opp når du holder på å dø.

Måten co-op fungerer på er at søstrene har hver sin mengde med rustning og liv. Dersom en av dem dropper til null liv må den andre hjelpe henne opp før tiden hennes går ut, veldig likt som Gearboxs Borderlands. Dersom hun ikke rekker dette, eller dersom begge jentene blir slått ned til 0 liv, vil de bli gjenopplivet og klare til å slåss igjen så lenge de har noe spillet kaller “Shared Life”. Man kan ha opp til 3 “Shared Life” og mister man alle vil man ikke kunne gjenopplives og man blir sendt langt tilbake i starten av området 

Katakombene under Paris fungerer som en hub mellom oppdragene

man utforsker, uten å få tilbake ammunisjonen man har brukt opp. Dette kan bli veldig frustrerende når du prøver deg på en av de mer krevende kampene av spillet.

Søstrene har et “Pep Signal” system der de kan gjøre diverse kleine håndbevegelser for å helbrede hverandre, gi hverandre mer rustning, mer skade eller lignende. Disse håndbevegelsene kan man låse opp med å bruke sølvmynter man finner i spillet. En artig idé, men man blir ekstremt lei av å høre “hell yeah, dude” og “you can do it, sis!” hver gang man ønsker å få tilbake litt liv. De andre håndbevegelsene er fine å ha, men definitivt ikke nødvendige å låse opp for å runde spillet.

De tidligere Wolfenstein spillene har vært nokså lineære skytespill der du går fra bane til bane og slåss mot X antall mengder av nazister, roboter, droner, sinte vakthunder og nazistzombier. I Wolfenstein: 

Youngblood har de byttet ut de lineære banene med områder som kan utforskes med en god dose med sideoppdrag slengt inn mellom hovedoppdragene.

Underveis i spillet vil man få tilgang til nye evner og utstyr som lar deg utforske nye steder av disse områdene for å finne mer penger, oppgraderinger og andre samleobjekter som 3D-briller, avisutklipp, VHS-kassetter ol. Problemet er at du vil måtte komme tilbake til de samme områdene opp til flere ganger og det blir fort veldig ensformig og kjedelig. Sideoppdragene er veldig simple, der du skal enten redde noen eller finne gjenstander.

Noen ganger må du gå fra et område, tilbake til hovedbasen, for så å gå til et annet område og hente en ting du trenger, før du igjen må tilbake til hovedbasen, og så tilbake til det første området. Du kommer til å bli lei av innlasting-skjermer, for å si det mildt.

Mye 80-talls retro i spillet

Du har også muligheten til å gjøre såkalte “dailies” og “weeklies”, som er små oppdrag som kan gjentas flere ganger. Ingen av de nevnte oppdragene gir stort annet enn mer EXP og sølvmynter. Oppdragene føles ut som noe tatt fra Destiny eller The Division, men uten de kule belønningene.

Det er ingen spillmekanisk forskjell på de to tvillingene, men det er hvordan du og din venn som spillere velger å oppgradere karakterene deres og våpnene deres som utgjør forskjellen. Spillet introduserer et nivåsystem der du har muligheten til å oppgradere karakteren din gjennom tre spesialiteter (Mind, Muscle, Power).

Rollespill elementer er en sentral del av spillet

Når du går opp et nivå eller fullfører oppdrag får du en eller flere evnepoeng du kan bruke for å låse opp oppgraderingene. Noen av oppgraderingene kan først låses opp når du har nådd spesifikke nivåer. Våpnene kan også oppgraderes og justeres på gjennom å kjøpe oppgraderinger med sølvmynter.

Det er viktig å understreke at det finnes mikrotransaksjoner i spillet, men de er kun brukt til å kjøpe kosmetiske skins og en økning av EXP du tjener. Ellers er våpnene stort sett de samme fra de tidligere Wolfenstein spillene. Hvert av våpnene skyter enten vanlig eller panserbrytende ammunisjon. Noen av de mer tøffere fiendene i spillet har en barrière som beskytter livene deres fra en spesifikk type ammunisjon.

Mye som kan oppgraderes

Det er derfor viktig å følge med på hvilken type ammunisjon du bruker på enkelte fiender. Dette ender opp med å sakke ned farten av spillet betraktelig og gjør at fiender blir svære vandrende kulesvamper som er mer irriterende enn morsomme å kjempe mot.

Det er også fryktelig frustrerende hvor lang tid det tar å skifte fra et våpen til et annet, selv om du bare skifter fra en mindre maskinpistol til en vanlig pistol. I de tidligere spillene i serien kunne du holde frem to maskingevær samtidig. I dette spillet derimot kan du kun holde to maskinpistoler etter du har valgt oppgraderingen som lar deg gjøre det. Her føles det ut som at utviklerne har tatt noen steg tilbake, istedenfor å forbedre det som allerede var et bra system som gjorde det morsomt å skyte nazier.

Grafikken er heller ikke noe banebrytende og kjører med samme motor som Wolfenstein II: The New Colossus, altså id Tech 6. Områdene består for det meste av de samme monotone fargene, med en liten dash av farger i ny og ne når du utforsker de finere strøkene av Neu-Paris.

Annet en det er du for det meste i kjedelige grå og brune gater, undergrunnstunneler og mørke korridorer. Siden jentene har dobbelthopp med sine supersoldatdrakter er det noen platformingsekvenser som fungerer greit, men det hender at man kan rote seg litt bort enten fordi det er for mørkt til å se hvor du går, eller fordi banen ikke er markert godt nok til å vise at du faktisk kan hoppe oppover i rommet for å finne et skjult hull i veggen du kan klatre gjennom.

Karakterdesignene er ganske kule med en artig miks av 80-talls klær for de vennlige NPCene og superteknologiske terminator-aktig design på fiendene. Nazistene ser ut som nazister og uniformene deres endrer seg ettersom jo høyere nivå de er. 

Nazi soldater kommer i mange former og farger

Lyddesignet er som forgjengeren veldig bra med gode lydeffekter for våpen og eksplosjoner.

Musikken er for det meste synthwave komponert av den franske artisten Franck Hueso (Carpenter Brut), som også har komponert sanger til Hotline: Miami. Det er også noen artige sanger, som f.eks. en polkaversjon av klassikeren “House of the Rising Sun” utgitt av spillets fiktive plateselskap Neumond Records. Annet enn det kan man høre et par sanger rundt omkring i omgivelsene fra kassettspillere og radioer som minner veldig om tyske popsanger fra 80-tallet.(komponert av Ross Tregenza).

Wolfenstein: Youngblood er ikke et helt elendig spill, men når man sammenligner det med de tidligere spillene i Wolfenstein serien ser man fort hvorfor det er en skuffende tittel i serien.

Det introduserer en ny måte å spille Wolfenstein på med en kompis, med innholdet i spillet er så papirtynt og falmer i lyset av forgjengerne at det hele blir mer en skuffelse enn noe annet. Spillet er et 15-20 timer langt middelmådig co-op skytespill som kan gi deg og en kompis noe å spille mens dere venter på Borderlands 3.

 

About Adnan Hajic

Barneskolelærer fra Oslo. Har nylig begynt å skrive om spill, og burde ha brukt sparepengene sine på noe annet enn retrospill.

Legg igjen en kommentar

You must be logged in to post a comment.